TRYGVE BRAATØY
Trygve Braatøy og endringer i det moderne menneskebilde, hovedfagsoppgave i idéhistorie av Per M. Koch.

Innledning
Innholdsfortegnelse

Forord
Del I: Psykomotorisk fysioterapi, holisme og paradigmeskifter
Del II: Trygve Braatøy, liv og samtid
Del III: Trygve Braatøy,idéhistorisk bakgrunn
Del IV: Trygve Braatøy og det nye menneskebilde

Bibliografi
Litteratur
Last ned PDF av oppgaven.

PER M KOCH
Per Kochs hjemmeside
aviana.com
Pandia søkeverktøy

DEL I: PSYKOMOTORISK FYSIOTERAPI, HOLISME OG PARADIGMESKIFTER

1. PSYKOMOTORISK FYSIOTERAPI: ETABLERT ELLER ALTERNATIVT?

Min interesse for "det nye menneskebilde" innenfor medisinen kom med et møte med en norskutviklet metode innenfor fysioterapien: den såkalte psykomotoriske fysioterapi. Jeg kjente ikke til de teoretiske sidene av denne behandlingsformen, men det slo meg straks at det var noe ved den som brøt med det jeg til da hadde oppfattet som tradisjonell medisin. Jeg oppfattet medisinen som en sterkt reduksjonistisk og mekanistisk vitenskap, mens den psykomotoriske metode helt åpenbart hadde sterke holistiske trekk. [1] Holisme var ellers noe jeg ellers mest hadde hørt i samme åndedrag som New Age og "alternativ medisin" og ikke som en del av det etablerte helsevesenet i Norge. Her stod jeg overfor en beslektet behandlingsmetode, men denne gang innenfor "det gode selskap".

Min fordom - og da bruker jeg ordet "fordom" i den hermeneutiske betydning - var at den psykomotoriske metode brøt med det bilde av virkeligheten medisinen står for. Jeg ville følgelig finne ut hvordan dette var mulig. Kan vi få kartlagt hvordan et nytt menneskebilde kan få plass innenfor norsk helsevesen og medisin, da har vi også fått en fremstilling av hvordan denne form for vitenskapelig forandring kan forekomme.

At psykomotorisk behandling absolutt hører til det etablerte norske helsestellet viser forsåvidt det at metoden opprinnelig ble utviklet ved Ullevål sykehus. Utdannelsen i psykomotorisk behandling kommer som et tillegg til alminnelig fysioterapi-utdannelse, ikke som et alternativ. Utdannelsen foregår dessuten ved offisielt anerkjente institusjoner: Sentralinstituttet for Psykomotorisk behandling i Oslo, [2] Hauger fysikalske institutt og Øvrebergs fysikalske institutt i Harstad. [3] Som forfattere av bøker om metoden finner vi f.eks. Berit Heir Bunkan, fysioterapeut og magister i psykologi. Hun er lektor ved Fysioterapihøgskolen i Oslo. Eline Thornquist er utdannet ved Statens Fysioterapiskole i Oslo, og har undervist ved fysioterapihøgskolene i Oslo og Bergen. [4] Tom Andersen er psykiater og professor i sosialpsykiatri ved Universitetet i Tromsø. Gudrun Øvreberg, som har eget institutt i Harstad, er også knyttet til Universitetet I Tromsø. [5] Ingen av disse er typiske eksponenter for "alternativ medisin" eller New Age .[6]

Dette er viktig fordi det berører den sosiologiske dimensjonen ved behandlingen av vitenskapelig utvikling. I denne oppgaven vil jeg følge dem som mener at vitenskapelig utvikling ikke bare er et spørsmål om hypoteser, eksperimenter og den skriftlige og muntlige debatt innenfor fagområdet (det vil si den teoretiske dimensjonen), men like mye hva som skjer imellom menneskene i dette fagmiljøet (den sosiologiske dimensjon). [7] Jeg tenker da på maktstrukturene innenfor fagområdet, hvilke holdninger som godtas, hvilke idéer som ligger utenfor det som blir regnet for seriøs vitenskap og som man følgelig ikke kan fremme uten å bli støtt ut av fagmiljøet, deltagernes kulturbakgrunn etc.

Før jeg går videre med en nærmere presentasjon av psykomotorisk fysioterapi er det imidlertid nødvendig med en nøyaktigere definisjon av de sentrale begrepene "reduksjonisme" og "holisme".

2. REDUKSJONISME OG HOLISME

The Fontana Dictionary of Modern Thought definerer "reduksjonisme" på følgende måte:

Reduction: In philosophy and related subjects, the process whereby concepts or statements that apply to one type of entity are redefined in terms of concepts, or analysed in terms of statements, of another kind, normally one regarded as more elementary or epistemologically more basic. (...)reductionism is the systematic practice of reduction(...). [8]
Som eksempler nevnes bl.a. hvordan mentale fenomener og prosesser kan reduseres til fysiologiske, fysiske eller kjemiske hendelser eller prosesser i menneskehjernen, eventuelt hvordan biologiske organismer i det hele kan reduseres til fysiske systemer. Metodisk medfører dette at man prøver å forstå et fenomen ved å studere de delene det er bygd opp av. Slik kan for eksempel en behavioristisk orientert psykolog forklare adferd ut ifra stimuli og respons, mens en nevrobiolog kanskje heller ville konsentrere seg om kjemiske og elektriske prosesser i hjernecellene.

Innenfor psykiatrien har den reduksjonistiske tankegangen ført til en sterk konsentrasjon om problemer tilhørende fagområder som nevrologi og biokjemi. Følgende sitat er et godt eksempel på hvordan man søker å løse depresjonens gåte ved hjelp av medisin (Glem faguttrykkene, her er poenget å vise at man har kommet helt ned på det molekylære nivå):

In the mid-1960s it was known that a drug called reserpine sometimes made people depressed. Animal studies showed that reserpine depletes the supply of chemicals called monoamines. Two sorts of monoamines - noradrenaline and seotonin (also known as 5-hydroxytrypatime or 5HT) - are particularly active in the brain. They act as neurotransmitters, carrying electrical signals across the junctions between nerve fibers. When imipramine, the first anti-depressant accidentally discovered (...), was shown to reverse the effects of reserpine in mice, it was proposed that depression is a result of a deficiency in the brain of noradrenaline and serotonin. Imipramine boosts the consentration of the two neurotransmitters in the junction between nerves. So for years doctors have relied on drugs that exert effects similar to those of impiramine (...) [9]
Legg merke til hvordan man gjennom forskningen ønsket å finne løsningen på problemet ved å studere kroppens minste bestanddeler. For det første har man redusert psyken til en funksjon av hjernen, dernest reduserer man studiet av hjernen til et studie av hjerneceller, for så å gå nok et hakk ned til studiet av kjemiske stoffer som påvirker hjernecellene. Årsaken til depresjonen mener man derfor ligger her, og man griper "mekanisk" inn med medisin for å rette på "feilen".

Historisk er en slik metode knyttet til det forrige århundrets positivistiske vitenskapsideal. De historiske forutsetningene for dette vil bli behandlet senere (del I,8).

