Trygve Braatøy, liv og samtid

TRYGVE BRAATØY

Trygve Braatøy og endringer i det moderne menneskebilde, hovedfagsoppgave i idéhistorie av Per M. Koch.

Innledning
Innholdsfortegnelse

Forord
Del I: Psykomotorisk fysioterapi, holisme og paradigmeskifter
Del II: Trygve Braatøy, liv og samtid
Del III: Trygve Braatøy,idéhistorisk bakgrunn
Del IV: Trygve Braatøy og det nye menneskebilde

Bibliografi
Litteratur
Last ned PDF av oppgaven.

PER M KOCH

Per Kochs hjemmeside
aviana.com
Pandia søkeverktøy

DEL II: TRYGVE BRAATØY, LIV OG SAMTID

[104]

1. BARNDOM

Trygve Braatøy ble født den 13. november 1904, i Minneapolis, Minnesota, U.S.A.. Faren, Halfdan Nielsen (1870 -1905), var sogneprest i etterhvert flere av de mange lutherske menighetene i det "norske" midtvesten, og familien flyttet rundt med ham. Trygve Frøyland Nielsen (det var først i 1927 han og broren tok navnet Braatøy) var den yngste av tre søsken. Hans søster Ruth ble senere kjent som barnepsykolog; broren Bjarne kom til å arbeide aktivt i norsk arbeiderbevegelse og arbeiderpresse.

Familien flyttet tilbake til Norge mens Trygve fortsatt var bare guttungen. Ifølge Sigrid Braatøy, Trygves tredje og siste hustru, ble faren først feltprest ved Gardermoen; [105] de flyttet så til Drammen, før han tok over stillingen som sogneprest i Arna ved Bergen. [106]

Sigrid Braatøy forteller at Trygve Braatøy var nærmere knyttet til moren, Bertha Frøyland, enn til faren, som han stod i en viss opposisjon til. [107] Beundringen for moren skinner i hvert fall igjennom i et selvbiografisk avsnitt i De unge menn:

Fra jeg var 8 til jeg var 12 år gammel bodde jeg på landet, halvannen times jernbane-reise fra Bergen. På grunn av den lange reise og av andre grunner, leste jeg hjemme med min mor i 4de og 5te klasse. Hun var en meget flink lærerinne og en klok dame, slik at hun skjønte at slike skoletimer for en alene var temmelig kjedelige. (...)Den daglige skolegang varte derfor tilsammen omtrent 3/4 time, og dette har bidratt til å underbygge en nokså sterk mistanke om, at det slett ikke alltid er nødvendig at timen varer helt til det ringer ut.

Vi skal ikke trekke slike slutninger alt for langt, men det kan kanskje tenkes at guttens frie oppdragelse senere skulle gi rom for hans manglende respekt for autoriteter. Dette inntrykket forsterkes i det følgende. Da han begynte på middelskolen, Katedralskolen i Bergen, fikk han en meget lang reise til skolen:

Min mor mente under slike omstendigheter at en fridag -utenom de obligatoriske - kunde være berettiget av og til, og hun nøiet sig, utrolig nok, med en skoleseddel hvor det stod: "Jeg synes T. kunde ha godt av å være hjemme fra skolen idag." Hvis været var fint, og det stemte med planene for øvrig, så blev jeg med min far på sledeturer menigheten rundt. [108]

"Mellom 2nen og 3dje middel" ble han så flyttet over til Oslo Katedralskole". [109] Faren var da blitt sogneprest i Lilleborg menighet. [110] I 1922 tok Trygve Braatøy artium, 17 år gammel. "For øvrig hadde jeg ikke valgt realgymnasiet av kjærlighet til matematikk og fysikk," skriver han, "men fordi jeg ønsket å studere medisin." [111] Det gjør han.

2. RADIKAL UNGDOM OG MOT DAG.

Akkurat på denne tiden skjer det en svært markant radikalisering av studentmiljøene i Oslo, især blant de yngste studentene. [112] Verdenskrigen og reaksjonen på Versailles-freden var viktige grunner til dette, og Trygve Braatøy blir erklært pasifist. [113] Organisasjonen (og tidsskriftet) Mot Dag, under ledelse av Erling Falk (1887 - 1940), ble selve senteret for radikale sosialistiske og kommunistiske studenter.

