TRYGVE BRAATØY
Trygve Braatøy og endringer i det moderne menneskebilde, hovedfagsoppgave i idéhistorie av Per M. Koch.

Innledning
Innholdsfortegnelse

Forord
Del I: Psykomotorisk fysioterapi, holisme og paradigmeskifter
Del II: Trygve Braatøy, liv og samtid
Del III: Trygve Braatøy,idéhistorisk bakgrunn
Del IV: Trygve Braatøy og det nye menneskebilde

Bibliografi
Litteratur
Last ned PDF av oppgaven.

PER M KOCH
Per Kochs hjemmeside
aviana.com
Pandia søkeverktøy

DEL III: TRYGVE BRAATØY, IDEHISTORISK BAKGRUNN

1. SIGMUND FREUD I

I en relativt kort fremstilling som denne har jeg ikke rom for en grundig oversikt over Freuds arbeide. Jeg vil her regne med at grunntrekkene i Freuds arbeide er kjent stoff, og bare utdype Freuds teorier nærmere i den grad det angår vesentlige sider ved Braatøys arbeider. Det betyr ikke at jeg underkjenner Freuds betydning. Tvert imot: Han er sannsynligvis den mannen som har betydd mest for Braatøy av alle hans faglige "fedre".

Sigmund Freud (1856 - 1939) var opprinnelig et ektefødt barn av det jeg i denne oppgaven har kalt "den tradisjonelle medisin", det vil si en medisin trygt forankret i den reduksjonistisk mekanistiske naturvitenskap. Under medisinstudiet hadde han vist spesiell interesse for zoologi og anatomi, og han kom til å spesialisere seg i nevrologi. [173]

En av Sigmund Freuds lærere i Wien, Ernst Brücke (1819 - 1892), avviste på denne tiden enhver form for naturfilosofi av det vitalistiske eller finalistiske slaget (tankemåter som dominerte under romantikken). Psykologiske prosesser skulle reduseres til fysiologiske lover, og de fysiologiske prosessene skulle igjen forstås utfra fysikkens og kjemiens lover. [174] Brücke hadde vært elev av Johannes von Müller, som sammen med blant andre Robert Mayer og Hermann Helmholtz ledet overgangen til den positivist-inspirerte mekanistiske tankemåten innenfor medisinen. [175]

Freuds opprinnelige plan var derfor å forklare alle psykiske fenomener utfra et nevrologisk mekanistisk grunnlag, utfra en naturvitenskapelig monisme, det vil si utfra hjernens anatomi og en forestilling om en form for nerve-energi. I 1895 sendte Freud Entwurf einer Psychologie eller Prosjekt for en vitenskapelig psykologi til sin venn Wilhelm Fliess. [176] I innledningen skriver Freud:

Hensikten med dette prosjektet er å skaffe oss en psykologi som skal være en naturvitenskap; det vil si: målet er å representere psykiske prosesser som kvantitativt bestemte tilstander av spesifiserbare materielle partikler, for på den måten å gjøre disse prosessene klare og uten selvmotsigelser. Prosjektet medfører to hovedidéer: 1. At det som skiller aktivitet fra hvile skal betraktes som Q [kvantitet] underlagt de generelle bevegelseslover. 2. At de materielle partiklene det er snakk om er neuronene. [177]
Utkastet var uhyre komplekst og svært spekulativt, og Freud valgte da også aldri å offentliggjøre manuskriptet. Han greide aldri å få sine møter med hysteriske pasienter og andre med psykiske plager til å passe inn i denne modellen og han vender derfor sin oppmerksomhet i stadig større grad mot de psykiske fenomener. [178] Det er imidlertid svært mye som tyder på at han så på denne vendingen som en midlertidig fase av psykologiens utvikling. I et brev til Wilhelm Fliess i 1898 skriver Freud at han "ikke har noe ønske i det hele tatt om å forlate psykologien hengende i luften uten noen organisk basis":

Men, med unntak av en følelsesmessig overbevisning [om at det må finnes en slik basis], har jeg ingenting, verken teoretisk eller terapeutisk, å arbeide ut ifra, og jeg må derfor opptre som om jeg bare stod overfor psykologiske faktorer. [179]
I et brev til Viktor von Weizsäcker i 1932 forteller Freud videre at han utmerket godt var klar over "organiske sykdommers psykogene faktorer" men han hadde prøvd å holde analytikerne vekk fra slike undersøkelser av pedagogiske årsaker: Analytikerne måtte begrense seg til å tenke psykologisk. [180] Grunnen var at han mente at naturvitenskapen ikke var kommet langt nok på dette feltet, at psykoanalysens styrke lå på den psykiske siden og at hans elever derfor burde konsentrere seg om denne. [181]

Løsningen på Freuds problem blir nemlig at han i stor grad gir avkall på kroppen og kroppens forbindelse med psyken. I et lengre idéhistorisk perspektiv kan vi noe grovt si at den naturvitenskapelige monisme igjen må gi rom for en ny form for dualisme. Dette kom i hvert fall til å bli virkningen av Freuds vending mot det rent psykiske.

Freuds forklaring av de psykiske lidelser krever nemlig konstruksjonen av det jeg her vil kalle et psykisk rom , arvtageren etter res cogitans. [182] I stedet for å fortsette forsøket på å redusere psyken til fysiologi, og i stedet for å avvise psyken som utilgjengelig for naturvitenskapelig forskning, søker Freud å bruke den naturvitenskapelige metode på nettopp dette psykiske rommet. Det er blant annet derfor han kan la den psykiske energi, libido - arvtageren etter neuronenes energi i "Prosjektet" - følge modellene for energien i "den ytre verden": de termodynamiske lover, loven om energiens konstans etc.

Nå er naturligvis ikke dette psykiske rom observerbart slik det ytre er det; den psykiske energien er heller ikke målbar, og alt dette gjør psykoanalysen svært sårbar overfor påstanden om at den ikke er vitenskap i ordets tradisjonelle betydning. [183] Freud "løser" altså disse problemene ved å vente på kommende fremskritt innenfor naturvitenskapen, og han holder fast på naturvitenskapen som ideal. [184]

Hos Freud får imidlertid Braatøy og hans samtidige et redskap som tar psyken på alvor. Den monistiske naturvitenskapen forkynner riktignok psykens og kroppens enhet, men den klarte ikke å finne en tilfredsstillende metode for behandling av de psykiske fenomener. Med Freuds teorier får psykiatrien en metode som ser ut til å fylle dette behovet. Ulempen sett fra et holistisk ståsted er imidlertid at man da plutselig blir stående ved motsatt pol: i en dualisme som ikke makter å forklare forbindelsen mellom psykiske og kroppslige fenomener. Psykoanalysen konsentrerer seg om det psykiske rommet. Den blir kjent for å være en "snakke-kur", en terapiform der språket er det viktigste redskapet, og hvor man gjennom en talestrøm av frie assosiasjoner vil lure frem det ubevisstes fortrengte innhold.

Freud billedliggjør dette gjennom det som ofte blir kalt "de topografiske modellene". [185] Det psykiske rom, eller bevisstheten, deles først opp i flere områder (det bevisste, det førbevisste, det ubevisste) og tre "aktører" (instanser) på denne scenen (Overjeget, jeget og detet). De psykiske ideer og forestillinger forflytter seg så rundt i dette rommet avhengig av hvor sterk den psykiske driften som er knyttet til dem er, og i hvilken stor grad de bygger opp under selvbildet. "Forbudte" tanker og forestillinger slipper ikke inn i bevisstheten av Overjeget og fortrenges ned i det ubevisste. Herfra søker denne driften utløp gjennom drømmer, forsnakkelser, hysteriske symptomer, nevrotiske reaksjoner eller lignende. [186]

Freuds topografiske modeller varierer over tid, han har forskjellige teorier omkring driftene og den psykiske energi (seksualdrifter vs. jegdrifter, seksualdrift som eneste psykiske energi, livsdrift vs. dødsdrift), og han utvikler etterhvert en uhyre komplisert "metapsykologi" som har gitt opphavet til adskillige hyllemetre med litteratur over emnet.

2. BRAATØY OG SKILLET MELLOM KROPP OG PSYKE.

Braatøy er skeptisk til Freuds kompliserte topografi; han bruker sjelden begreper som "overjeg" og "libido", og han tar avstand fra Freuds forestilling om en dødsdrift. Om drøftingen av denne skriver Braatøy blant annet:

Enkelte vil - som undertegnede - allerede på et meget tidlig tidspunkt i en slik drøftelse ha en ubehagelig fornemmelse av at man raskt er i ferd med å skli ut i den metafysiske analogi, hvor hvilket som helst kan sannsynliggjøres ved hvad som helst. [187]
Braatøy holder derfor fast på at også psyken må forklares ut ifra det fysiologiske.

Samtidig mener Braatøy at analytikeren går glipp av mye viktig informasjon om han utelukkende konsentrerer seg om pasientens verbale ytringer, f.eks. ved at analytikeren sitter slik til at han ikke ser pasienten. Fra Braatøys holistiske synsvinkel er kroppsholdning, respirasjon, ansiktsuttrykk og lignende minst like viktig som det som blir sagt: [188]

Meeting (...) strong opposition among leading physicians and great understanding and interest in some non-medical readers, Freud turned away from medicine. In this turn he and many other analysts forgot or neglected the fact that emotions are manifest body reactions . (Braatøy i Fundamentals of Psychoanalytic Technique , hans utheving) [189]
Han utdyper dette nærmere lengre ut i den samme boken. Freud levde i en tid hvor dualismen mellom sinn og kropp ( mind/body) fortsatt var dominerende blant medisinere, hevder Braatøy. Dette var for en stor del uunngåelig så lenge denne delingen var en del av språket: "Such differences have coloured our language for thousands of years and are therefore part of our thought instruments before we use them." Og, fortsetter Braatøy, alle instrumenter influerer på våre gjerninger. [190]

Dette er viktig, fordi det viser at Braatøy er klar over at hans tankegang med hensyn til denne problemstillingen skiller seg vesentlig fra såvel den eldre medisin og den freudske psykoanalyse. Han er med andre ord bevisst at det har foregått om ikke et paradigmeskifte, så i hvert fall en vesentlig endring i tilnærmingsmåte overfor forholdet mellom kropp og sjel. Det er dessuten også interessant å merke seg at han er opptatt av det man i vår tids filosofi gjerne kaller språkspillet. Kuhn hevder som tidligere nevnt at paradigmet videreføres gjennom lærebøkenes "selvfølgeligheter". I utvidet forstand kan vi si at hele språket begrenser mulighetene for hva det er mulig å si og tenke. Braatøy trekker forbindelseslinjene tilbake til Francis Bacon;