Ut fra holistisk tankegang kan man ikke forklare et levende vesen og dets adferd utelukkende ut ifra hvordan delene oppfører seg. The Fontana Dictionary of Modern Thought gir følgende definisjon av holisme:

The thesis that wholes, or some wholes, are more than the sums of their parts in the sense the wholes in question have characteristics that cannot be explained in terms of properties and relations to one another of their constituents. [10]
Ifølge holistisk tankegang kan man altså bare forstå et fenomen som et hele, ikke som en sum av dets enkelte bestanddeler. Kreft betraktes f.eks mer som et resultat av at hele kroppens naturlige balanse er kommet i ulage, enn at den alene er forårsaket av gift, virus eller defekte gener. Stress og psykiske plager setter kroppens immunforsvar ut av drift, noe som gjør at kreftcellene kan spre seg uten kontroll. [11]

Den holistiske forklaring av en sykdom består derfor av tre dimensjoner:

  1. En sosiologisk dimensjon : livssituasjonen generelt: arbeidspress, ekteskapelige problemer, å bli utsatt for trusel om vold og mishandling etc.
  2. En psykosomatisk dimensjon: Presset gir psykiske problemer, noe som egentlig bare er en annen side av de fysiske, det vil si at psykiske plager følges av somatiske reaksjoner. Eller bedre: de psykiske plagene er somatiske.
  3. En individuell somatisk dimensjon som angår den enkeltes legeme, i den forstand at de enkelte kroppsdeler, det være seg organer eller celler, ikke kan ses isolert fra hverandre.
Disse tre dimensjonene - eller nivåene om en vil - henger også nøye sammen. [12]

3. ET NYTT MENNESKEBILDE?...

I Time den 12. mars i år (1990) finner vi en artikkel som kort og godt spør: "Kan sinnet hjelpe oss med å kurere sykdom?" Med sykdom mener magasinet kroppslige plager, og det svarer at jo, det kan det:

"There is little question that we can alter the course of disease by manipulating psychological factors," contends Dr. Robert Adler, a professor at the University of Rochester medical school and a pioner i mind-body research. [13]
Med andre ord: Det finnes en klar sammenheng mellom psykologiske og somatiske (kroppslige) prosesser i sykdomsutviklingen. Deretter beskriver artikkelen hvordan man med hell har brukt mind-body techniques som meditasjon, yoga, gruppeterapi og avspenning i kampen mot brystkreft, blod-propp, høyt blodtrykk og andre sykdommer. Artikkelen gir bestemt inntrykk av at dette blir sett på som noe nytt og tildels revolusjonerende - Dr.Adler omtales som "pionér" - men den forteller også at en god del leger betrakter det hele som noe i likhet med kvakksalveri.

Tilsvarende finner vi en kronikk i Aftenposten som understreker at -

De tradisjonelle medisinske kjemisk-tekniske løsninger suppleres i økende grad av tiltak og aktiviteter som kan mobilisere pasientenes egne fysiske og sosiale ressurser. Det er uten tvil en sammenheng mellom helse og personlig utvikling. Hva vi betegner som sykdom, er ofte uttrykk for blokkering i den personlige utviklingsprosessen som neppe lar seg løse med medikamenter eller andre ekspertløsninger. [14]
Det finnes en rekke tilsvarende artikler og bøker som tar for seg det som blir oppfattet som et nytt syn på mennesket og som en konsekvens av dette fører til nye og uortodokse behandlingsmetoder. [15]

4. ...OG VITENSKAPELIG FORANDRING.

Idéhistorisk er dette meget interessant, for hvis det er riktig at disse synspunktene inneholder et brudd med tradisjonell medisin - eller kanskje enda viktigere: et brudd med det rådende menneskebilde - står vi overfor en eller annen form for epokeskifte. Det er nettopp i slike overganger man klarest ser de prosesser som følger idéutvikling innenfor et fagområde, og også de endringer som forekommer i en hel kulturs samlede livsverden, det vil si kulturens idégrunnlag, fordommer eller "selvfølgeligheter". [16] Er det noe som former våre holdninger til oss selv, våre medmennesker og våre omgivelser, så må det være hva vi egentlig legger i det å være menneske.

Jeg vil senere vise hvordan mange har valgt å tolke dette epokeskiftet i henhold til Thomas Kuhns paradigmeteori (nedenfor del I,9/10 og del IV). Jeg vil hevde at denne bruken av paradigmebegrepet kan være uheldig, men uansett vil en undersøkelse av fenomenet gi et innblikk i hvordan nye idéer får innpass i et allerede etablert paradigme.

Spørsmålet blir nå om det er riktig å betrakte psykomotorisk fysioterapi som en del av grunnlaget for ett nytt holistisk menneskebilde. Det er derfor nødvendig med en grundigere presentasjon av behandlingsmetoden.

5. AADEL BÜLOW-HANSEN MØTER TRYGVE BRAATØY

Aadel Bülow-Hansen møtte Trygve Braatøy første gang i 1947, på et møte i Norsk nevrologisk forening. [17] Hun hadde på det tidspunkt begynt i privatpraksis som sykegymnast (fysioterapeut) i samarbeid med blant andre dr. Henrik Seyffarth. Seyffarth må åpenbart ha forstått at det var noe spesielt med den metoden Bülow-Hansen praktiserte. "Jeg visste i grunn ikke hva jeg gjorde som var annerledes enn andre jeg," forteller hun. "Jeg gjorde alt på intuisjon, på følelser og på grunnlag av min erfaring fra ortopedien." [18] Hun hadde imidlertid blitt oppmerksom på sammenhengen mellom respirasjon og muskelspenning. Pasientene kunne ikke puste skikkelig og de kunne ikke slappe av. Hun prøvde seg derfor frem med en kombinasjon av avspennings- og pusteøvelser. [19]

Bülow-Hansen hadde gått i skole ved "Ortopeden", Ortopædisk- og Medico-mekanisk Institutt i Oslo, der hun ble utdannet som massøse i 1923. [20] Instituttet var opprettet av P. E. Giertsen og hennes far Paul Victor Bülow-Hansen i 1897. Hun fulgte senere sin far over til Sophies Mindes klinikk for vanføre, der han ble overlege. Etter 18 år ved Sophies Minde (1927 - 45) [21] gikk hun så over til privatpraksis og hun innledet samarbeidet med dr. Seyffarth. [22]

Mot Bülow-Hansens sterke protester insisterte Seyffarth på at hun skulle holde foredrag i Nevrologisk forening. Slik ble det til at hun demonstrere behandlingsmetoden for en rekke norske leger. Spesielt en av tilhørerne viste stor interesse. Det var Trygve Braatøy. Han nevnte at det var første gang han hadde hørt en sykegymnast snakke om respirasjon i forbindelse med øvelser og behandling.

Bülow-Hansen bestemte seg for å oppsøke ham på 6. avdeling på Ullevål sykehus hvor han var overlege i psykiatri, for å søke råd om en pasient. [23]

Pasienten var en kvinne på 64 år som ikke kunne skrive på grunn av krampe. [24] Bülow-Hansen forteller at jo mer hun løsnet på spenningene, jo mer urolig ble pasienten. Braatøy mente at dette neppe var noen yrkesnevrose, det vil si spenninger som var forårsaket av maskinskrivning o.l., men heller det han kalte en "armnevrose", en nervøs tilstand. [25] Pasienten ble innlagt på Ullevål. En dag, mens Bülow-Hansen behandlet henne, løsnet noe av spenningen. Kvinnen begynte å gråte. "Jeg visste ikke hva som hadde skjedd," forteller Bülow-Hansen. " 'Har De det ondt?' spurte jeg. 'Nei, men jeg tenker på da jeg var liten,' svarte pasienten."

Pasienten var datter av en skuespillerinne med dårlig økonomi. Hun hadde ikke råd til barnevakt og jentungen måtte passe seg selv mens hun var på arbeidet. Moren hadde bedt henne om å være snill pike og ikke gråte før hun kom hjem. Følger vi Braatøys tankegang kan vi si at angsten og gråten hadde låst seg fast i spenninger i kroppen. Braatøy mente dette var en angstnevrose med årsak i slike barndomsopplevelser, men hun var nå for gammel til at han ville gå igang med psykoterapi.