Trygve Bull hevder i sin bok Mot Dag og Erling Falk at bevegelsen først og fremst fant sine rekrutter blant embetsmannsbarn:

De avgjørende opplevelser for dem hadde på den ene siden vært det meningsløse masseslakteri ute i Europa, og på den annen side - her hjemme - de blomstrende tider, jobbingen i skipsaksjer, den ostentative luksus midt under dyrtiden og oppkomsten av et nytt, temmelig kulturløst, men desto mer brautende og anmasende bursjoasi. [114]

På den ene siden var de unge embetsmannsbarna oppdratt i en atmosfære av kulturell overlegenhet, de hørte til de "bedre" i samfunnet, men samtidig ble de forbigått av det de betraktet som nyrike og intellektuelt underlegne oppkomlinger. Bull fortsetter:

Sønnene kunne ikke gjenvinne den posisjon som fedrene hadde tapt. Men de kunne ta sin monn igjen på en annen kant: De kunne revoltere mot de nye rike og mot de unnfallende og fattigfornemme fedre ved å søke forbund med de "millioner av ukjente menn", "de grå masser" med "sitt velde av ny kulturkraft, ny livstrang", som Arne Ording uttrykte det i talen til russen 2. september 1922. [115]

Og Trygve Braatøy var russ dette året, han er embetsmannssønn og han er vokst opp under relativt beskjedne kår. [116] Han står dessuten i opposisjon til sin far. Ifølge Sigrid Braatøy kunne det være harde diskusjoner mellom far og sønn om teologi og kristendom, og Braatøy kom til å bryte med den lutherske kirken. [117]

Før vi putter Braatøy i Bulls sekk for radikale embetsmannssønner må vi imidlertid ta et viktig forbehold. Fra sine fedre arvet mange av de radikale også sterkt liberalistiske og antiautoritære trekk. Ikke alle kunne derfor betingelsesløst underlegge seg kommunistenes og især Erling Falks krav om lydighet. Dette ser vi for eksempel hos Sigurd Hoel og Arnulf Øverland som begge var tilknyttet organisasjonen og vi ser det hos Braatøy som selv aldri ble medlem av Mot Dag. [118]

Braatøys intense skepsis til enhver form for autoritetsdyrking skinner igjennom når han noe senere skriver at: "Mot Dag var på det tidspunktet en gruppe akademikere med Marx som Allah og Erling Falk som hans profet som hadde funnet sannheten (...)." [119]

Selv er Braatøy seg positivt bevisst sin bakgrunn som prestesønn og embetsmannssønn. I en artikkel om kristendom, psykoanalyse og moral påpeker han at -

"[mange "marxister" og "freudister"] (...)protesterer mot tradisjon og miljø ved å solidarisere seg med underklassen i revolt, men i denne solidaritet fortsetter man fedrenes humanistiske moralske tradisjon: å hjelpe sin neste!" (Braatøys utheving) [120]

I Braatøys tilfelle møter vi en meget liberalistisk og humanistisk form for sosialisme, og han underkjenner ikke familiens akademiske og kristelige bakgrunn som en positiv kraft i arbeidet. Dette er riktignok skrevet etter studietiden - det er altså mulig at dette er den eldre Braatøy som taler til den yngre - men understrekingen av det positive ved hans klassebakgrunn er likevel verdt å få med seg:

"Freudistenes" svikt i denne forbindelse er følgende. Ved å se på hemningene som påtvunget av "fedrene", ble befrielsen en kamp mot far. Man unnlot å erkjenne at man kunne føre denne kamp med "åndelige" våpen takket være at man hørte til en klasse hvor ord og argument var anerkjent. I grossererfamilier er penger ofte det endelige argument: "far betaler". Hos kroppsarbeidere oftere slag i bordet eller - slag! Blant intellektuelle er ordet et middel til realgoder. Embetsmannsbarn og barn av intellektuelle har i større utstrekning enn barn i sin alminnelighet fått erfare, at mor og far bøyer seg for argumenter . (Braatøys utheving) [121]

Disse familiene har som oftest røtter i geistligheten: "Går man dertil noen ledd bakenfor fedrene vil en nesten i alle norske akademikerfamiler møte kappe og krave." [122]

Den form for radikalisme vi møter hos Braatøy og hans likesinnede er med andre ord svært forskjellig fra såvel "grasrota" i arbeiderbevegelsen og syttiitallets "sjølproletariserte" AKP'ere. Senere beveget han seg mer og mer i liberalistisk retning, og han kom til å rette skytset mot sosialdemokrati og fagforeningsvelde. [123]

Om Braatøy ikke ble med i Mot Dag var han til gjengjeld med på å stifte en norsk avdeling av den opprinnelig franske anti-krigs bevegelsen Clarté, en organisasjon som skulle stille seg utenfor stridighetene i arbeiderbevegelsen. [124] Dette forhindret ikke at Clarté ble dominert av Mot Dag og at Mot Dag brukte organisasjonen som rekrutteringsgrunn.