Denslags sproglige fordommer gav den overnevnte Francis Bacon en særlig betegnelse "torvets fordommer" (idola fori), og han regnet dem som en av hovedhindringene for sann erkjennelse. Det vesentligste middel til å overvinne slike fordommer er å betrakte saker og ting mest mulig direkte og umiddelbart. Ta i dem. [191]
Da er vi imidlertid raskt ute av språkfilosofien og over i det tradisjonelle vitenskaps løsning på dette problemet: Sannheten forstås best gjennom uhildet observasjon og kontrollerbare eksperimenter:

Den medisinske vitenskap har senere fortsatt denne harveyske tradisjon [undersøkelse av kroppen] og beskjeftiget seg med legemet slik det er til å ta og føle på. Ånden blev vedvarende overlatt til prester og filosofer, og fordi psykologen så sent har forsøkt å rive seg løs fra de moderlige - eller prestelige - skjørter, er den blitt trekkende med en sproglig variant som vedvarende sondrer mellom ånd og legeme. (...) I den medisinske psykologi, i praktisk arbeide med pasienter, finner man at de syke har visse sykdomstegn som er "objektive", til å ta og føle på, og noen som er "subjektive". De siste blir da ting som man får "tro på" - eller ikke. [192]
Med andre ord: Braatøys kritikk av samtidens medisinske psykologi er at den skiller ut en del av problemene som "subjektive" og dermed stiller dem utenfor den eksakte observerende og eksperimenterende vitenskap. Braatøy ønsker en kritisk vitenskapelig tilnærming til alle slike fenomener:

At blodet i venene flyter opover armen er en trossak - og forsåvidt subjektiv og åndelig - inntil man snører et bind om overarmen og ser det stansede blod svulme i årene. På tilsvarende vis er mange nervøse fenomener subjektive inntil man foretar seg noe med pasientene og registrerer det som da hender. [193]
Betyr så dette at Braatøy allikevel er en vitenskapsmann av det tradisjonelt reduksjonistiske slaget? Til dette må jeg minne om følgende: I denne oppgaven har jeg så langt lagt opp til et temmelig forenklet verdensbilde: reduksjonister vs. holister, tradisjonell mekanistisk og upersonlig medisin vs. menneskelig helhetsterapi, den naturvitenskapelige eksperimentelle metode vs. en metode der terapeuten (det vil også si forskeren) forstår pasienten gjennom følelsesmessig innlevelse. Dette bildet tilsvarer det vi blant annet finner hos New Age -tenkerne. Jeg har adoptert denne modellen blant annet fordi den forenkler og klargjør fremstillingen.

Samtidig har imidlertid oppgaven til hensikt å kritisk undersøke denne ideen om en sterk motsetning mellom de to nevnte kulturene eller paradigmene. Vi har nå kommet til det punktet i oppgaven der denne enkle todelingen bryter sammen.

Følger vi den ukritisk står vi nemlig overfor to Trygve Braatøyer. 1. Den progressive og humane som gjennom Pasienten og lægen kjemper for en mer menneskelig psykiatri i kamp mot laboratoriebasert medisin (og som dessuten utformer den holistiske psykomotoriske behandling), og 2. en tradisjonell reduksjonistisk naturvitenskapsmann som vil redusere psyken til fysiologi og kjemi. Det er denne Braatøy nr. 2 som konsekvent fastholder at også tenkningen må forklares biologisk, og at dette dessuten innebærer at man heller ikke kan redusere tenkning til en funksjon av hjernen alene.

Han understreker at -

(...)tenkning under ingen omstendighet er en "ren" funksjon [av centralnervesystemet, prinsipielt uavhengig av de "lavere deler" av organismen]. Innenfor psykologien er den en biologisk determinert funksjon, og et hvert forsøk på å forklare den uavhengig av denne elementære bakgrunn betyr at man a priori flytter den ut av biologien. [194]
Motsetningen Braatøy nr. 1 og nr. 2 er bare tilsynelatende, kort og godt fordi denne oppgavens utgangspunkt er for snevert. Braatøy er både en tilhenger av den naturvitenskapelige tradisjon og en kritiker av deler av den.

Sagt på en annen måte: Grunnlaget for Braatøy er den eksperimentelle naturvitenskap, men den utvides og korrigeres gjennom møtet med blant andre Freud. Braatøy er ikke så opptatt av de motsetningene jeg har lagt opp til i denne oppgaven, ikke fordi han ikke ser dem, men fordi han mener naturvitenskapen kan romme et mer helheltsorientert menneskebilde. I denne oppgavens terminologi kan vi si at han mener at det holistiske menneskebilde kan finne rom innenfor det gamle paradigme.

3. SIGMUND FREUD II: STUDIEN ÜBER HYSTERIE.

Hvis vi vender tilbake til Freud kan vi kanskje bedre se hvordan Trygve Braatøy går frem for å klare dette. Braatøy er freudianer i den forstand at han er en anerkjent psykoanalytiker, om enn en noe uortodoks sådan (hans store vektlegging på fysiologien tatt med i betraktning). Braatøy støtter seg imidlertid ikke så mye til "metafysikeren" Freud, og heller ikke til "Prosjektet" jeg presenterte ovenfor. Det ble ikke offentliggjort før i 1950. Han er snarere opptatt av det vi kan kalle "den yngre Freud", "Prosjektet" unntatt. [195] Samme år som Freud gjør ferdig "Prosjektet" (1895) utgir han nemlig Studien über Hysterie sammen med Joseph Breuer (1842 - 1925).

Breuer hadde blant annet i sitt berømte arbeide med "Anna O." forstått at hysteriske symptomer hadde sin forklaring i den ubevisste del av psyken. [196] Han brukte hypnose for å få adgang til denne delen av pasientens liv og hevdet at pasienten ble helbredet ved at ubevisste traumer igjen ble brakt frem i dagen. Freud og Breuer knytter imidlertid dette til noe vi kan kalle et energiøkonomisk aspekt, inspirert av blant annet Gustav Theodor Fechners (1801 - 1887) forestilling om en form for psykisk energi. [197] Denne energien er ikke noe annet enn en del av den energi kroppen til enhver tid disponerer, nemlig den delen som er knyttet til nervenettet.

Breuer gir en mekanistisk billedligjøring av dette ved å sammenligne nervenettet med et stort forgrenet elektrisk system for belysning og transport av motorkraft. Dette systemet, skriver Breuer, må hele tiden bruke en viss mengde energi for å opprettholde spenningen i nettet. Han fortsetter:

If all the nerve-cells are in a state of mean excitation and are exciting their nerve-process, the whole immense network form a single reservoir of "nervous tension". [198]
Kroppen har imidlertid behov for aktivitet; den har et behov for å få utladet denne spenningen.

And here for the first time we meet the fact that there exists in the organism a " tendency to keep intracerebral excitation constant " (Freud). (Breuers utheving) [199]
Her nevnes for første gang "konstans-prinsippet", som Breuer i parentesen tillegger Freud. Det innebærer en ide om at psyken prøver å holde spenningen så lav som mulig, eller at den i hvert fall søker å holde den konstant. [200] Den overflødige energien kvitter vi oss med tilsynelatende meningsløs aktivitet, skriver Breuer, for eksempel ved å gå frem og tilbake. [201]

Breuer hevder så at det å komme følelsesmessig i affekt med nødvendighet fører til en økning i spenning:

Only the group of ideas which provoke the affect persists in consciousness, and it does so with extreme intensity. Thus the excitement cannot be levelled out by associative activity. [202]
Dette betyr at den økte spenningen ikke kan utlades med tankeaktivtet alene; vi hopper i stedet av glede, spenner muskulaturen i sinne eller tar igjen med ord eller gjerning.

Dette nettverket former et "sammenhengende hele", men enkelte steder finnes det punkter med "motstand" (jfr. elektrisk motstand). Slik er livsviktige organer - som blodomløp og fordøyelse - adskilt fra "forestillingens organ". Dette betyr formodentlig at vi med viljen ikke kan kontrollere disse organene. Hva "forestillingenes organ" er, presiserer han ikke, men Breuer tenker sannsynligvis på hjernen. [203]

Dette skillet er imidlertid ikke absolutt, noe som forklarer at vi kan møte "nervøse" mennesker som svetter eller får diaré ved den minste provokasjon. Som vi skal se, minner dette sterkt om det som senere ble kjent som skillet mellom det autonome og det somatiske nervesystem. [204]

These resistances correspond to the insulation of electrical conducting lines. At points at which they are abnormally weak they are broken through when the tension of cerebral excitation is high, and this - the affective excitation - passes over to the peripheral organs. There ensues an "abnormal expression of emotion". [205]
Årsakene til en slik svekkelse av motstandspunkter (jfr. motstand i en ledning) kan være vedkommendes medfødte disposisjon, overbelastning, sykdom eller utmattelse.

Nå hadde Breuer og Freud observert i sine studier av hysteriske pasienter at de hysteriske symptomene, f.eks sterke angstanfall, lammelser i armen etc., forsvant hvis pasienten greid å huske emosjonelt sterkt ladede opplevelser de hadde fortrengt. [206] Grunnen til at slike symptomer kan oppstå, forklare Breuer og Freud, skyldes at pasienten i den opprinnelige traumatiske opplevelsen ikke hadde klart å "lade ut" spenningen på normalt vis:

The fading of a memory or the losing of its affect depends on various factors. The most important of these is whether there has been an energetic reaction to the event that provokes an affect. By "reaction" we here understand the whole class of voluntary and involuntary reflexes - from tears to acts of revenge - in which, as experience shows us, the affects are discharged. (Breuer/Freuds utheving) [207]
Når så vedkommende igjen blir minnet om denne opplevelsen, og opplevelsen ikke slipper frem i bevisstheten, søker energien andre utløp:

If the original affect was discharged not in a normal but in an "abnormal" reflex, this latter is equally released by recollection. The excitation arising from the affective idea is "converted" (Freud) into a somatic phenomenon. (...)The idea, moreover, which now no longer produces any physical consequences, may be overlooked by the subject, or may be promptly forgotten if it emerges, like any other idea which is unaccopanied by affect. [208]
Spørsmålet blir da hvorfor dette affektladede minnet får utløp i akkurat dette organet og ikke et annet. Til dette svarer Breuer med tre mulige forklaringer: 1. Utladningen finner sted der motstanden er minst. Har man et svakt hjerte fra før, f.eks. på grunn av en sykdom, vil affekten søke utløp der. [209] 2. Utløpsstedet er knyttet til den traumatiske opplevelsen som ga opphav til symptomet. Anna O., som ble skremt av noe hun trodde var en slange, prøvde å rette ut en arm som hadde sovnet i håp om a skremme vekk slangen. Fra da av fikk hun krampe i armen hver gang hun så noe som lignet en slange. 3. Til sist kan en slik omdanning eller konversjon være determinert gjennom symbolisme, et merkelig ordspill eller assosiasjoner basert på lyd. Nye tanker som står i sterk motsetning til vårt selvbilde eller verdisyn, især på det seksuelle området, kan slik få fysiologiske følger:

A state of excitation of this kind is usually followed by psychical consequences, such as pathological depression and anxiety-states. Sometimes, however, concurrent circumstances bring about an abnormal somatic phenomenon in which the excitation is discharged. Thus there may be vomiting when the feeling of uncleanness produces a physical feeling of nausea, or a tussis nevrosa, as in Anna O., when moral anxiety provokes a spasm of the glottis, and so on. [210]
Her kan man oppfatte kroppens uttrykk som et symbol på lik linje med et symbol i en drøm.