Umiddelbart etter at hun hadde blitt kjent med Braatøy, begynte Bülow-Hansen å hospitere på Ullevål og hun fikk senere fast stilling der. [26] Hun og Braatøy begynte på det arbeidet som skulle lede til det som idag kalles psykomotorisk behandling eller psykomotorisk fysioterapi. Braatøy stod for den teoretiske delen, Bülow-Hansen for den praktiske fysioterapien. De drøftet problemer i forbindelse med forskjellige pasienter og forsøkte stadig å finne nye veier. Etter hans eget ønske tok Bülow-Hansen dessuten også Braatøy til behandling, slik at han selv kunne få føle på kroppen hvordan behandlingen virket. [27]

Samarbeidet med Trygve Braatøy varte frem til hans død i 1953, bare avbrutt av hans Amerika-opphold (nedenfor, del II,6). Bülow-Hansen arbeidet likevel videre med metoden sammen med dr. Nils Houge og dr. Thoralf Hødal. [28] Idag undervises det i psykomotorisk fysioterapi ved flere institutter rundt om i landet, og etterspørselen etter fysioterapeuter som har spesialisert seg i behandlingsformen er meget stor. [29]

6. PSYKOMOTORISK FYSIOTERAPI, ET OVERBLIKK [30]

Psykomotorisk fysioterapi har en god del til felles med tradisjonell fysioterapi: Terapeuten benytter seg av massasje, kroppsøvelser og bevegelser. Bare fullt utdannede fysioterapeuter kan spesialisere seg i psykomotorisk behandling. Der tradisjonell fysioterapi oftest er lokalt symptomorientert (spenninger i armen avhjelpes ved behandling av armen) er imidlertid psykomotorisk behandling helhetsorientert (spenning i armen behandles ved å gjenopprette balansen i hele organismen).

Det er normalt allmennpraktiserende leger som henviser pasientene til psykomotorisk behandling (eller eventuelt psykiater eller annen fysioterapeut). [31] Bülow-Hansen understreker at -

Det er et av hovedprinsippene at de ikke skal gå igang uten å ha kontakt med lege. Det er forferdelig viktig. Ikke bare å ha kontakten, men å vite at legen kan ta imot pasienten når fysioterapeuten ønsker det. [32]
Grunnen til dette er blant annet at fysisk ubehag som følger behandlingen kan få pasienten til å spenne muskulaturen igjen og dermed mister man mye av det man har oppnådd gjennom behandlingen:

Når det f. eks. løsner øverst i brystet er det vanlig å få ubehag, og det tror folk av og til skriver seg fra hjertet. Da må legen kunne ta i mot med en gang og undersøke om det kan være noe galt. [33]
Det er det vanligvis ikke. Pasienten blir beroliget og behandlingen kan fortsette.

Behandlingen åpner med en undersøkelsestime. Denne består av tre elementer:

  1. Anamnese.[34]
  2. Selve kroppsundersøkelsen, som består i å registrere og vurdere; respirasjon, kroppsholdning, kroppsfunksjon, muskulatur og annet bløtvev, autonome reaksjoner og autonom funksjon. [35]
  3. Opplevelse av og reaksjoner på undersøkelsen.
(Etter Hva er psykomotorisk behandling av Eline Thornquist og Berit Heir Bunkan. [36])

En kan legge merke til at uansett hvilke plager pasienten kommer med under "anamnesen" - det kan være skrivekrampe som i eksempelet ovenfor, det kan være nakkesmerter, ryggplager, stive ben o.a., så er undersøkelsen alltid rettet mot hele kroppen, ja, hele mennesket, i den forstand at man også er oppmerksom på pasientens følelsesmessige reaksjoner på undersøkelsen (punkt 3). Denne tankemåten følger man også under selve behandlingen.

Metoden konsentrerer seg om muskulatur, holdning og respirasjon, tre faktorer som henger nøye sammen. Kroppsholdningen, dvs. måten man står og beveger seg på, kroppens balanse, henger sammen med spenningene i muskulaturen. Konstante spenninger et sted i kroppen forplanter seg gjennom hele muskulaturen dels direkte, dels ved at annen muskulatur må kompensere for det faktum at kroppen kommer ut av den naturlige balanse. Spenningene hindrer derfor også den naturlige frie pusten. Man går og puster med bremsene på.

Muskulaturen, som altså (...) er uløselig knyttet til respirasjonen, skal også delta i kroppens stillingsforandringer i liggende, sittende og oppreist stilling. Det kan skje at muskulaturen blir bundet i mer eller mindre konstant spent tilstand i dette "kroppsarbeidet". Dette kan henge sammen med vaner som er innarbeidet spontant, eller vaner som er innarbeidet etter sykdommer, f.eks. infeksjoner i hals, eller etter skader eller operasjoner. Innarbeidet spenning på denne måten med tilsvarende tap av bevegelighet, fører til at andre bevegelser må kompensere dette tapet. (Øvreberg og Andersen i Aadel Bülow-Hansen's fysioterapi .)[37]
Det er dette muskulære "baklåsfenomenet" fysioterapien må forsøke å løse opp. Terapeuten og pasienten må sammen prøve å få frigjort respirasjonen. Dette prøver terapeuten å oppnå ved å gjøre pasienten oppmerksom på forandringer i kroppen og i holdningen gjennom spørsmål og kommentarer, ved bruk av forskjellige håndgrep og ved å be pasienten om vekselvis stramme og slippe taket i forskjellige muskler og områder av kroppen. Massasje inngår også som en naturlig del av behandlingstimen.

Helhetstanken rekker som sagt videre enn til en forståelse av muskulatur og respirasjon. På norsk viser ordet "holdning" både til kropp og psyke. [38] I den psykomotoriske tradisjon vil man også hevde at bremset respirasjon kan henge sammen med psykologiske forhold:

Den bremsete respirasjon kan i dette tilfelle sees på som en måte personen reserverer seg mot å uttrykke seg for fritt eller for mye. Dess mer bremset respirasjonen blir, dess mindre er sjansen for at de tanker og følelser en mer eller mindre ubevisst vil holde for seg selv, blir uttrykket. [39]

Det er derfor viktig å få pasienten til å gi uttrykk for følelser som har direkte sammenheng med terapien. Pasienten skal protestere når noe gjør vondt og gjerne sukke lettet ut om noe er godt.

Å slippe pusten er hva vi tilstreber. Å holde tilbake - å bite tennene sammen - å finne seg i - å tie og tåle - dette er nettopp reaksjonsmåter vi har som mål å hjelpe pasientene å bli fri fra. Bremsing av den frie pusten - å kontrollere og holde tilbake pusten - er en integrert del av å bremse og kontrollere seg selv. (Eline Thornquist og Berit Heir Bunkan i Hva er psykomotorisk behandling [40])
Ofte forteller dessuten pasientene om personlige vansker, følelsesmessige konflikter og barndomsminner som har sammenheng med de spenningene som behandles. Slik blir behandlingen en bevisstgjøringsprossess på to plan: For det første blir pasienten bevisst de spenninger og det holdningsmønster som ofte er blitt en "selvfølge" for vedkommende. Før man kan løse opp en spenning må man vite at den er der. For det andre kan prosessen føre til at glemte minner og fortrengte følelser kommer frem i dagen. Det er dette som gjør at terapien kan brukes som et supplement til psykoterapi. Terapeuten vil i så fall stå i stadig kontakt med pasientens psykiater eller psykolog og lege.

Trygve Braatøy behandler disse forholdene i artikkelen "Psykologi contra anatomi ved sykegymnastisk behandling av armnevroser o.l.." fra 1948. Først nevner han problemer som skyldes overbelastning, feil arbeidsstilling og lignende:

Den overarbeide med yrkesmyalgi trenger sykepermisjon; myoser i holdningsmuskulaturen må behandles med massasje og enkle avspenningsøvelser, så vil resten gå av seg selv i løpet av et par måneder. Stundom fortere. [41]
Så tar han for seg pasienten med psykiske problemer:

Den anspente armnevrotiker trenger i tillegg til massasje, en bevegelsesgymnastikk innstillet på avspenning og omstilling av den holdningsfikserte bevegelsesmåte. Dertil kommer som en nødvendig del, respirasjonsfrigjørelse. Den vil tildels arte seg som en katartisk affektutløsning. Den vil i en del tilfeller ikke lykkes uten ved hjelp av subtil psykoterapi, eventuell systematisk psykoanalyse. [42]
Hva den "katartiske affektutløsning" angår, så forteller Aadel Bülow-Hansen at behandlingen i noen tilfeller kunne utløse meget sterke angstanfall. Hun og Braatøy hadde til behandling en student med lese- og konsentrasjonsvansker. Braatøy ba henne "gå for alvor løs på muskulus soleus " (den dypeste av leggmusklene). Det endte med at pasienten ga henne et spark som gjorde at hun føk bortover gulvet. Bülow-Hansen forteller at han satte seg opp og sa: "Dette hadde De fa'n pine meg godt av!" Han fikk deretter et angstanfall som gjorde at hun måtte sende ham hjem til Braatøy.

