Hovedoppgaven min
  Artikler

Det er for så vidt ikke noe galt i at vi omgir oss med lys. Det gjør nattevandringen tryggere og biltrafikken sikrere. Men det tar også fra oss en viktig del av vår kulturarv: Forståelsen av mørket og opplevelsen av stjernene.

Tenk deg en tid hvor bål, lamper og talg-lys er det eneste verge mot mørket. Sett deg ved leirbålet, i røyken fra våt ved og stirr vaktsomt inn i skyggene. Ser du noe? Er det noe som beveger seg? En gren i vinden kanskje? En ulv som værer menneskeblod? Det er ikke lett å vite hva som er fantasi og hva som er virkelighet når natten svarer med svarte skygger og livet er som det alltid er: Fullt av problemer og ubesvarte gåter.

Våre slektninger i fjerne tider kunne heve blikket. Over dem ble mørket brutt av et hav av stjerner. Og der hverdagen kunne virke kaotisk og utrygg, var himmelen slik den alltid hadde vært. Stjernene sa fra når det var tid for å så og stjernene minnet dem om at det var tid for å høste. Ja, stjernene viste dem til og med veien over havet. Man kunne stole på stjernene. Det var ikke rart at våre forfedre trodde at Gud bodde der oppe, i denne perfekte, uforanderlige, himmelsfæren.

Det var faktisk derfor de gamle dyrket hellige trær. Ikke bare var treet et bilde på naturens fruktbarhet. Med sine røtter og grener bandt det også nattens fantasier sammen med den klare himmelen. Og det var derfor de æret hellige fjell, for fjellene bandt jorden til lyset der oppe. Zigguratene i Babylon var menneskeskapte fjell for prester og astrologer. Et av disse trappeformede templene ble bygget for fire tusen år siden i Ur. Det ble kalt Fjellets Hus eller Dur-an-ki, båndet mellom himmel og jord. Bygget var som Jakobs himmelstige: På toppen skulle menneskene møte gudene.

Det er godt mulig at evangelisten Matteus hadde disse templene i tankene da han lot vismenn fra Østen følge en ny stjerne til jødenes land. Med vismennene mente han naturligvis stjernetydere fra det gamle Babylon. "Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry", sa astrologene til kong Herodes. Tenk det. En ny stjerne på den ellers så uforanderlige himmelen, og det ved morgengry. Stjernen var et tegn på en ny dag for menneskeheten. Den varslet også at Gud hadde steget ned av fjellet for å bli som en av oss.

Det viktige her er ikke om dette er en historisk hendelse. Alle spekulasjonene om Betlehemsstjernen egentlig var en supernova eller en kombinasjon av stjerner fører tankene bort fra budskapet. Det viktige her er hva dette forteller oss om de første kristnes opplevelse av Guds nærvær i deres liv. For dem var det Kristus som bandt himmel og jord sammen. Han var den nye zigguraten, han var det nye treet.

Matteus lot Jesus holde Bergprekenen oppe på et fjell (i motsetning til Lukas som lot det skje nede på en slette). For Matteus var det nemlig viktig å vise at Jesus stod himmelen nær da han ga oss saligprisningene. "Salige er de som sørger", sa Jesus, "for de skal trøstes". Eller: "Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes". Det er som om han varsler at det som i dag synes urettferdig og smertefullt, en gang skal gi glede og mening. For en livstrett kyniker kan disse ordene virke som en hån mot menneskets lidelser, men for den som fortsatt har evnen til å la seg undres over stjernene er de som lys i mørket.

Vi vet naturligvis at stjernehimmelen langt fra er en uforanderlig himmelsfære. Melkeveien alene inneholder over 100 milliarder stjerner, stjerner som eksploderer og stjerner som kollapser til svarte hull som selv ikke lyset slipper unna. Men som symbol har stjernene fortsatt kraft. Når vinteren er som mørkest drar vi eviggrønne trær inn i stuene våre. I toppen setter vi en stjerne. For oss uttrykker vel juletreet en uuttalt innsikt i at det finnes et evig liv, et tre som binder oss sammen med gudslyset der oppe. Og for oss er dette treet Kristus.