Terapien har nå til hensikt å få frigjort denne spenningen, ikke bare gjennom at pasienten husker den traumatiske opplevelsen, men ved at vedkommende får slippe ut den følelsesmessige spenningen som er knyttet til minnet.

If there is no such reaction, whether in deeds or words, or in the mildest cases in tears, any recollection of the event retains its affective tone to begin with. [211]
Utladningen er altså absolutt nødvendig om terapien skal ha noen effekt. Det er med bakgrunn i dette Braatøy gang å gang understreker nødvendigheten av å få utløst de opprinnelige følelsesmessige reaksjonene:

In the treatment of compulsive-neurotics or emotionally inhibited persons, it is important to remember that one has learned from the analysis of hysterical patients, that the symptoms do not melt or dissolve unless the original emotional (bodily) reactions are mobilized. (Braatøys utheving) [212]
Parallellen med psykomotorisk fysioterapi burde nå begynne å bli klar. Hos Breuer og Freud lagres energi som spenninger i nervenettet, i psykomotorisk fysioterapi som spenninger i muskulaturen (men også muskelspenninger har som kjent en nevrologisk side). Dernest påpeker Freud og Breuer at slike opphopninger av energi i forbindelse med affekter man ikke klarer å få ut, skyldes tidligere opplevelser eller traumer. Tilsvarende hevder man i psykomotorisk fysioterapi at spenningene kan ha sin historiske årsak i for eksempel barndomsopplevelser. Til sist hevder Freud og Breuer at helbredelse bare er mulig dersom spenningen slipper taket; pasienten må bli bevisst såvel traumet som affekten som fulgte dette . På en lignende måte krever psykomotorisk behandling at pasienten blir bevisst spenningen, at man får utløst spenningen, og at man i tilknytning til dette kan oppleve å huske tidligere traumer.

Er så Freud og Breuer holister? I utgangspunkter er de åpenbart ikke det. I fremstillingen ovenfor har jeg prøvd å vise hvordan Freud var oppdratt i en reduksjonistisk mekanistisk tradisjon, og at denne tradisjonen preger hans arbeide ikke bare i "Prosjektet", men også Studier i hysteri. Dette ser vi tydelig i det faktum at såvel følelser som tanker er redusert til produkter av nervenettet. Allikevel er det her vi finner noen av røttene til Braatøys holisme.

Noe av forklaringen ligger i det følgende: Det viktigste er at Breuer og Freud ser på nervenettet som et sammenhengende hele . Riktignok hevder Breuer at det finnes motstandspunkter i dette nettet, f.eks. mellom psyken og de vegetative organer, men disse skillene er ikke absolutte. Slik kan han forklare de psykosomatiske fenomenene som er nevnt ovenfor. Dette betyr altså at det strengt tatt ikke finnes noe skille mellom kropp og psyke i denne tidlige fremstillingen. Den fysiologisk baserte energi er identisk med den psykiske.

Det holistiske aspektet i dette forøvrig svært så mekanistiske menneskebildet kommer klarere frem hvis vi stiller det opp mot en mer tradisjonell definisjon på psykosomatisk medisin. I den meget utbredte Dorland's illustrated medical dictionary defineres psychosomatic på følgende måte:

Psychosomatic (...) pertaining to the mind-body relationship; having bodily symptoms of psychic, emotional or mental origin; commonly used to refer to a group of disorders thought to be caused in part or in whole by emotional disturbances but presenting as physiologic derangements. [213]
Her er utgangspunktet tydelig et menneskebilde der psyke og kropp forstås som to adskilte enheter, men der det kan forekomme et kausalt sprang imellom dem. Det vil si at årsaken ligger i det psykiske rom, virkningen forekommer i det "fysiske rom". Hos Braatøy og i Studier i hysteri , derimot, finnes det bare ett rom, et rom som sett fra en naturvitenskapelig synsvinkel er fysisk. Slik gir en i utgangspunktet reduksjonistisk og mekanistisk teori rom for holistiske tendenser, nettopp fordi den er erklært monistisk: Den ser kropp og psyke som ett og det samme.

Her må det imidlertid tilføyes at forståelsen av de kroppslige fenomener som en "konversjon", det vil si omdanning, av psykiske konflikter, kan gi rom for en ny form for reduksjonisme: De psykosomatiske organiske reaksjonene er ikke noe annet enn virkningen av rent psykiske konflikter, helt i tråd med Dorland's definisjon ovenfor. Dette gir noe av grunnen til at Freud beveget seg bort et mer holistisk orientert menneskebilde.

En annen viktig grunn for at psykoanalysen kan gi opphav til holistisk tenkning er det jeg har kalt subjekt-subjekt situasjonen i den psykoanalytiske terapien. Menneskebildet er muligens reduksjonistisk mekanistisk, men i selve terapien beveger Freud og Breuer seg opp fra det rent objektivt distanserte planet til en metode som krever medfølelse, tålmodighet og respekt for pasienten som person.

4. NEVROFYSIOLOGIEN

I likhet med Freud hadde Braatøy tatt nevrologi-studiene meget alvorlig, blant annet gjennom studiereisen til La Salpêtrière. Den vanlige tankemåten på Braatøys tid (slik den er det i dag) var å dele nervesystemet opp i flere deler. Første deling er skillet mellom det sentrale og det perifere nervesystem, der det sentrale innbefatter neuronene i hjernen og ryggmargen og der det perifere består av de nervene som forbinder hjernen og ryggmargen med resten av kroppen. [214] Det er først og fremst det perifere nervesystem som angår oss her. Det deles også i to: 1. Det somatiske nervesystem som er knyttet til den muskulatur som er underlagt bevissthetens kontroll og 2. det autonome nervesystem (også kalt det vegetative, viscerale eller automatiske nervesystem) som regulerer de deler av muskulatur og innvoller som ikke kan kontrolleres av bevisstheten. [215]

I Studier i hysteri hadde Breuer og Freud konsentrert seg om pasienter med hysteriske plager: uakseptable idéer ble fortrengt fra bevisstheten og fikk symbolske uttrykk i kroppslige plager. Freud hadde imidlertid mindre tro på at det var mulig å helbrede rene angstnevroser ved psykoterapi. På denne bakgrunn skilte han mellom psykonevroser (hysteri og tvangsnevroser) og aktualnevroser eller aktuelle nevroser (angstnevroser og nevrasteni). Aktualnevroser skyldes oppdemming av seksuell energi på grunn av seksuell avholdenhet eller avbrutt samleie, altså ikke å grunn av hendelser i barndommen. Ved angstnevroser finnes det derfor ingen konkret idé som ble utestengt fra bevisstheten, mente Freud. I stedet er det snakk om somatisk opphisselse som ikke finner utløp i bevisstheten. Disse somatiske reaksjonene har derfor ingen symbolsk betydning som kunne tolkes, og de kan følgelig ikke behandlet gjennom vanlig psykoanalyse. [216] Franz Alexander, av mange regnet som grunnleggeren av moderne psykosomatisk medisin, tok utgangspunkt i dette skillet mellom hysteri og angstnevrose. [217] Konversjonssymptomet i hysteri er et forsøk på gjennom et symbol å få ladet ut følelsesmessig spenning, hevdet Alexander. Dette finner sted gjennom den viljestyrte (somatiske) delen av nervenettet, nettopp den delen som har til hensikt å utlade affekter. En angstnevrose eller "vegetativ nevrose" har ikke til hensikt å uttrykke følelser. I stedet er en slik nevrose "(...)the physiological response of the vegetative organs to constant or to periodically returning emotional states." [218] Økt blodtrykk er ikke et symbol for sinne, det er en del av det vi kaller sinne. Vegetative nevroser angår de organer som er knyttet til det autonome (vegetative) nervesystemet, det vil si den delen som ikke har noen direkte forbindelse med viljen. [219]

Alexander var blant annet sterkt inspirert av den amerikanske fysiologen Walter Cannon (1871 - 1945) og hans studier i hvordan kroppen reagerer i forbindelse med sinne og frykt. Frykt og sinne stimulerer kjertlene som produserer adrenalin; adrenalin aktiverer karbohydrat-metabolismen, slik at kroppen har nok energi til flukt eller angrep. Tilsvarende strømmer blodet til de organer som mest trenger det i slike tilfeller. Fordøyelsen, derimot, blir hemmet. [220] Det er dette Cannon kaller å sette kroppen i "krigstilstand" ( war footing ).[221]

Braatøy er tilsvarende sterkt opptatt av Cannon, idet han i De nervøse sinn går inn på en teknisk meget detaljert fremstilling av det autonome nervesystem. Her møter vi nok en todeling, denne gang av det autonome nervesystem:

For det første gjør han [Cannon] opmerksom på at de funksjoner som er knyttet til stimulering av den craniale del av det autonome system, har som oppgave å bygge op reserver og styrke organismen til perioder med større påkjenning.
Når man konsentrerer seg om maten, trekker pupillene seg sammen, sekresjon fra spytt og fordøyelseskjertler utløses, hjertet slår saktere m.m.

Disse følelser og de anførte funksjoner bremses en bloc og i detalj hvis intense følelser som frykt eller raseri mobiliseres. Og ved provokasjon av slike affekter mobiliseres samtidig de funksjoner som utløses via nervene fra den thoracolumbale del av det autonome system. (Pupillene utvides, blodårene til periferien og til tarmene forsnevres med påfølgende øket blodtilstrømming til muskulaturen. Hjerteaksjonen påskyndes, bronchiene utvides, sekresjon fra spytt- og andre fordøielseskjertler stanses og peristaltikken [222] bremses m.m.). Frykt og raseri stanser altså via det thoracolumbale avsnitt av det autonome nervesystem de fordøiende og opbyggende funksjoner, og innstiller organismen på mobilisering, utadvendt aktivitet og forbruk. [223]
Kroppen mobiliserer med andre ord til krig. Motsetningen mellom det craniale og det thoracolumbale del av det autonome nervesystem er derfor en motsetning mellom sparing og utgift, mellom forberedelse og bruk. [224]

Spørsmålet blir nå hvilke følger dette får for psykomotorisk fysioterapi. Foreløpig kan vi si at denne angstreaksjonen går i "vranglås" og at man i terapien forsøker å løsne på dette. Paradoksalt nok gir derfor en slik tradisjonell reduksjonistisk nevrofysiologisk undersøkelse noe av grunnlaget for en holistisk terapiform.