Braatøy forklarte senere ifølge Bülow-Hansen at muskulus soleus er en "aggresjonsmuskel, og bak angst ligger som oftest aggresjon." [43] Historien viser tydelig hvordan man betrakter sammenhengen mellom muskulatur og følelser. Angsten og aggresjonen er "lagret" i muskulaturen som spenninger. Gjennom behandlingen greide Bülow-Hansen å løse opp noe av denne spenningen og noe av de fortrengte følelsene slapp ut.

Et grunnleggende siktemål for terapien er at pasienten skal kunne "stå godt på egne ben" i både bokstavelig og overført betydning. Bülow-Hansen understreker derfor nødvendigheten av å begynne med benene:

Hvert eneste individ må behandles forskjellig. Det er derfor vanskelig å sette ord på metoden. Men vi har viktige prinsipp som aldri må fravikes: Begynn på benene; driv aldri med pusteøvelser; bygg kroppen opp i forbindelse med respirasjon. Hvis pasienten sier: "Jeg har så vondt i nakken," må en si: "Det får De ha foreløpig, for De står ikke godt på benene." [44]
Og man går tilbake til benene gjennom hele behandlingen. [45]

Det er først mot slutten av behandlingen man går løs på ansikt og øyne. Massasje av denne delen av kroppen gir ifølge Bülow-Hansen en veldig avspenning helt ned til benene. Gjør man det for tidlig kan det imidlertid føre til sterkt ubehag for pasienten.

Selve det faktum at behandling av øynene kan påvirke føttene, understreker jo forøvrig hvor sterkt holistisk orientert psykomotorisk behandling er. [46]

7. DEN PSYKOMOTORISKE BEHANDLINGSMETODE OG HOLISMEN.

Det viser seg at min "fordom" om at psykomotorisk behandling er mer holistisk orientert deles av mange innenfor norsk fysioterapi. I boken Hva er psykomotorisk behandling skriver Eline Thornquist:

Uansett ståsted bærer vi imidlertid preg av den dominerende tradisjon i vår helsetjeneste. Denne har hva som kalles et medisinsk reduksjonistisk perspektiv. Kort skissert går dette ut på fragmentering og delorientering. (...) Konkret kommer dette til uttrykk nettopp i lokal- og symptomorientering. (...) Enkeltkvaliteter som muskulær styrke, bevegelsesutslag i enkeltledd, får uforholdsmessig stor oppmerksomhet og som regel på bekostning av mer helhetlige analyser av kroppen. Kroppen reduseres til en rekke enkeltstående deler og fragmenter uten sammenheng og gjensidig påvirkning. Den er dessuten redusert til noe utenpå personen: kroppen blir frarøvet liv og sosial mening. [47]
Her kritiserer hun altså den reduksjonistiske tankegang ut ifra de tre "dimensjonene" som er nevnt ovenfor (del I,2). Thornquist hevder så at psykomotorisk behandling representerer en "kvalitativt sett annen forståelsesform:" [48]:

Og det er først når vi erkjenner at kropp og følelser, psyke og soma, står i et gjensidighetsforhold til hverandre, at behandlingen kan bli mer enn kortvarig symptomlette. [49]
Jeg holder derfor fast på at menneskebildet som følger av psykomotorisk fysioterapi er holistisk. Som vi skal se, har dette på ingen måte vært en vanlig forståelse av mennesket etter naturvitenskapens fremvekst.

8. RENE DESCARTES OG DET MEKANISTISKE VERDENSBILDE.

René Descartes (1596 - 1650) er ofte "den store skurken" i fremstillinger av holistisk medisin. [50] Ikke uten grunn. For det første er han en viktig eksponent for det nye naturvitenskapelige verdensbilde som vokser frem på bekostning av det gamle aristoteliske. Det er dette nye verdensbilde eller paradigme som ligger til grunn for den vitenskapelige reduksjonisme som er behandlet ovenfor. For det andre fremmer han en filosofi som hevder et sterkt skille mellom kropp og bevissthet.

Det er underforstått at jeg anser denne tenkningen som en modell for ettertidens naturvitenskapelig tenkning. Jeg vil derfor kort skissere Descartes synspunkt før vi går videre. Leseren må imidlertid være oppmerksom på at fremstillingen representerer en sterk forenkling av den idéhistoriske bakgrunnen for natur- og legevitenskapen, og at Descartes dessuten nok var mer opptatt av psyko-fysiologiske fenomener enn det jeg i det følgende gir inntrykk av. Her er jeg imidlertid mer opptatt av å kartlegge ettertidens forståelse av Descartes skrifter ("cartesianismen") enn å presentere alle nyanser i Descartes tenkning - samtlige av hans skrifter tatt med i betraktning. [51]

Det jeg ovenfor har kalt "tradisjonell medisin" har som kjent sitt utgangspunkt i den naturvitenskap som begynner å vokse frem i renessansen og som finner sin form på 1600-tallet. Blant de fremste eksponentene finner vi Francis Bacon (1561 - 1626), Galileo Galilei (1564 - 1642), René Descartes og Isaac Newton (1642 - 1727). [52]

Etter Galilei og Newton blir fysikken det idealet alle vitenskaper søker å etterligne. Etterligningen er for det første metodisk, idet forskerne tar opp idealet om den distanserte forsker som ut ifra innsamling av det man antar er objektive data deduserer ny viten. Disse dataene skal helst være basert på kontrollerbare eksperimenter. For det andre aksepterer man mer og mer den nye fysikkens tolkning av verden: Virkeligheten kan bare forklares ved hjelp av matematikk og geometri. Newton skriver at -

(...)the whole burden of philosophy seems to consist in this - from the phenomena of motions to investigate the forces of nature, and then from these forces to demonstrate the other phenomena; (...) [53]
I forrige århundre fikk denne tankegangen filosofisk uttrykk i positivismen, en filosofi som i forskjellige varianter også stod sterkt i første halvdel av vårt århundre. [54] Den danske vitenskapsteoretikeren Søren Kjørup understreker positivismens reduksjonistiske karakter:

Det ligger som et ideal i positivismen at alle typer af kendsgerninger, hvad enten de fremtræder som naturvidenskabelige, samfundsvidenskabelige eller humanistiske, i sidste end må kunne føres tilbage til kendsgjerninger eller iagttagelser af kun én type, således at de i praksis forskellige videnskaber tydeligt kunne vises at være forgreninger af ét og det samme. [55]
Slik reduseres såvel samfunnsvitenskapelige som estetiske fenomener til psykologi, psykologi til biologi, biologi til fysikk og kjemi og fysikk og kjemi til atomteori. Det var spesielt i slutten av forrige århundre, etter at romantikken og den filosofiske idealisme begynte å slippe taket, at denne formen for dyrkning av de eksakte vitenskaper virkelig slo rot. [56]

Grunnlaget for denne tankegangen finner vi altså hos Descartes. Descartes ønsket å beskrive den fysiske virkelighet ut ifra utstrekning og bevegelse, årsak og virkning, beskrevet ved hjelp av matematikk og geometri. [57] På denne måten kunne man utlede de gudsgitte naturlovene som verden var styrt av. For innenfor det cartesianske verdensbilde er verden å sammenligne med en gigantisk maskin, styrt av mekanikkens lover. [58] Med andre ord: Virkeligheten reduseres til mekanisk bevegelse.