Forklaringen på hvordan dette "baklåsfenomenet" oppstår finner Braatøy i behaviourismen, en om mulig enda mer reduksjonistisk tankemåte. I behaviourismen reduserer man imidlertid ikke organismen til fysikk og kjemi; man reduserer adferd til stimuli og respons.

5. BEHAVIOURISMEN OG PAVLOV (ELLER "BRENT BARN SKYR ILDEN").

Innenfor behaviorismen unngår man kropp/psyke problemet ved å sløyfe alle henvisninger til psyken. Psyken kan ikke observeres vitenskapelig og alle mentalistiske termer, det vil si termer som viser til psyken, må derfor utelates. Ord som "forestilling", "bevissthet", og "det psykiske rom" er meningsløse. Psykologien reduseres til en objektiv eksperimentell gren av naturvitenskapen.

Med cartesiansk terminologi kan vi si at res cogitans ikke kan gjøres til gjenstand for vitenskapelig forskning, og forsvinner res cogitans forsvinner også skillet mellom menneske og dyr. Dette er en av begrunnelsene for hvorfor dyreforsøk kan gi innsikt i menneskelig adferd. [225]

Russeren Ivan Petrovitsj Pavlov (1849 - 1936) var en av de tidlige og kanskje mest innflytelsesrike behaviorister. I sine eksperimenter med hunder skilte han mellom ubetingede og betingede reflekser. [226] Får en hund brød i munnen skiller fordøyelsessystemet automatisk ut spytt. Dette er en ubetinget og naturlig refleks, hevder Pavlov, det vil si: den er ikke betinget av læring. Hvis hunden imidlertid begynner å sikle bare ved synet av mat, så må det være et resultat av læring: Hunden har lært at synet av mat som oftest følges av fôring. Det er i så fall snakk om en betinget refleks. Pavlov oppdaget at nesten alle slags stimuli, en klokke, lys eller lyden av en metronom, kunne frembringe en slik respons. For å unngå at hunden skulle bli påvirket av omgivelsene utenfor laboratoriet, konstruerte Pavlov et lite avlukke der hunden ble isolert. Til sist fikk han bygget en egen forsøks-bygning, lydisolert, støtdempet og hermetisk lukket. Et typisk eksperiment kunne altså være å la et betinget stimuli, for eksempel et lys, bli slått på samtidig som et ubetinget stimuli, mat, blir presentert. Etter å ha gjentatt dette noen ganger, får bare synet av dette lyset hundens tenner "til å løpe i vann". [227]

Braatøy var tidlig blitt opptatt av forbindelsen mellom Pavlovs behaviorisme og Freuds psykoanalyse. Dette kan virke noe overraskende, ettersom disse to retningene tradisjonelt har vært sett på som motpoler innenfor psykologien. "De misforståelser som man blandt psykoanalytikere kan møte m.h.t. behaviorisme," skriver Braatøy, "kan bare måles ved de tilsvarende misforståelser m.h.t. psykoanalyse, som man møter blandt behaviorister." [228] Dette skriver han i artikkelen "Den psykoanalytiske teknikk og terapi i lys av eksperimentell biologi" fra 1937, hvor han parallellfører Freud/Breuer og Pavlov på følgende måte:

I virkeligheten opdaget Breuer-Freud ved hypnose og katarsis det som Pavlov kaller den betingede refleks. Et menneske eller et dyr reagerer ikke først og fremst med "tanker". Det reagerer først og fremst med innervasjonsforandringer, cirkulasjonsfenomener og kjertelsekresjon. [229]
Braatøy åpner artikkelen med noen betraktninger over Pavlovs behov for å isolere hundene under eksperimentene, nettopp fordi hundene var så vare for det som skjedde i rommet for øvrig - ja, i huset for øvrig - det være seg måten forskeren beveget seg på eller skyggen av noen som beveget seg forbi vinduet. Tilsvarende har også pasienter som går i psykoanalyse en "seismografisk observasjonsevne". Analytikeren setter seg derfor bak pasienten, slik at pasienten ikke skal bli distrahert av hvordan analytikeren oppfører seg. Videre oppdaget Pavlov at det var lettere å gjennomføre eksperimentene når hundene var blitt fortrolige med eksperimentsituasjonen. Tilsvarende tar det tid før pasienten føler seg trygg i en terapisituasjonen. Han eller hun må få lov til å komme med sin egen intellektuelle forklaring på problemet, skriver Braatøy -

Og så endelig kommer muligens den primitive angst og usikkerhet frem, som hører til den tid og de situasjoner da det nervøse symptom opprinnelig blev grunnlagt i en eller annen "betinget refleks". [230]
Det er for øvrig på denne bakgrunn at Braatøy (som her følger Wilhelm Reich) mener å kunne avvise dødsdriften. Dødsdriften var blant annet Freuds forsøk på å forklare masochismen. Braatøy forklarer fenomenet ut ifra Pavlovs reflekslære:

Når enkelte mennesker opfører seg som om de søker smerter istedenfor som andre å søke nytelse, da er det fordi nytelsen (tilfredsstillelsen) er blitt knyttet uløselig til smerten. [231]
Det er ikke smerten de søker, men tilfredsstillelsen som følger smerten. Tidlig i pasientens liv må tilfredsstillelse ha blitt knyttet til smerte, slik enkelte av Pavlovs hunder godtok elektriske støt som betinget stimuli tilknyttet foring. Et elektrisk støt fikk hunden til å utskille spytt, fordi denne strømmen signaliserte at den snart skulle få mat. Braatøy påstår derfor at perversjon i prinsippet ikke er noe annet enn at "en vanligvis avskydd stimulus blir omdannet til positiv stimulus for biologisk primitive tilbøyeligheter". [232]

Slik knytter han også psykoanalysens sterke vektlegging på undertrykkelse av seksualdriften sammen med Pavlovs reflekslære. En oppdragelse som belønner "dyd", det vil si: biologisk undertrykkelse, skaper psykiske lidelser fordi disse primitive seksuelle driftene fra naturens side krever å få utløp.

Glemmer man da ikke, at den seksuelle impuls i siste og egentlige forstand er en kopulasjonsimpuls - en impuls som biologisk først får sin utløsning ved hjelp av en felle - har man umiddelbart gitt den selvfølgelige forklaring på at "Übertragung" opstår i analysen som en biologisk nødvendighet. [233]
Die Übertragung eller overføringen/projeksjonen, det vil i dette tilfellet si at pasienten blir seksuelt opptatt av analytikeren, skyldes altså at terapisituasjonen endelig gir rom for at slike forbudte impulser kan få komme frem. Dette fordi pasienten i analysen får lov til å snakke om hva som helst, og vedkommende gjør gjerne det hvis han eller hun føler seg trygg.

Man løsner med andre ord sammenhengen mellem visse impulser og den associerte skuffelse og straff. Har man innsett at den oprinnelige sammenheng, den oprinnelige inhibisjon, ingenlunde hovedsakelig er etablert på det verbale plan, men vesentlig ad andre veier, vil man samtidig ha insett at en analytisk desinhibisjon ikke kan opnåes ved en intellektuell-verbal utforsking av pasientens barndom. [234]
Det finnes derfor ofte ikke én traumatisk situasjon som pasienten skal prøve å huske. Vi møter heller en "progressiv nevrotiserende prosess" tilsvarende den betingede lærings stadige gjentakelse. [235] Slik blir også terapien en biologisk prosess basert på "avhemming":

(...) Den psykoanalytiske desinhibisjon er en biologisk progress , ikke en intellektuell detektiv-opgave, den må derfor bevege sig den vei som pasientens psykiske struktur tilsier i hvert enkelt tilfelle. (Min utheving) [236]
Braatøy stiller seg følgelig sterkt kritisk til det han kaller en snever "verbal-intellektuell" oppfatning av psykoanalysen:

Den psykoanalytiske uttrykksmåte at bevisstheten er "liten" eller "ubetydelig" i forhold til det ubevisste, betyr i virkeligheten ikke noget annet enn at man som biolog må fastholde, at menneskets avhengighet av de vegetative funksjoner er mer omfattende og mer grunnleggende enn avhengigheten av det verbale. [237]
For å forstå dette biologisk grunnlags betydning for psykomotorisk fysioterapi, kan vi forestille oss følgende biografiske forløp:

6. NÅR KJØDET BLIR ORD.

1. Tidlig i pasientens livshistorie, vanligvis i barndommen, oppstår det en sterk konflikt mellom primitive drifter og oppdragende kultur. Driftene "driver" barnet til en eller annen aktivitet, eksempelvis brekning, avføringstrang eller raseri. Utenforstående faktorer, slik som foreldrenes trussel om å trekke sin kjærlighet tilbake hvis barnet gjør det ene eller det andre, gjør at barnet setter inn en motimpuls som gjør at den primitive impuls ikke blir utløst. Brekningstrangen undertrykkes f.eks. av en svelgningsimpuls.

Overfor disse legemlige symptomer er altså den psykoanalytiske nevroseoppfatning adekvat fordi den betrakter nevrosen som en stående bølge av primitiv impuls og hemmende motimpuls i organismen, og fordi man ikke kan tenke seg en slik stående bølge av impuls og motimpuls uten at den ledsages av muskelspenninger. ( De nervøse sinn) [238]
Naturlig raseri kan på denne måten presses tilbake ved at man knytter neven i lommen. Det gir igjen en stående muskelspenning fra hendene og gjennom armene til nakken. Denne spenningen oppstår fordi barnet gjentatte ganger opplever at f.eks. raseri straffes av foreldrene. Det er med andre ord snakk om en form for betinget læring. [239]

Vi kan også forestille oss et barn som lever i konstant angst for en virkelig eller innbilt trusel om vold eller seksuelt misbruk. Barnets organisme settes da på "krigsfot" om vi skal bruke Cannons uttrykk. Angsten mobiliserer rent nevrofysiologisk kroppens ressurser for flukt eller angrep, akkurat slik Cannons teori ble beskrevet ovenfor. Knyttet til en slik mobilisering finner vi også spenning av muskulatur, f.eks ved at en forbereder seg på å ta imot et slag eller man forbereder seg på et aggressivt motangrep ( aksjon). Et barn er imidlertid så til de grader prisgitt sine omgivelser at hverken flukt eller angrep er mulig. [240]

Situasjonen kan bli så uutholdelig at barnet betvinger, behersker eller "fortrenger" angsten med å spenne muskulaturen enda mer, bremse respirasjonen eller lignende ( motaksjon). Når legen senere så spør vedkommende i voksen alder om han eller hun føler angst er svaret ofte negativt fordi pasienten ikke er bevisst angsten, parallelt med at vedkommende heller ikke er bevisst at muskulaturen er spent og pusten hemmet. [241]

2. Når pasienten endelig kommer til lege skyldes det gjerne overanstrengelse. Angsten og musklespenningene blir så sterk at man ber om hjelp mot for eksempel en stiv og vond nakke. Slikt utløses gjerne av "sosiologiske" forhold i familielivet eller på jobben. Dette kan også skyldes en rent betinget refleks idet det er noe i omgivelsene som minner om en opprinnelig angstpreget situasjon. Dette gjelder spesielt hysteriske tilstander:

Hvis en sterkt affektpreget situasjon har utløst en bestemt legemlig reaksjon, kan det hende at situasjoner som senere fremkaller samme affekt uvilkårlig vil utløse den oprindelige legemlige reaksjon . (Braatøys utheving) [242]
Uansett blir resultatet spent muskulatur.

3. Knyttet til denne spente muskulaturen ligger den situasjonen som opprinnelig forårsaket problemene. Psykoterapeuten kan derfor be fysioterapeuten om hjelp til å få løsnet spenningene. Løsner spenningene kan det også hende at de fastlåste affektene kommer frem:

Sykegymnastikk avler tilståelser! Lovmessigheten uttrykker jeg foreløpig slik: En nevrotiserende konflikt består ofte i at individet utsettes for impulser som hver for seg vil utløse motsatte bevegelses- eller muskulære aksjoner. (...) Slike konflikter kan med mer eller mindre tap av bevegelighet, eller avbrutt av symptomgjennombrudd, på forskjellige måter resultere i stående muskelspenning hvor aksjon og motaksjon holder hverandre i sjakk . (...) Men så kommer det rare: Hvis dette muskulære kompleks på en eller annen måte bringes til å løsne - også ved rent sykegymnastiske midler - så løsner sammen med bevegelsene, erindringsforestillinger knyttet til den situasjonskonflikt som oprinnelig skapte den muskulære motaksjon. (Braatøys utheving) [243]
Utfra det som her er sagt er det derfor ikke så vanskelig å forstå at følelser og affekter løsner ved hjelp av fysioterapeuten. For en som er vokst opp med den cartesianske dualismen er det imidlertid langt vanskeligere å forstå hvordan minner, det vil til syvende og sist si språk, kan piple ut av anspent muskulatur. Igjen må vi vende oss til behaviorismen for å få svar.

Den amerikanske behavioristen John B. Watson hevdet for eksempel i 1930 at tenkning er ren motorisk adferd. Å tenke er å snakke "behind the lips". Når vi snakker stille med oss selv (det vil si "tenker") foregår det faktisk små bevegelser i strupehodet og tungen, påstod Watson. [244] En tilsvarende sterk reduksjonistisk forklaring av tenkning finner vi hos Braatøy, som blant annet argumenterer ut ifra elektrofysiologiske undersøkelser:

Forestillingen har i det foregående søkt å vise at tenkning alltid ledsages av muskelaktivitet, ja ikke kan realisers uten denne. Pasientens ord blir derfor i medisinsk og biologisk perspektiv opplysninger om forhold i organismen og dermed av "objektiv interesse" som pulsfrekvens og blodtrykk. [245]
Braatøy hevder at man kan bygge opp betingede reaksjoner knyttet til ord. Barnet tilegner seg ord i forbindelse med "mat, påkledning, lek, kjærtegn, lyst og smerte" og man må anta, påstår Braatøy, at ordene bevarer den virkning på muskelspill og kjertelsekresjon som opprinnelig fulgte dem. "Da er det ikke lenger mystisk at ord og annen såkalt psykisk påvirkning kan ha legemlige effekter." [246] Slik forklarer Braatøy folks sterke muskel- og kjertelreaksjoner på vulgære uttrykk ved at disse opprinnelig var knyttet til primitiv kurtise og annen seksuallek.

Fra en biologisk synsvinkel kan man godt betrakte menneskets mer kompliserte handlinger som "forlengede og kompliserte reflekser hvis vesentlige synapser ligger i hjernebarken", hevder Braatøy. [247] Slike reflekser forløper på samme måte, uansett om man blir dem bevisst eller ikke. I motsetning til behaviorister som Watson og Pavlov bruker imidlertid Braatøy ofte det som her er blitt kalt "mentalistiske" termer. Noe annet er vel umulig om man skal drive med psykoanalyse. Om bevisstheten er uinteressant fra en biologisk synsvinkel, er den det ikke sett fra psykoanalytikerens ståsted. Braatøy finner det derfor nødvendig å svare på spørsmålet om når refleksene blir til selvbevissthet.

Etter en noe lettvint raljering over Descartes, George Berkley og de idealistiske filosofers "ønske om å slippe å bruke hendene" ("Han vil heller ligge i sengen og tenke tingene ut som det passer ham."), går Braatøy over til å vise hvordan barnet oppdager seg selv gjennom møtet med omverdenen, "hvor spontane bevegelser stoppes av varme ovner og fingerstripsende daddaer." [248] Det talte ord er ikke bare en modifisert refleks ("æsj!" som spytte- eller brekningsbevegelse), men også hva de andre sier til meg. Barnet sier "æsj!" fordi moren sier "æsj!" i samme situasjon:

Når derfor "barnet snakker med seg selv" så betyr dette i kraft av sprogutviklingen at en annen snakker med barnet. Den andre er tilstede i de middelbare sprogsymboler og gir uttrykk for og setter reaksjoner igang som tildels er i motsetning til barnets umiddelbare impulser. (Braatøys utheving) [249]
De nevrofysiologiske prosesser blir altså selvbevisste gjennom tilegnelsen av språket, språket er en del av oppdragelsen, og oppdragelsen er for en stor del et spørsmål om betinget læring. "Samvittighet" er i så måte bare et uttrykk for tillærte hemmende impulser. Vi står overfor en konflikt mellom primitive affekter og lyster på den ene siden og verbale impulser på den annen. Braatøy mener en slik konflikt utløser en muskulær aksjon i retning av handling og en muskelspenning som holder igjen. Den muskulære siden av konflikten er man derimot ikke bevisst, og man tror derfor at bevisstheten er noe som kan forstås løsrevet fra kroppen.

Braatøy oppsummerer:

Når det gjelder bevissthet, først og sist den umiddelbare fornemmelse av selvbevissthet i tenkning, så skyldes denne fornemmelse i vesentlig grad at menneskene i sprogsymbolene har skaffet seg signaler og impulser som arter seg vesentlig like, enten de kommer fra en annen eller de kommer fra meg selv. Dermed har jeg forutsetningen for en variert og nyansert betraktning og behandling av meg selv, som om det var en annen. (Braatøys utheving) [250]
Her kan en jo merke seg de sterkt behavioristisk fargede termene som "signaler" og "impulser". Braatøy fortsetter med språkets biologiske forankring:

Denne bevissthet kan lokaliseres i den grad som sprogfunksjonene kan lokaliseres, og den sitter altså ikke i hjernebarken alene, men i hele organismen, fordi den er en funksjon av hele organismens erfaringer.
Ettersom muskulatur, nervenett og hjernebark henger så uløselig sammen, er det naturlig at fysioterapeuten ved å løsne på den muskulære hemningen også løsner på de språklige minner som hører til denne hemningen. Slik kan Braatøy i en viss forstand si at "vi tenker med musklene". [251]

7. BRAATØY SOM HOLIST

Denne sterke understrekingen av Braatøys argumentering ut ifra reduksjonistiske disipliner som nevrofysiologi og behaviorisme gjør det naturlig å spørre om det i det hele tatt er mulig å kalle Braatøy holist. Jeg vil komme tilbake til dette i oppgavens siste del, men jeg vil allikevel understreke følgende:

Braatøy gjentar gang på gang at legen i forbindelse med f.eks. nevrotiske symptomer må betrakte sykdomskomplekset som en helhet:

Ja, man skal helst se tre ting på en gang: 1) Angsten som resultatet av en ytre situasjon. 2) Angsten som en totalreaksjon av organismen. 3) De lokale "bestanddeler" av angsten. (Muskelanspennelsen, nedsatt spyttsekresjon, rask hjerteaksjon o.s.v.) - I den medisinske psykologi er forholdene ytterligere komplisert fordi man fortrinsvis stilles overfor historisk betingede reaksjoner som utløses ved "symboler". Noe ved den oprinnelige situasjon gjentar seg og utløser som et signal totalreaksjoner eller detaljreaksjoner i utide.(Braatøys utheving) [252]
Innenfor en tradisjonelt reduksjonistisk medisin ville man i all hovedsak konsentrere seg om punkt 3).

Braatøy angriper som vi har sett sterkt den reduksjonistiske tendens i legeutdanningen (ovenfor del II,7). I De nervøse sinn kritiserer han leger som ber nevrotikere om "å ta seg sammen". Dette medfører bare at nevrotikeren anstrenger seg enda mer og på en gal måte, hevder Braatøy, og følger opp med et avsnitt som etter min mening gir et godt uttrykk for Braatøys holisme:

Når leger ofte misforstår den slags pasienter og slike fenomener, henger det bl.a. sammen med at legestanden ved sin utdannelse er trenet til å feste seg ved lokalanatomiske detaljer og derfor har vanskeligere for å se at detaljen inngår som et ledd i et mer omfattende kompleks. [253]
Grunnen til at man kan behandle nevrosene med så forskjellige teknikker som avspenningsbehandling, fysioterapi og psykoanalyse skyldes jo nettopp at nevrosene er "fordreininger av totalreaksjoner". [254] Disse totalreaksjonene bunner imidlertid i fysiologi og betinget læring.

Holismens sosiologiske dimensjon (del II.6) henter han blant annet hos Wilhelm Reich (nedenfor, del III, 9) og fremfor alt hos Freud. Såvel pottetrening som undertrykking av seksuallivet er sosiale fenomener som kan få fysiologiske konsekvenser:

Han [Freud] har ikke først og fremst påvist betydningen av undertrykt seksualitet for nevroser og andre kulturelle ytelser, men han har vist de sosiale faktorers dyptgripende innflydelse på menneskets biologi. Han betegner forsåvidt innenfor medisinen og biologien det avgjørende brudd med, eller bedre, en avgjørende utvidelse av den Harveyske tradisjon. [255]
Da blir det mindre paradoksalt at Braatøy kan bruke Pavlov i kampen for et holistisk menneskebilde, mot den ekstremt reduksjonistiske medisin:

I dette perspektiv vil Pavlov for fremtiden stå som den representative samtidige idet han har vist det tilsvarende i dyrebiologien. Situasjoner og omstendigheter uten direkte kontakt med dyret kan ha varige og vesentlige virkninger på primitive og vitale biologiske mekanismer. [256]
Pavlovs behaviorisme er naturligvis ikke holistisk, men den åpner for at man i vitenskapen kan trekke inn hundens eller personens egen unike forhistorie i forklaringen av adferd og sykdom. Som hos Freud er miljø langt viktigere enn arv. Pavlov åpner derfor for den sosiologiske dimensjon i forståelsen av nevroser og legitimerer denne forståelsen som "vitenskapelig":

With this Pavlovian biology, psychoanalysis acquired a background in experimental studies making its "unscientific" individualism scientific, in terms of the physiological laboratory. [257]
På tross av at Braatøy helt åpenbart tilhører den gamle naturvitenskapelige tradisjonen, holder jeg derfor fast på at han kan betegnes som holist. Samtidig viser imidlertid denne koblingen av Freud og Pavlov at Braatøy mener at han har klart å bringe psykoanalysen og sitt eget holistiske menneskebilde inn under det tradisjonelle naturvitenskapelige paradigme.