Sterkt inspirert av samtidens kompliserte mekaniske dukker, som blant annet var et underholdningsinnslag i de europeiske kongelige hager, tolket Descartes også dyrelivet mekanistisk. [59] Dyr er ikke noe annet enn kompliserte maskiner eller automata, uten bevissthet eller ånd av noe slag. [60] Slik forstås også menneske kroppen. En rekke fysiske prosesser foregår uten innblanding fra "ånden": fordøyelse, pust etc. At det var på denne tid William Harvey forstod hjertets funksjon som blodpumpe syntes bare å bekrefte at kroppen var en maskin. [61]

Spørsmålet som umiddelbart melder seg er hvor det blir av bevisstheten i alt dette. Descartes svarer som kjent med skillet mellom den utstrakte materielle verden, res cogitans og den tenkende substans res extensa . Menneskets ånd, bevissthet eller mer presist: tenkningen tilhører i en viss forstand en annen virkelighet enn den fysiske. Ettersom kroppen tilhører den ytre fysiske verden oppstår derfor bildet av mennesket som delt mellom kropp og bevissthet eller "sjel". [62]

Jeg har i denne oppgaven forsøkt å unngå ordet "sjel" og vil fortsette med det. I vår kulturkrets varierer nemlig bruken av dette begrepet enormt. [63] Hos Descartes er "sjelen" eller "ånden" redusert til ren tenkning. Andre tradisjonelt "sjelelige" egenskaper som ernæring, vekst, forplantning, sansing og begjær tilhører den materielle verden og kan følgelig forklares mekanistisk. [64] I motsetning til f.eks. den aristoteliske "sjel" eller anima, kan man dessuten tenke seg at den cartesianske ånd kan bestå uavhengig av legemet. [65] Slik mener han samtidig å ha reddet kirkens lære om det evige liv. [66]

Dette skillet ga som kjent Descartes store problemer i å fastslå hvordan kropp og ånd, res extensa og res cogitans , påvirker hverandre. Det vil si: hvordan skal man kunne forklare sansing, vilje og følelse? Descartes hevder at forbindelsen ligger i konglekjertelen, men han greier ikke å forklare hvordan denne gjensidige påvirkningen kan finne sted i denne glandula pinealis .

Dette punktet er avgjørende for utviklingen av ettertidens menneskebilde. For det første kan ikke res cogitans gjøres til gjenstand for naturvitenskapelig forskning og eksperimentering. Res cogitans kan bare forstås ut ifra introspeksjon, og den slags er ikke etterprøvbart. For det andre greier man ikke å gi en tilfredsstillende forklaring på interaksjons-problemet, the mind-body problem; det blir noe spøkelsesaktig og uvirkelig over hele ånden.

Ettertidens leger, biologer og fysiologer kom derfor til sist til å gi opp hele res cogitans .[67] Descartes dualisme erstattes med en materialistisk monisme: Alt er materie i bevegelse. Alt kan forklares mekanistisk. Psykiske fenomener ligger derfor utenfor naturvitenskapens virkeområde, eller, i den grad man beskjeftiger seg med dem: Bevisstheten reduseres til en funksjon av mekaniske prosesser i hjernen.

Julien Offray de la Mettrie (1709 - 1751) sammenligner i sin bok Mennesket en maskin mennesket med et urverk. Han skriver: "Let us conclude then boldly that man is a machine, and that in the whole universe there is but a single substance differently modified." [68] Senere kom Darwins utviklingslære til å forsterke denne naturaliseringen av mennesket.

Når en allikevel kan hevde at den cartesianske dualisme overlever i den moderne naturvitenskap (som strengt tatt er erklært monistisk) skyldes det blant annet to faktorer: For det første overlever bevisstheten gjennom forskeren, det vil si den som observerer, som en slags nisse på lasset. Det er tross alt en bevissthet her som gjør og tolker alle eksperimentene og observasjonene. Det er denne "nissen" som har betydd så mye i vårt århundres erkjennelsesteori og vitenskaps-kritikk. [69] For det andre fortsetter skillet i spennet mellom hjerne og kropp. Det er ikke lenger bevisstheten forankret i res cogitans som hersker over kroppen, men bevisstheten forankret i hjernen. I praktisk fysioterapi, som jo først og fremst beskjeftiger seg med muskulatur og kroppsholdning, er ikke denne forskjellen så viktig. Senere vil jeg også vise hvordan psykoanalysen skulle komme til å forsterke den dualistiske tankemåten.

9. THOMAS KUHN OG VITENSKAPELIG FORANDRING.

Med vitenskapelig forandring menes i denne oppgaven innføring av synspunkter, holdninger, teorier eller hypoteser som strider med det som er allment akseptert innenfor et gitt fagområde eller fagmiljø. Begrepet "fagområde" tilsvarer da, som tidligere nevnt, den teoretiske dimensjonen, det vil si de skriftlige eller muntlige ytringer som inngår i den rent faglige diskusjon; begrepet "fagmiljø" viser til den sosiologiske, det vil si det sosiale liv forskerne/vitenskapsmennene innenfor dette fagområdet deler.

Det tradisjonelle bildet av vitenskapelig forskning er en stadig akkumulasjon av ny kunnskap, der man med et objektivt, distansert og kritisk blikk motbeviser gamle hypoteser og teorier. Deretter beviser vitenskapsmannen gjennom eksperimenter og logiske utlegninger det som nå kan regnes som ny og sikker viten. Gjennom den moderne vitenskaps historie utvides dermed menneskenes forståelse av verden og menneskenes evne til å kontrollere verden. Dette er det man gjerne kaller "fremskritt". Denne formen for positivisme er oppgitt innenfor filosofien. Selv om man også innenfor vitenskapelige kretser har opparbeidet en langt større edruelighet til mulighetene for å realisere dette idealet, ligger det fortsatt til grunn for det meste av forskningen. Det er i hvert fall dominerende i populære fremstillinger i aviser, blader og bøker. [70]

Dette bildet av vitenskapelig forskning er blitt kraftig kritisert i vårt århundre (f.eks. av Karl Popper, Imre Lakatos, Paul Feyerabend, Jürgen Habermas og Thomas Kuhn). [71] Et av de viktigste begrepene i denne debatten er "paradigme-begrepet" som ble gjort kjent av fysikeren Thomas Kuhn (f. 1922) gjennom boken The Structure of Scientific Revolutions som utkom i 1962. [72] Jeg har jo allerede brukt dette begrepet, uten å definere det noe nærmere.

Kuhn skriver et sted at -

"A paradigm is what the members of a scientific community share, and, conversely, a scientific community consists of men who share a paradigm." [73]
Denne tilsynelatende sirkulære definisjonen har sitt utgangspunkt i Kuhns forsøk på å definere en gruppe av vitenskapsmenn ("fagmiljøet") eller en vitenskapsgren ("fagområdet") i en bestemt periode av historien. Hva har medlemmene av et slikt samfunn til felles?

Det som først og fremst definerer et paradigme, hevder Kuhn, er fremgangsmåten for hvordan man skal drive korrekt vitenskap, og denne lærer man gjennom eksempler og modeller. [74] Disse modellene er hentet fra grunnleggende verk i den enkelte disiplin, slik som Aristoteles Physica, Ptolemeus' Almagest, Newtons Principia og Opticks, og Lavoisiers Kjemi. Eller riktigere: Modellene er hentet fra lærebøker og populære fremstillinger som bygger på disse verkene. [75]

For øvrig deler medlemmene av et paradigme visse metafysiske overbevisninger om virkelighetens natur, slike som at "alle ting har en årsak". En slik påstand er ikke et resultat av vitenskapelig forskning; den er en forutsetning, ja, selve grunnlaget for vitenskapelig forskning slik den er blitt drevet frem til idag. [76]

Når én skole dominerer et fagfelt snakker vi om normalvitenskap. Normalvitenskap er forskning innenfor et dominerende paradigme. Innenfor et paradigme kan vi snakke om fremskritt, ifølge Kuhn. [77] Denne kumulative prosessen begrenses imidlertid av hva det er rimelig å spørre om innenfor paradigmet. [78] Det vil si: Forskeren har på forhånd en teori om hva problemets løsning ligger i, og denne hypotetiske løsningen faller naturligvis trygt innenfor paradigmets spilleregler. Vitenskapsmannen forsøker å løse en gåte eller puzzle som ingen andre har løst før ham, men med de spilleregler alle hans kolleger deler med ham. [79] Ja, dette er en forutsetning for at han skal bli tatt alvorlig og fortsatt bli regnet som et medlem av det gode selskap.