8. JACOBSON, SCHULTZ OG FERENCZI.

Så langt i denne fremstillingen av Braatøys idéhistoriske forutsetninger har jeg lagt vekt på de mer teoretiske sidene av Braatøys menneskebilde. Skal vi forstå utviklingen frem mot psykomotorisk behandling må vi imidlertid også ta for oss hvilken radikal endring dette representerer når det gjelder de mer tekniske sidene av analysen - dette da i forhold til den mer verbalt orienterte ortodokse psykoanalysen.

Braatøy gjør et stort poeng av at hypnose, psykoanalyse og forskjellige avspenningsteknikker drar fordel av at pasienten ligger på en benk under behandlingen. Det faktum at pasienten ligger avlaster holdningsmuskulaturen og følelsene kommer derfor lettere frem. Innebygget i selve den terapeutiske situasjonen ligger det altså et element som rekker ut over det rent verbale:

In relieving the body of postural strain, one not only removes the burden from the neuromuscular apparatus, but one also influences at the same time the autonomic system. ( Fundamentals of Psychoanalytic Technique )[258]
Det er spesielt to avspenningsteknikker som har påvirket Braatøy: Johannes H. Schultz' autogene trening og Edmund Jacobsons progressive avspenning.

Den amerikanske legen Jacobson tok utgangspunkt i det fenomen at mange av hans pasienter var plaget av "nevromuskulær hypertensjon", altså stående muskelspenninger av det slaget vi har omtalt ovenfor. Han utviklet derfor en spesiell avspenningsteknikk der pasienten gjennom å spenne og slippe forskjellige muskelgrupper prøver å bli bevisst den spenningen som tross alt er der. Blir man bevisst en spenning, får man lettere kontroll over den og det er dermed lettere å lære å slappe av (det vil si: slippe taket). [259] Disse tekniske grepene gjør man seg også nytte av i psykomotorisk behandling.

Autogen trening, utviklet på 1920-tallet av den tyske psykiateren Johannes H. Schultz i Berlin, er en metode basert på selv-suggesjon eller "selv-hypnose", der man gjennom bevisstheten prøver å få kontroll over fysiologiske funksjoner som er kontrollert av det autonome nervesystem og derigjennom slike stående muskelspenninger. Der psykomotorisk behandling kan nå psyken gjennom kroppen, søker man altså gjennom autogen trening å få kontroll over kroppen gjennom psyken. Det teoretiske grunnlaget for disse to psykosomatiske metodene er før øvrig svært likt, og Braatøy er også sterkt påvirket av Schultz. [260] Skal man praktisere autogen trening kan man for eksempel legge seg i et stille rom med dempet belysning, lukke øynene og gjenta for seg selv at "høyre arm blir tung", "høyre arm blir varm", "pulsen blir rolig og sterk" eller en tilsvarende verbal formel. Slik oppnår man at kroppen slapper av og spent muskulatur slipper taket. [261]

Det er viktig å understreke at hverken Schultz eller Jacobson ser på seg selv som forkjempere for en "alternativ" form for medisin. Som Braatøy, begrunner de sine teorier med forskningsresultater hentet fra samtidens eksperimentelle naturvitenskap. Like fullt blir både progressiv avspenning og autogen trening regnet som "alternativ medisin" av forskjellige New Age're . Autogen trening har fått et eget kapittel i The Encyclopedia of Alternative Health Care og Capra omtaler terapien som en del av det nye paradigme. [262]

Innenfor psykoanalysen var Sandor Ferenczi den første som la spesiell vekt på at pasientens kroppsholdning, minespill og stemmebruk kunne gi informasjon om de følelsesmessige prosessene under en behandling. Han gikk senere inn for en såkalt aktiv terapi hvor han blant annet kunne påby pasienten å utsette seg for en angstfylt situasjon. Han kunne også komme med visse forbud mot adferd som han mente ledet bort fra terapiens målsetting. Han ble sterkt kritisert for dette av mer ortodokse freudianere. [263] Braatøy støttet Ferenczis radikale holdning og praktiserte selv en lignende aktiv terapi. [264]

Braatøy åpner dessuten også for direkte berøring av pasienten i selve psykoterapien. Dette skriver han i 1947, altså like før han begynner arbeidet med psykomotorisk fysioterapi:

På den annen side tror jeg at man ved den psykoanalytiske behandling av tilfeller med uttalte orale kompleks ikke må holde seg for fin til å ta pasienten i haken og forsåvidt bryte den tradisjonelle verbale psykoanalyse med inngrep av den art som anvendes i avspenningsbehandling, ellers vil man i behandlingen gang på gang stanses og skyves tilbake av "muskulære protestaksjoner" som binder pasientens ytringer. [265]
Å berøre pasienten representerer et meget sterkt avvik fra tradisjonelle psykoanalyse. Den teoretiske begrunnelse for dette henter han som sagt i nevrofysiologien og behaviourismen, den terapitekniske inspirasjonen kommer fra Schultz, Jacobson, Ferenczi og ikke minst Wilhelm Reich.

9. WILHELM REICH

Braatøys originalitet ligger i syntesen av psykoanalyse, nevrofysiologi og behaviorisme. Wilhelm Reich refererer så vidt jeg kan se aldri direkte til behavioristisk forskning, men jeg vil likevel regne ham som et forbilde for Braatøys forening av psyke og soma.

Wilhelm Reich (1897 - 1957, ovenfor del II,4) tok utgangspunkt i Freuds teori om aktualnevrosene. Freud hadde som nevnt hevdet at en angstnevrose skyldtes oppdemmet seksualenergi som ble omdannet til angst fordi den ikke fikk utløp i et normalt seksualliv (del III,4). Reich utvidet denne modellen til å gjelde alle nevroser.

Han finner det imidlertid nødvendig å definere nærmere hva et normalt seksualliv egentlig er. På denne tiden var det nemlig vanlig å definere potens som det å rent teknisk være i stand til å gjennomføre et samleie. Dette holder ikke om man ønsker å forstå psykisk helse, hevder Reich, og han utformer derfor sin egen forståelse av orgastisk potens:

Den friske, genitale karakter, har evnen til å åpne seg overfor partneren, kjærlig og ømt; han eller hun greier å gi seg over følelsesmessig uten forbehold, angst, tankevirksomhet eller fortrengte sadistiske tendenser. Vedkommende greier å gi seg så fullstendig hen til en naturlig rytmisk bevegelse i samleiet at han eller hun nærmest mister bevisstheten ved klimaks, en utløsning som blir fulgt av en muskulær vibrasjon i hele kroppen og en etterfølgende følelse av søvnighet og takknemlig ro. [266] Hos den genitale karakter, den friske, blir libido-økonomien naturlig regulert gjennom samleiet. Hos nevrotikeren fungerer ikke dette tilfredsstillende. Libidoen får ikke naturlig utløp gjennom genitaliene i orgasmen og seksualenergien kommer i stedet til uttrykk som angst. Allerede i vektleggingen av en så grunnleggende biologisk funksjon som orgasmen ser vi at Reich begynte å bevege seg bort fra det dominerende verbale element i psykoanalysen.

Dette var imidlertid ikke så tydelig før 1933, det årstallet Braatøy setter opp som et skille mellom den seriøse og den mindre seriøse Reich:

Whenever I mention Reich in this book, I have in mind Wilhelm Reich up to and including Character-Analysis, 1933. He has later, in his impatience with our slow progress, changed into a trinity of Freud, Einstein, and Wilhelm der Grosse and must be read accordingly. ( Fundamentals of Psychoanalytic Technique )[267]
I Charakteranalyse fra 1933 opererer Reich i all hovedsak innenfor det psykiske rom. [268] Bak ethvert nevrotisk symptom skjuler det seg en nevrotisk karakter, mente Reich. Karakteren vises blant annet gjennom den motstand analysanden eller pasienten gjør mot fremgang i terapien. Selv den mest imøtekommende og tilsynelatende vennlige analysand overfører ubevisst fortrengt aggresjon over på terapeuten, og denne aggresjonen må bevisstgjøres og forstås før man går igang med å analysere de dypere delene av psyken.

Denne aggresjonen er et av flere "lag" i psyken, lag som tilsammen utgjør det Reich kaller et "karakterpanser", et panser som har til hensikt å beskytte pasientens jeg mot såvel ytre farer som den stadig påtrengende seksualdriften. Dette medfører at vedkommende stivner. Driftsenergien "fryser fast" så og si.

Disse lagene tilsvarer så hver for seg en del av pasientens livshistorie, og gjennom terapien prøver man å avdekke dem, ett for ett, ikke ved at pasienten nødvendigvis "husker" de opplevelsene som førte frem til dannelsen av panseret, men ved at han eller hun følelsesmessig gjennomlever dem. Dette er, som vi har sett, også et viktig poeng hos Braatøy. Lykkes man i dette vil den genitale impulsen og libido få strømme fritt igjen. [269]

Selv om Braatøy i mindre grad enn Reich er opptatt av seksualiteten, understreker også Braatøy i 1937 at -

(...) en nevrose-analyse ikke er avsluttet før man har kunnet konstatere at individet har etablert et tilfredsstillende seksual-liv, eller med akcenten nærmere op til de refleksologiske synsmåter: Nevrotikeren er ikke helbredet før han - eller hun - er orgastisk potent. En nærmere definisjon av dette begrep vil man finne i Wilhelm Reichs arbeide: "Die Funktion des Orgasmus (Wien 1927)". [270]
Opphavet til konflikten ligger i barndommen, i motsetningen mellom genitale incest-ønsker og umuligheten av å få dem oppfylt. Dette kobler Reich sammen med barnets forsøk på å overvinne "Ødipus-komplekset". Det er ikke rom for en utdypning av disse teoriene her, men jeg vil likevel understreke at for Reich såvel som Braatøy er det grunnleggende i dannelsen av nevrosen angsten for straff fra foreldre og andre oppdragere. Et seksualfiendtlig miljø er vanligvis nødvendig for å frembringe en slik angst. [271]

Her finner vi naturligvis noe av forbindelsen til Reichs sosiologiske og marxistiske engasjement: Gitt en annen form for oppdragelse, an annen form for familie, en annen samfunnsorganisasjon, ville det være mulig å forhindre at nevroser i det hele tatt oppstod. [272]

Reichs påvirkning av Braatøy kan også spores i begges understreking av at man må ta hensyn ikke bare til hva pasienten sier, men måten vedkommende sier det på, kroppsholdning inkludert (jfr. Ferenczi ovenfor). Det er nettopp denne væremåten, som viser seg gjennom det øverste laget i karakterpanseret, som konstituerer pasientens karakter, ifølge Reich.

Langt viktigere for forståelsen av psykomotorisk behandling er imidlertid den koblingen Reich gjør mellom karakterpanseret og det han kom til å kalle muskelpanseret. Denne overgangen til en mer psykosomatisk basert analyse skjer nettopp i tiden 1932 til 1934. [273]

Terapien hjelper nevrotikeren til å oppnå orgastisk potens (det vil si genital seksuell tilfredsstillelse) gjennom å fjerne undertrykkelsen av seksualdriften, skriver Reich i Karakteranalysen:

By removing sexual repressions, the analysis creates the possibility of a spontaneous organotherapy of neuroses. Hence, the ultimate therapeutic agent is an organic process in the metabolic sexual economy (...) (Reichs utheving) [274]
For, hevder han senere, orgasmen er ikke et psykisk fenomen, men tvert imot en reduksjon av all psykisk aktivitet til en ren primitiv vegetativ funksjon. [275]

I 1934 ble Reich kastet ut av IPA, the International Psychoanalytic Association, blant annet på grunn av sine kjetterske idéer. Han fikk imidlertid holde sitt foredrag på kongressen i Lucerne, som gjest. [276] I dette foredraget påpekte han hvordan angsten bindes gjennom muskulære spenninger som hindrer pusten og den frie bevegelsen og derigjennom også følelsene.

It is a matter of functional identity between character armor and muscular hypertonia or muscular rigidity. Every increase of muscular tonus and rigidification is an indication that a vegetative excitation, anxiety, or sexual sensation has been blocked and bound. (Reichs utheving) [277]
Det er muskelspenningene som forhindrer den naturlige kroppsbevegelsen i samleiet som er nødvendig for å oppnå en fri orgasme og en sunn utladning av driftsenergien.

Gjennom det Reich nå kalte "vegetoterapi" skulle man løsne opp disse muskelspenningene for å frigjøre energien som var fastlåst i dem. I de følgende årene videreutviklet han disse ideene. Pasienten skulle bli bevisst spenningene og prøve å sette ord på de følelsene som var knyttet til dem. Terapeuten, hevdet Reich, måtte gjerne oppfordre pasienten til å gjøre bestemte bevegelser for at vedkommende skulle bli bevisst kroppsholdningen - ja, terapeuten kunne også ta på pasienten og massere ham eller henne for å få løsnet på "panseret". [278]

Likheten med Braatøys terapi og psykomotorisk behandling burde her være så åpenbar at ytterligere parallellføringer skulle være unødvendig. Det kan imidlertid nevnes at Reich, på samme måte som Braatøy, ble inspirert av de nye oppdagelsene innenfor nevrofysiologien, slik som for eksempel inndelingen av det autonome nervesystem. [279] Braatøy påpeker dessuten at Schultz' bok om autogen trening var godt kjent i det miljøet Reich hørte til i Berlin tidlig på tredvetallet, og at Reich derfor neppe var så original som han selv ville ha det til. [280] Det er likevel hos Reich vi finner den nødvendige fusjon mellom Freuds psykiske rom og muskulaturens fysiske rom i en terapiteknisk sammenheng. Og det er hos Reich vi finner den sterke understrekingen av kroppens og psykens enhet:

Muscular rigidity and psychic rigidity are a unit, the sign of a disturbance of the vegetative motility of the biological system as a whole. [281]
Og dessuten, på tross av hva Braatøy gir inntrykk av i sitatet om "Wilhelm den store", er han også sterkt influert av den Reich vi møter etter 1933. Dette innrømmer han da også åpent andre steder. [282]

Skillet satt ved 1933 skyldes nok delvis at Braatøy ikke ønsker å bli regnet som tilhenger av en analytiker som ikke lenger ble godtatt i de psykoanalytiske kretser. Dette da i motsetning til for eksempel Ola Raknes og Nic Waal som hørte til den kretsen Reich hadde rundt seg mens han var i Norge. [283] Samtidig fant han Reichs biologiske "bion-eksperimenter" i Oslo svært useriøse. [284] Når så Reich til sist begynte å betrakte driftsenergien eller "bio-energien" som noe fysisk observerbart - som "kosmisk orgonenergi" - hadde Reich definitivt satt seg utenfor det som kunne regnes som seriøs naturvitenskap. [285] I den såkalte "avisstriden" i Oslo fra 1937 til 1939, som endte med at Reich dro til USA, holdt Braatøy seg derfor nøytral og nøyde seg med å oppfordre begge parter i striden til større saklighet. [286]

TIL TOPPEN AV SIDEN | TIL NESTE SIDE

[173.] Ellenberger, s. 431; Kris 1954, s. 14.

[174.] Ellenberger 1970, s. 431.

[175.] Ellenberger, s. 431; Ricoeur 1970, s. 72; Schultz/Schultz 1987, s. 42, 44 - 46.

[176.] Ellenberger, s. 477f: Ricoeur 1970, s. 69/fotnote. Se også Schultz/Schultz 1987, s. 315f.

[177.] Her oversatt til norsk etter "Project for a scientific psychology", Freud 1968 (Standard Edition, I.), s. 295; Også gjengitt i Freud 1954, s. 347ff. "Prosjektet" ble ikke offentliggjort før i 1950. Jfr. Ricoeur 1970, s. 71.

[178.] Ammon 1979, s. 7 - 8.

[179.] Freud 1954, s. 264 (Brev nr. 96 til Fliess).

[180.] Ammon 1979, s. 6.

[181.] Ammon 1979, s. 9.

[182.] Se Freud 1917, s. 241: "Vi sammenligner altså det ubevisste system med et stort forværelse hvor de forskjellige sjelsimpulsene tumler omkring som enkeltvesener. Til dette forværelset slutter det seg et annet, mindre rom, en slags salong hvor bevisstheten residerer."

[183.] Om kritikken av Freud, se f.eks. Schultz/Schultz 1987, s. 316 - 319.

[184.] Kris 1954, s. 45.

[185.] Ricoeur 1970; Haugsgjerd 1990, s. 33.

[186.] Modellen ubevisst/førbevisst/bevisst blir gjerne kalt den topiske modell; modellen det/jeg/overjeg (Das Ich und das Es 1923, Freud 1985, s. 339ff) kalles strukturmodellen (Haugsgjerd 1986a, s. 106, 162). New Age og Freud: Capra 1982, s. 181 - 193.

[187.] "Den psykoanalytisk teknikk og terapi i lys av eksperimentell biologi." TB 1937b, s. 12. Han slutter seg i denne artikkelen til Wilhelm Reichs avvisning av dødsdriften. Jfr. De nervøse sinn, 1947c, s. 360. Dødsdriften, Thanatos, ble presentert i Freuds Das Ich und Das Es i 1923, (The ego and the id) Freud 1985b, s. 380. Braatøy og kropp/psyke: se også TB 1947a, s. 895.

[188.] TB 1954b, s. 110.

[189.] TB 1954b, s. 200. Jfr. s. 203, 213ff, 223ff. Se også De nervøse sinn, TB 1947c, s. 522.

[190.] TB 1954b, s. 240. Jfr. De nervøse sinn, 1947c, s. 15ff.

[191.] TB 1947c, s. 16.

[192.] De nervøse sinn, TB 1947c, s. 17.

[193.] TB 1947c, s. 17. Trygve Braatøys tilknytning til "det matematisk-fysiske verdensbilde", se essayet "Noen bemerkninger om det såkalte åndsliv," TB 1936a, s. 99 -130 (Deler er gjengitt i TB1935i/3).

[194.] I "Den psykoanalytiske teknikk og terapi i lys av eksperimentell biologi", TB 1937b, s. 2 (jfr. s. 1). Se også TB 1947c, s. 393 og 466.

[195.] Se f.eks. De nervøse sinn, 1947c, s. 129ff.

[196.] Breuer i Freud/Breuer 1895, s. 100, 300 - 320. Braatøy refererer sykehistorien om Anna O. i TB 1947c, s. 59ff.

[197.] Ellenberger, s. 215 - 218, 479; Copleston VII, s. 375; Schultz/Schultz, s. 49 - 54; Haugsgjerd 1986a, s. 61f.

[198.] Breuer i Freud/Breuer 1895, s. 268 - 269 og 269/fotnote.

[199.] Breuer i Freud/Breuer 1895, s. 272.

[200.] Jfr. Freud 1985b: Beyond the pleasure principle [Jenseits des Lustprinzips] , kap. I, s. 277. Begrepet er beslektet med Fechners "stabilitetsprinsipp" og biologiens homeostasebegrep som Breuer hentet fra nevrofysiologien (Haugsgjerd 1986a, s. 101).

[201.] Breuer i Freud/Breuer 1895, s. 273.

[202.] Breuer i Freud/Breuer 1895, s. 277. Jfr. Braatøys kapitel "Affektenes betydning i den psykoanalytiske terapi" i TB 1947c, s. 347ff.

[203.] I engelsk oversettelse: "organs of ideation", Breuer i Freud/Breuer 1895, s. 279.

[204.] Freud/Breuer 1895, s. 279.

[205.] Ibid., s. 280.

[206.] Se Freud/Breuer: "Preliminary communication" i Freud/Breuer 1895, s. 57.

[207.] Freud/Breuer i "Preliminary communication" i Freud/Breuer 1895, s. 58.

[208.] Breuer i Freud/Breuer 1895, s. 282 - 283.

[209.] Breuer i Freud/Breuer 1895, s. 284 - 287.

[210.] Breuer i Freud/Breuer 1895, s. 287.

[211.] Freud/Breuer i "Preliminary communication" i Freud/Breuer 1895, s. 59. Jfr. TB 1947c, s. 347ff.

[212.] Fra "Preface to an ABC of Psychoanalytic Technique," TB 1951a, s. 129. Jfr. TB 1940d, s. 64f.

[213.] Dorland's 1974, s. 1284.

[214.] Atkinson 1985, s. 35.

[215.] TB 1947c, s. 504ff. Det autonome nervesystems egenart og betydning ble beskrevet første gang i 1900 (Haugsgjerd 1990, s. 265). "Systema nevrosum autonomicum: the autonomic nervous system: the portion of the nervous system conserned with regulation of activity of cardiac muscle, smooth muscle, and glands (...)" Dorland's 1974, s. 1535.

[216.] "Über die Berichtigung, von der Neurastehenie einen bestimmet Symptomenkomplex als 'Angstneurose' abzutrennen," Freud 1895; Ammon 1979, s. 19f, 23f; Sharaf 1983, s. 88; Cattier 1971, s. 22ff.