For å ta begivenhetenes gang litt på forskudd: Hvis det rådende medisinske paradigme på tredvetallet utelukker et menneskebilde der kropp og psyke ses under ett slik Braatøy gjør det, ja, da bryter Braatøy med det rådende paradigme. Det blir da interessant å finne ut hvordan dette er mulig.

Kuhn forklarer brudd med et paradigme som et resultat av en krise, en uønsket krise, og ikke som et ønske om finne nye fenomener:

No part of the aim of normal science is to call forth new sorts of phenomena; indeed those that will not fit the box are often not seen at all. Nor do scientists normally aim to invent new theories, and they are often intolerant of those invented by others. [80]
Men av og til er et problem (eller oftest en hel samling av anomalier) så gjenstridig at krisen ikke løser seg opp. En modig forsker kan da våge seg inn på en reformulering av paradigmets teoretiske grunnlag (Jfr. Kopernikus og Einstein). [81] Slik kan vi forstå Descartes teori som et svar på en krise i samtidens aristoteliske verdensbilde.

Etter en "revolusjonær" fase med teoretisk debatt og konkurrerende skoler vil til sist et nytt paradigme vinne over de konkurrerende, ikke fordi det er "sannere" enn de andre, men fordi det løser de problemer som førte det forrige paradigmet ut i krisen. Slik danner det "cartesiansk-newtonske" verdensbilde det nye paradigme. Kuhns teori får derfor et sterkt relativistisk preg. Noen endelig sannhet kan man ikke nå.

Før en bestemt disiplin faller inn i "valsetakten" paradigme - krise -paradigme er det området som senere blir dekket av dette faget inne i en førparadigmatisk periode. Denne tilstanden ligner mye på forskningen i et paradigme i krise, med konkurrerende skoler og intens teoretisk debatt. Om medisinen i begynnelsen av vårt århundre er trygt forankret i et veletablert paradigme, skulle jeg anta at psykologien er inne i en førparadigmatisk periode. [82]

10. PARADIGMER, MENNESKEBILDER OG DEN NYE TID.

Paradigme-begrepet er begjærlig tatt opp av talsmenn for "den nye tid", "Vannmannens sammensvergelse", the counter culture eller "alternativ livsstil", kort sagt: New Age .[83]

New Age er et alt for upresis og vagt begrep om man ønsker å gi en grundig analyse av alle de såkalte "alternative" bevegelser, skrifter og organisasjoner som dukker opp i samtidens kulturliv. Alternativ livsstilhyllene i en av landets største bokhandlere, Tanum i Oslo, dekker alt fra svart magi, tarot og astrologi, via feminisme og miljøvern til seriøs sosialantropologi, psykoanalyse og kroppsterapi [84]. Det de har til felles er av og til bare det at forleggere, bokhandelen og kundene mener at de bør grupperes sammen. [85]

Like fullt synes det å avtegne seg et mønster med blant annet tanker om spirituell selvutvikling gjennom forskjellige meditasjons- og kroppsterapi-teknikker knyttet til et holistisk menneskebilde. I denne sammenheng vil jeg definere New Age -bevegelsen som summen av de enkeltmennesker, organisasjoner og grupper som tror det finnes noe slikt som en samlet alternativ motkultur, og som dessuten tror at denne motkulturen er uttrykk for et nytt paradigme. Dette paradigme skal da avløse det reduksjonistisk-mekanistiske paradigmet som har sitt opphav hos Descartes og Newton.

La meg understreke dette med en gang: Jeg ser ikke på noen av de New Age -forfatterne som blir nevnt her som faglige autoriteter, hverken i idéhistorie, sosialantropologi, sosiologi eller psykiatri. Tvert imot synes svært mye av det som skrives innen denne genren å være en tilfeldig sammenblanding av alt som godt og fint er i et naivt håp om å realisere et nytt og bedre tusenårsrike. Som et kulturelt fenomen kan imidlertid New Age godt gjøres til gjenstand for idéhistorisk behandling. I denne sammenheng er det nødvendig fordi det er her man finner den mest utbredte behandling av de problemstillingene som behandles i denne oppgaven.

Noen av de mest populære bøkene innenfor denne genren på 80-tallet var Fritjof Capras The Turning Point og Marilyn Ferguson: The Aquarian Conspiracy. [86] Begge gir en vidt favnende oversikt over hva de mener er det viktige ved bevegelsen.

"The Aquarian Conspirators are drawn together by their parallel discoveries, by paradigm shifts that convinced them that they had been leading needlessly circumscribed lives." (Ferguson) [87]
Til sammen utgjør disse alternative bevegelsenes forskjellige paradigmeskifter starten på et nytt stort paradigmeskifte:

"We can anticipate that, once they have recognized the commonality of their aims, all these movements will flow together and form a powerful force of social transformation." (Capra) [88]
Vi opererer altså med to typer paradigmeskifter: På det laveste nivå gjennomgår de forskjellige fagområder slike paradigmeskifter. Sammenlagt utgjør disse på et høyere nivå ett stort paradigmeskifte i den vestlige kultur. [89] Jeg vil i denne oppgaven betegne disse typene som henholdsvis over-paradigmer og under-paradigmer.[90]

Som nevnt inngår også forskjellige holistiske terapiformer i dette store skiftet. Det gamle verdensbilde, som bygger på Descartes og Newton ifølge Capra, utviklet den såkalte biomedisinske modell:

"The human body is regarded as a machine that can be analyzed in terms of its parts; disease is seen as the malfunction of biological mechanisms which are studied from the point of view of cellular and molecular biology; the doctor's role is to intervene, either physically or chemically, to correct the malfunctioning of a specific mechanism." [91]
Capra følger opp dette avsnittet med en kritikk av medisinens tingliggjøring av pasientene:

By consentrating on smaller and smaller fragments of the body, modern medicine often loses sight of the patient as a human being, and by reducing health to mechanical functioning, it is no longer able to deal with the phenomenon of healing. [92]
Opp mot den reduksjonistiske medisinen stiller Capra et holistisk paradigme, det han kaller the systems view. "System-anskuelsen betrakter verden som forhold og integrasjon," skriver han: "Systemer er integrerte helheter hvis egenskaper ikke kan reduseres til dem vi finner hos de mindre enhetene." [93] Og ut ifra denne filosofien vokser den holistiske medisin. I den holistiske medisin er målet å gjenopprette pasientens balanse. Han understreker organismens tendens til å helbrede seg selv; terapeuten skal først å fremst støtte opp under denne tendensen. [94]

Ut ifra betraktninger over forskjellige holistiske tradisjoner, deriblant kinesisk medisin og homøopati, kommer Capra også frem til terapiformer som minner om psykomotorisk behandling. Dette er hva han kaller bodywork-teknikker, som hos ham inkluderer alt fra østlige metoder som Yoga, T'ai Chi og Aikido til vestlige terapiformer som Reichiansk terapi, Alexander Lowens bioenergetics, Moshe Feldenkrais' functional integration , Ida Rolfs structural integration og Judith Astons structural patterning. [95]

Bodywork therapy is based on the belief that all our activities, thoughts, and feelings are reflected in the physical organism, manifesting themselves in our posture and movements, in tensions, and in many other signs of 'body language'. [96]
Denne forestillingen om at kroppsholdningen gir et bilde av følelseslivet stemmer helt overens med psykomotorisk behandling. Ikke uten grunn naturligvis, som vi skal se senere har også psykomotorisk behandling sine røtter i samme jord som mange av de vestlige terapiformene Capra nevner. Det er her især Wilhelm Reich jeg tenker på (del III,9). Capra understreker, helt i tråd med Reich (og Braatøy) det muskulære systemets sentrale betydning:

The entire muscle system of the organism is covered by loose connective tissues that integrate the muscles into a functional whole and cannot be separated either physically or conseptually from the muscle tissue, the nerve fibers, and the skin. Segments of this connective tissue are associated with different organs, and a variety of physiological disorders can be detected and cured by special techniques of connective-tissue massage. [97]
Dette kan formodentlig tolkes slik: Hvis hele det muskulære system er et integrert hele og dette systemet står i nær forbindelse med det øvrige kroppsvev og de øvrige organer, så betyr dette at behandling av musklene gjennom blant annet massasje vil påvirke hele kroppssystemet og derigjennom også påvirke psyken. Dette rimer meget godt med psykomotorisk behandling.

En nyere amerikansk New Age -bok som spesielt tar for seg holistiske terapiformer er The Encyclopedia of Alternative Health Care av Kristin Gottschalk Olsen [98]. Hun er en typisk representant for den industrien som har vokst opp rundt holistisk medisin i USA. Hun har blant annet en Masters Degree i Holistic Health Education fra John F. Kennedy universitetet. Av de terapiformene hun nevner finner vi en rekke som er beslektet med psykomotorisk behandling, slike som Alexander-teknikken, Lowens bioenergetics, Feldenkrais og Rosen-metoden. En avspennings-teknikk som autogen trening, som i sin tid påvirket Braatøy, er også omtalt. [99]

Med andre ord: Psykomotorisk behandling har store likhetstrekk med metoder som ellers gjerne omtales i samme åndedrag som New Age og "alternativ medisin". Jeg vil senere i oppgaven prøve å undersøke om det riktig å koble all holistisk medisin, Braatøy inkludert, til en slik bruk av paradigmemodellen.

11. TILBAKE TIL BRAATØY.

Jeg har valgt å bruke psykomotorisk behandling som innfallsvinkel til Trygve Braatøys arbeider i denne oppgaven. Dette fordi metoden viser hvor dagsaktuell hans forståelse av mennesket er, den viser oss noe av virkningshistorien, og dessuten også fordi psykomotorisk behandling gir gode illustrasjoner til det menneskebilde Braatøy presenterer. At Braatøy la stor vekt på Bülow-Hansens arbeide er det dessuten ingen tvil om. [100]

Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at Braatøy allerede hadde formulert det meste av den teoretiske bakgrunnen til psykomotorisk behandling da han møtte henne. Den mest utfyllende presentasjonen av dette menneskebildet finner vi nemlig i De nervøse sinn, og den blir utgitt i 1947, samme år som han treffer henne i Nevrologisk forening. [101] I artikkelen "Om den nevromuskulære hypertensjon som bidrag til forståelse av nervøse tilstander" finner vi dessuten grunnlaget for psykomotorisk behandling formulert så tidlig som i 1940. [102] Bülow-Hansen bidro med den håndgripelige praktiske fysioterapeutiske erfaringen, men det var Trygve Braatøy som formulerte det menneskebilde som ligger til grunn for psykomotorisk fysioterapi. [103]

Ettersom Bülow-Hansen dessuten har skrevet svært lite om terapiformen, må vi vende oss til "historien om Trygve Braatøy" om en vil undersøke de idéhistoriske forutsetningene. Dette er også nødvendig om vi vil få styrket eller svekket New Age -teoretikernes idé om holistisk medisin som et radikalt brudd med det mekanistiske cartesianske verdensbilde. I oppgavens del II vil jeg derfor behandle Trygve Braatøys liv og samtid.

TIL TOPPEN AV SIDEN | TIL NESTE SIDE

[1.] Begrepene reduksjonisme og holisme vil bli definert nedenfor, del I,2.

[2.] Sentralinstituttet ble dannet i 1972 av fysioterapeutene Helga Hansson, Liv Røthe og Berit Heir Bunkan som et svar på behovet for en mer strukturert kursvirksomhet i psykomotorisk behandling (Bunkan 1982b, s. 27).

[3.] Bunkan 1982b.

[4.] Thornquist 1986.

[5.] Øvreberg/Andersen 1989.

[6.] New Age vil bli presentert i del I,10.

[7.] Mer om dette i forbindelse med behandlingen av Thomas Kuhn og New Age nedenfor (del I,9).

[8.] Bullock 1986, s 530.

[9.] "The chemistry of despair". The Economist, 6. juni 1990. Jfr Atkinson 1985, s. 36f; Haugsgjerd 1990, s. 97.

[10.] Bullock 1986, s. 288.

[11.] Holisme og kreft, se f.eks. Liedén 1986, s. 92ff.

[12.] I praksis forekommer reduksjonisme eller holisme sjelden i rendyrket form. De logiske problemene knyttet til disse tankemodellene er svært kompliserte. For en drøfting av det utilfredstillende i å gjøre reduksjonisme og holisme til absolutte motsetninger, se f.eks. Hofstadter 1979, s. 312. En mer skjønnlitterær behandling av problemene finnes i Robert Pirsigs bok Zen and the Art of Motorcycle Maintenance (Pirsig 1974).

[13.] Ludtke 1990.

[14.] Bjørk/Kraus 1990. Artikkelen behandler arbeidet til den britiske terapeuten Matthew Manning.

[15.] Se f.eks. presentasjonen av New Age nedenfor. I Newsweek 7/11 1988 finnes en lengre artikkelserie som behandler tilsvarende forskning (Gelman 1988, s. 40-46). I Norge har vi nå fått et eget populærvitenskapelig tidsskrift om alternativ medisin: Holon. Se også Liedén 1986.

[16.] Begrepene "fordommer" og "livsverden" er her brukt i den hermeneutiske betydning av ordene.

[17.] Thomstad 1983.

[18.] Aadel Bülow-Hansen til oppgaveskriveren i intervju den 7/11 1989. I det følgende vil jeg referere til denne samtalen som "intervju".

[19.] Bunkan/Thaulow 1971.

[20.] Bunkan/Thaulow 1971, s. 4. Ifølge Bülow-Hansen gikk massøsene snart over til å kalle seg sykegymnaster, p.g.a. forvekslingen med massasjeinstitutter av en noe mindre seriøs art. Idag er den offisielle yrkesbetegnelsen fysioterapeut.

[21.] Bülow-Hansen 1980, s. 15.

[22.] Bunkan/Thaulow 1971, s. 4. Aschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon.

[23.] Bülow-Hansen, intervju.

[24.] Historien om denne pasienten er dels basert på hva Bülow-Hansen har fortalt oppgaveskriveren, dels på hva hun forteller i Øvreberg/Andersen 1989, s. 3 - 4.

[25.] Om armnevroser kontra yrkesmyalgier, se TB 1948a.

[26.] Thomstad 1986b.

[27.] Bunkan/Thaulow 1971, s. 6.

[28.] Bülow-Hansen, intervju. Se også Bunkan/Thaulow 1971, s. 8.

[29.] Denstad 1978b, s. 469.

[30.] For en innføring i psykomotorisk behandling, se: Thornquist/Bunkan 1986, Øvreberg/Andersen 1989, Bunkan/Radøy/Thornquist 1982. I denne oppgaven støtter jeg meg videre til samtale med Aadel Bülow-Hansen. Eventuelle feil eller misoppfatninger må naturligvis tilskrives oppgaveskriveren.

[31.] Denstad 1978b, s 469.

[32.] Øvreberg/Andersen 1989, s. 7. Se også Bülow-Hansen 1980, s. 19.

[33.] Øvreberg/Andersen 1989, s. 7.

[34.] Anamnese: Den del av sykehistorien som skyldes opplysninger fra pasienten selv (eller fra pasientens omgivelser).

[35.] Funksjoner tilknyttet det autonome nervesystem, se del III,4.

[36.] Thornquist/Bunkan 1986, s. 37.

[37.] Øvreberg/Andersen 1989, s. 20. Braatøy og respirasjon, se f.eks. TB 1947c, s. 381f, 400. Braatøy og "bremsing", se f.eks. TB 1947c, s. 418.