[217.] Ammon 1979, s. 34. Franz Alexander forlot i likhet med mange tyske psykoanalytikere Berlin for å slå seg ned i U.S.A. Der grunnla han Chicagos psykoanalytiske institutt i 1932 og var på den måten en viktig faktor i innføringen av psykosomatisk medisin i Statene. The Menninger Foundation i Topeka var som tidligere nevnt en avlegger av dette instituttet. Braatøy er derfor godt orientert om denne tradisjonen, og han refererer til Alexander gjentatte ganger i De nervøse sinn og Fundamentals of psychoanalytic Technique. TB 1954b, s. 117, 316, 333 m.m.; TB 1947c, s. 52f., 307. Jfr. Haugsgjerd 1990, s. 266f.

[218.] Alexander 1950, s. 42. Jfr Ammon, s. 34 - 35.

[219.] Alexander/Selesnick 1966, s. 390ff.; Alexander 1950, s. 39ff.

[220.] Alexander 1950, s. 59; Alexander/Selesnick 1966, s. 391; Jfr Cannon 1929, Bodily changes in pain, hunger, fear and rage, s. 49ff m.m. Jfr. Haugsgjerd 1990, s. 265.

[221.] Cannon 1929, s. 385.

[222.] "Peristalsis: the wormlike movements by which the alimentary canal or other tubular organs provided with both longitudinal and circular muscle fibers propel their contents.(...)" Dorland's 1974, s. 1167.

[223.] TB 1947c, s. 528. Jfr. Cannon 1929, s. 334ff.

[224.] TB 1947c, s. 529; Jfr. Cannon 1929, s. 336. Det Braatøy kaller det thoracolumbale avsnitt av det autonome nervesystem tilsvarer "the sympathetic division of the autonomic nervous system" (pars sympathica systematis nevrosi autonomici), det craniale (eller craniosacrale) "the parasympathetic divison" (pars parasympathica). Atkinson 1985, s. 51f; jfr. Braatøy 1947c, s. 536; Dorland's 1974, s. 1535.

[225.] Jfr. John B. Watson: "Psychology as the behaviourist views it," gjengitt i Schultz/Schultz 1987, s. 201ff. Opprinnelig i Psychological Review, 1913, bind 20, s. 158 - 177. Braatøy og Watson, se TB 1947c, s. 305, 316, 318, 457, 582; TB 1954b, s. 116; TB 1937b, s. 15. Om behaviorisme, se f.eks. Atkinson 1985, s. 215 - 243; Schultz/Schultz 1987, s 173 - 255; New Age og behaviourismen: Capra 1982, s. 175 - 181.

[226.] Conditioned and unconditioned reflex. Schultz/Schultz 1987, s. 188ff.

[227.] Schultz/Schultz 1987, s. 187 - 191.

[228.] TB 1937b, s. 8.

[229.] TB 1937b, s. 7. I De nervøse sinn (TB 1947c) behandler Braatøy Pavlov bl.a. på sidene 21ff, 33, 50ff, 94, 188ff, 424ff, 466f, 474ff, 509, 552ff, 585f. I Sorger og sinnslidelser, (TB 1938a) s. 30ff.

[230.] TB 1937b, s. 6.

[231.] TB 1937b, s. 13. Reich og dødsdriften: se f.eks. denne oppgaven, del III,9; Reich 1972a, s. 225ff, 280, 298f, 332 (Tilsvarer Reich 1933, s. 234ff, 285f); Reich 1973, s. 124ff, 155ff.; Sharaf 1983, s. 180; Boadella 1973, s. 50f; Haugsgjerd 1986a, s. 162, 178; Cattier 1971, s. 64 - 74.

[232.] TB 1937b, s. 14.

[233.] TB 1937b, s. 16.

[234.] TB 1937b, s. 18.

[235.] TB 1937b, s. 24.

[236.] TB 1937b, s. 18. "Psykisk struktur": sammenlign med Reichs "karakterpanser", nedenfor del III,9.

[237.] TB 1937b, s. 18.

[238.] TB 1947c, s. 134.

[239.] Jfr 1947c, s. 317f

[240.] TB 1947c, s. 406.

[241.] TB 1947c, s. 41.

[242.] TB 1947c, s. 23. Jfr. s. 48.

[243.] TB 1947c, s. 23. Jfr. s. 48.

[244.] Schultz/Schultz 1987, s. 216. Braatøy og Watsons teorier om "subvocal adferd": TB 1947c, s. 457.

[245.] TB 1947c, s. 466, under den sarkastiske overskriften "Tillegg om ord og kjertler (Eller: Den erkjennelsesteoretiske betydning av vulgær tale)".

[246.] TB 1947c, s. 467f.

[247.] TB 1947c, s. 495. Synapse: Kontaktstedene mellom den ene og den neste nervecelles endeforgreninger.

[248.] TB 1947c, s. 496ff.

[249.] TB 1947c, s. 498. Se også s. 481.

[250.] TB 1947c, s. 501.

[251.] TB 1947c, s. 165, jfr. s. 453. "Man opnår ved ord - verbal tydningsanalyse - å utløse bevegelser, affekter. Man opnår ved sykegymnastikk- "bevegelsesanalyse" - å utløse affekter og ord, forestillinger." (s. 452) Se også TB 1954b, s. 116.

[252.] TB 1947c, s. 62. Jfr. s. 583.

[253.] TB 1947c, s 196.; jfr. s. 339; se også TB 1954b, s. 263ff.

[254.] TB 1947c, s. 588.

[255.] TB 1947c, s. 368; jfr. s. 53ff.

[256.] TB 1947c, s. 368; jfr. s. 53ff.

[257.] TB 1954b, s. 339; jfr. 1937b/c.

[258.] TB 1954b, s. 159/fotnote. Jfr. TB 1947c, s. 78f, 190, 368; TB 1954b, s. 117f; TB 1951a, s. 136f.

[259.] Jacobson begynte å bruke avspenning i terapi fra rundt 1910 av (Hewitt), artikler om metoden finner vi fra 1920 av (Jacobson, s. 447). Førsteutgaven av Progressive Relaxation er fra 1929; Braatøy refererer til utgaven av 1938, samt en artikkel av 1932 (TB 1941a; 1947c, s. 641). Jacobson 1938, s. 36, 43 m.m.; Hewitt 1989, s. 11ff., TB 1947c, s. 12, 77ff, 88 - 96, 107, 135ff, 144, 190, 213ff, 328ff, 368, 609, 629; TB 1954b, s. 156 - 167.

[260.] TB 1947c, s. 12, 78, 136f, 144, 242, 256, 285, 300f, 330ff, 336f, 343ff, 368, 374f, 418f, 609f; TB 1954b, s. 159, 182f, 188.

[261.] Førsteutgaven av Das Autogene Training kom i 1932, Braatøy viser til utgaven av 1938 og til en artikkel av 1937 (TB 1947c, s. 643).

[262.] Olsen 1990, s. 76ff, 256f; Capra 1982, s. 386.

[263.] Haugsgjerd 1986a, s. 126ff.

[264.] TB 1947c, s. 268, 284f, 354f, 356f, 453, 627; TB 1954b, s. 94ff, 102, 105ff, 112ff, 138, 155, 170, 189ff, 224, 232ff. Braatøy om Ferenczi, se også Tvil og tro , TB 1940d, s. 54ff, 61f.

[265.] TB 1947c, s. 627.

[266.] Reich 1972a, s. 176; Sharaf 1983, s. 91, 93f, 178f; Haugsgjerd 1986a, s. 163; Boadella 1973, s. 17ff.

[267.] TB 1954b, s. 101/fotnote.

[268.] Charakteranalyse: Reich 1933, engelsk oversettelse: de to første delene av Character analysis , Reich 1972a.

[269.] Reich 1972a, s. 156, oversatt fra Reich 1933, s. 167.

[270.] TB 1937b, s. 27; jfr. TB 1954b, s. 167.

[271.] Reich 1972a, s. 158; Reich 1933, s. 169.

[272.] Fremstillingen av "karakteranalysen" er her for det meste basert på Reich 1972a, kapitel II, IV og VII. Om Reich og familien, se f.eks Boadella 1973, s. 75, Sharaf 1983, s. 136ff; Cattier 1971, s. 90, 93ff.

[273.] Reich 1972a, s. 14; Reich 1933, s. 29.

[274.] Reich 1972a, s. 15; Reich 1933, s. 29.

[275.] Reich 1972a, s. 293.

[276.] Boadella 1973, s. 112ff; Haugsgjerd 1986a, s. 191; Sharaf 1983, s. 186f

[277.] "Psychic contact and vegetative current," Reich 1972a, s. 341f.

[278.] En revidert utgave av dette foredraget finnes i Reich 1972a, s. 285ff: "Psychic contact and vegetative current." Jfr. Haugsgjerd 1986a, s. 191f; Sharaf 1983, s. 186 -188; Boadella 1973, s. 116ff; Lowen 1975, kap. I.

[279.] Reich ble meget imponert over L.R. Müllers presentasjon av det autonome nervesystem i boken Die Lebensnerven , 3. utgave, 1931. Sharaf 1983, s. 207.

[280.] TB 1954b, s. 237/fotnote.

[281.] "Psychic contact..." Reich 1972a, s. 341.

[282.] TB 1937b; 1954b, s. 237. Om Braatøys behandling av Reich mer generelt, se f.eks. TB 1947c, s. 212, 307, 356 - 367, 378 -380, 513, 521, 523f; TB 1954b, s. 36ff, 101 - 105, 116, 170ff, 231, 237/fn, 367; TB 1940d, s. 62, 67.

[283.] Oktober 1934 - august 1939. Reich kom til Norge etter invitasjon fra blant andre Harald Schjelderup, I.O.Reich 1964, s. 33ff.

[284.] Reich hevdet blant annet at liv kunne dannes spontant utfra død organisk materie. Om "bionene", se f.eks. Sharaf 1983, s. 217ff; Haugsgjerd 1986a, s. 192f; Boadella 1973, s. 130ff. Se også TB 1954b, s. 185/fotnote.

[285.] Reich 1972a, s. 297/fotnote. Sett fra en idéhistorisk synsvinkel er nok den sene Reich mer å betrakte som en religiøs mystiker enn en naturvitenskapsmann. Naturvitenskapen hadde imidlertid så stor prestisje at Reich forsøkte å underbygge sine visjoner med svært dårlig belagte "eksperimenter". Han ble derfor latterliggjort og endog regnet for å være gal.

[286.] Om avisinnleggkampanjen mot Reich og kravet om at Reich måtte utvises fra Norge, se Sharaf 1983, s. 229ff; I.O.Reich 1964, s. 43ff. Se også TB 1938d. For en oppsummering av Braatøys syn på Reich, se TB 1947c, s. 521.

Presentasjon ved Per Koch. Sist oppdatert 24. februar 1999. © 1999 Per Koch, Oslo. For mer informasjon: send epost til Per Koch per.koch@aviana.com . Disse sidene er designet og kodet av Per Koch på en Apple Macintosh og vises best i Netscape 3.0 eller 4.0.