[38.] Jfr. TB 1948a, s. 926.

[39.] Øvreberg/Andersen 1986, s. 20.

[40.] Thornquist/Bunkan 1986, s. 28.

[41.] Myalgia: muskelsmerte; Myoser: muskelinfiltrasjoner eller "knuter", "myositis: inflamation of a voluntary muscle." (Dorland's 1974, s. 1013.)

[42.] TB 1948a, s. 972. Legg merke til at dette er skrevet etter at samarbeidet mellom Braatøy og Bülow-Hansen tok til.

[43.] Bülow-Hansen 1980, s. 17f.

[44.] Bülow-Hansen, intervju.

[45.] Thornquist/Bunkan 1986, s. 95.

[46.] Øvreberg/Andersen 1989, s. 86.

[47.] Thornquist 1986, s. 12.

[48.] Thornquist 1986, s. 12.

[49.] Thornquist 1986, s. 13.

[50.] Olsen 1990, s. 4; Capra 1982, s. 118.

[51.] Jfr. Stuart F. Spickers innledning til Spicker 1970, s. 9: "It is simply one of the ironies of the history of European philosophy that Descartes is not a 'Cartesian'."

[52.] Se f.eks. Strømholm 1979; Strømholm 1984; Kuhn 1970, s. 41f; Capra 1982, s. 37 - 62.

[53.] Newton 1687, Pricipia, s. xvii.

[54.] Se Kjørup 1985, s. 93ff, Schultz/Schultz 1987, s. 28.

[55.] Kjørup 1985, s. 100.

[56.] Ellenberger 1970, s. 227.

[57.] Mason 1962, s. 169; Copleston 1985, IV, s. 124; Aarnes 1982, s. 68: Schultz/Schultz 1987, s. 21 - 28.

[58.] Mason 1962, s. 172f. Jfr. Copleston 1985 IV, s. 8f.

[59.] Om Descartes og "the clockwork universe", se Maurice/Mayr 1980, s. 3, 5, 235.

[60.] Discourse de la Méthode, del 5, Descartes 1942, s. 88f.

[61.] Schultz/Schultz 1987, s. 17 - 21, 24 - 28; Copleston 1985, IV, s. 135 - 138; Aarnes 1982, s. 72; Spicker 1970, s. 17. Descartes viser til Harvey i Discourse de la Méthode, del 5, Descartes 1942, s. 82.

[62.] Se f.eks. Copleston 1985, IV, s. 119ff.

[63.] Om forskjellige forestillinger om sjelen, især den aristoteliske, se Lawson-Tancred 1986.

[64.] Discourse de la Méthode, del 5, Descartes 1942, s. 42ff.

[65.] Aarnes 1982, s. 71. Om resonnementet som leder frem til ideen "Om de legemlige tings eksistens og den virkelige forskjell mellom legeme og sjel", se Meditasjoner over den første filosofi, i hvilke Guds eksistens og den menneskelige sjels atskilthet fra legemet påvises, "Sjette meditasjon", Descartes 1980, s. 64ff.

[66.] Discourse de la Méthode , del 5, Descartes 1942, s. 93.

[67.] Men dette synet ble ikke helt dominerende før mot slutten av forrige århundre.

[68.] De la Mettrie: L'homme machine (Man a machine), 1748. Her sitert etter et utvalg i Spicker 1970, s. 84.

[69.] Se f.eks. Kjørup 1985.

[70.] Les f.eks. et norsk populærvitenskapelig magasin som Illustrert Vitenskap.

[71.] Se f.eks. Lakatos/Musgrave 1972; Kjørup 1985; Gregersen/Køppe 1985; Baune 1986.

[72.] Kuhn 1970. For en kort fremstilling av Kuhn, se Kjørup 1985, s. 138ff.

[73.] Kuhn 1970, s 176. Jfr. forholdet mellom "fagområde" og "fagmiljø" ovenfor.

[74.] Kuhn 1970, s VIII.

[75.] Kuhn 1970, s 136 -137, jfr. s 43.

[76.] Jfr. Kjørup 1985, s. 141.

[77.] Kuhn 1970, s 166.

[78.] Kuhn 1970, s 37.

[79.] Kuhn 1970, s 36 - 38.

[80.] Kuhn 1970, s 24, jfr, s 5, 52 og 77.

[81.] Kuhns artikkel "Logic of Discovery or Psychology of Research?" i Lakatos & Musgrave 1972, s 7. Kuhn 1970, s 48. Eksempler på paradigmeskifter, se Kuhn 1970, s 56, 72ff, 69ff, 107ff o.a.

[82.] Kuhn 1970, s 13.

[83.] Jeg bruker her New Age-begrepet slik det vanligvis brukes i norsk og europeisk kulturdebatt. Fritjof Capra har visse motforestillinger mot å bruke det på denne måten. Se Waage 1986, s 12 og Hartveit 1985. Paradigmebegrepet er hentet fra Kuhn, se Ferguson 1985, s 26ff. Capra bruker begrepet uten å referere til Kuhn. Capra 1985, s 11ff.

[84.] Slik var det i hvert fall før årets ombygging (1990). Vi har nå også fått et eget norsk tidsskrift for "alternativ livsstil": Maya.

[85.] At fenomenet vekker interesse viser vel det faktum at bokhandelen for et par år tilbake valgte å legge ned psykologi/psykiatri-avdelingen, samtidig med at man utvidet New age-avdelingen med adskillige hyllemetre.

[86.] Capra 1985, første utgave 1982; Ferguson 1985, første utgave 1982. I Norge har Erik Dammans bok Bak tid og rom vakt mest oppmerksomhet. Han skriver lite om holistisk medisin, men han har med en skildring av miljøet rundt Ferguson, Damman 1987, s. 234ff.

[87.] Ferguson 1985 s 30f.

[88.] Capra 1985, s 31.

[89.] Tar vi med "the personal paradigm shifts" (Ferguson 1985, s 31), enkeltmenneskets sprang over i det nye verdensbilde gjennom meditasjon, kroppsterapi etc., som det laveste nivå, har vi tre typer paradigmeskifter.

[90.] Dette er mine uttrykk, ikke Kuhn eller Capras.

[91.] Capra 1985, s 118. Jfr. s 352. Capra om Descartes: s. 138. Se også Capra 1988, Uncommon Wisdom, s. 157 - 218.

[92.] Capra 1985, s 118f.

[93.] Capra 1985, s 286.

[94.] Capra 1985, s. 369. Mer om holistisk medisin: se Liedén 1986.

[95.] Capra 1985, s 380 - 382.

[96.] Capra 1985, s. 380.

[97.] Capra 1985, s. 381. Reich vil bli nærmere behandlet senere i oppgaven.

[98.] Olsen 1990.

[99.] Bredden i boken illustreres godt ved å påpeke at den også tar for seg shamanisme, blomsterterapi og terapi for behandling av traumer fra tidligere liv.

[100.] Jfr. Groth 1974, s. 174.

[101.] TB 1947c. "Men allerede under krigen var han altså fullt engasjert i det som han ubetinget anså som sitt hovedverk: De nervøse sinn." Sigrid Braatøy til oppgaveskriveren.

[102.] TB 1941a.

[103.] Det kan derfor lett bli noe misvisende når Gudrun Øvreberg og Tom Andersen kaller sin bok om metoden for Aadel Bülow-Hansen's fysioterapi, selv om man kanskje velvillig kan tolke tittelen som "Psykomotorisk behandling, slik den blir praktisert av BÜlow-Hansen." (Øvreberg/Andersen 1989) Jfr. Thomstad 1986b.

Presentasjon ved Per Koch. Sist oppdatert 24. februar 1999. © 1999 Per Koch, Oslo. For mer informasjon: send epost til Per Koch per.koch@aviana.com . Disse sidene er designet og kodet av Per Koch på en Apple Macintosh og vises best i Netscape 3.0 eller 4.0.