Det som i størst grad bidro til at Braatøy fant venner i kretsen rundt Mot Dag var allikevel ikke politikken, men litteraturen. Hans beste venner på denne tiden synes å ha vært dikterne Sigurd Hoel og Arnulf Øverland, og han var en ivrig leser og samler av skjønnlitteratur. [125] Under studietiden skrev han dessuten boken Livets cirkel (1929), en analyse av Knut Hamsuns diktning basert på Freuds psykoanalyse - en bok som vakte betydelig oppsikt. [126]

3. RADIKAL UNGDOM OG FREUD

I forordet til annen utgave av Livets cirkel (1954) skriver Sigurd Hoel blant annet at:

I årene 1924 - 27 hadde Freud avløst Marx som mannen for dagen og var det viktigste diskusjonstema i adskillige intellektuelle kretser i Oslo. Vi var radikale og optimister. (...) Å være radikal var i 1927 ennå en munter og ubesmittet ting. Som radikalere hadde vi respekt for Marx, om enn på avstand - mannen var jo gjemt bak et ugjennomtrengelig skjegg og et piggtrådgjerde av uleselig tysk. Men dessuten hadde denne kretsen fått øye på det oppsiktsvekkende faktum at Marx ikke hadde lest Freud. Han kunne kanskje sies å være unnskyldt, for så vidt som han døde 10-12 år før Freud startet psykoanalysen; men mangelen var like katastrofal for det. Marx førte sin kamp og skrev sine verker før det psykologiske kruttet var oppfunnet. Vi derimot hadde krutt og patroner i alle lommer. I disse debattene våre hadde Trygve Braatøy mer enn en gang lagt for dagen at han var vel bevandret i Freud. [127]

Ragnar Vogt hadde omtalt psykoanalysen så tidlig som i 1905 i sin første lærebok Psykiatriens grundtræk, og i Medisinsk psykologi og psykiatri av 1923 vier han Freud et helt kapittel. [128] To artikler av Harald Schjelderup i Samtiden i 1924 bidro dessuten mye til å gjøre Freud kjent i Norge; han deltok ofte i samfunnsdebatten og behandlet dessuten Freud i sin lærebok i psykologi som kom i 1927. [129] I 1929 kom så broren Kristian Schjelderups oversettelse av Freuds "innføringsforelesninger". [130]

Trond Nordby forteller i sin biografi om Karl Evang hvordan Evang og Braatøy ble engasjert i psykoanalysen:

Vennskapet med Trygve Braatøy, som tidlig bidrog til å gjøre Sigmund Freud kjent i Norge, spilte avgjørende inn. De to kameratene møtte den nye læren mens de i 1922 leste til forberedende prøver i filosofi. På denne tiden introduserte Harald Schjelderup i sine forelesninger freudianismen på norsk grunn. [131]

Denne interessen for Freud dro Braatøy med seg inn i medisin-studiet. I 1926 drar han, tross motstand fra hans egen professor, for å studere nevrologi i fem måneder ved La Salpêtrière, ved Clinique Charcot. [132] Her fikk han også anledning til å stifte nærmere bekjentskap med europeisk psykiatri og psykoterapi. Både Pierre Janet og Sigmund Freud hadde tilbrakt en tid der. [133]

I 1929 tar han så medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Oslo. I henhold til overlege Herluf Thomstads biografiske skisse over Braatøys liv fikk han nå endel klinisk psykiatrisk utdannelse ved Dikemark sykehus; han tjenestegjorde ved Telemark Fylkessykehus og på medisinsk avdeling ved Ullevål sykehus. Han skal også ha vikariert som almenpraktiserende lege på Hvittingfoss, deretter tilsvarende på Jæren, samtidig som han var lege ved Opstad tvangsarbeidshus. [134]

4. BERLIN.

Den kombinasjonen av Marx og Freud som Hoel omtaler ovenfor, hadde sitt senter ved det psykoanalytiske instituttet i Berlin. Her fant man unge opprørske sosialister som Otto Fenichel, Karen Horney, Erich Fromm og endog erklærte kommunister som Barbara Lantos, Edith Gyömröi og Georg Gero. [135] I tiden rundt 1930 dro en rekke nordmenn dit for å studere, blant disse Johannes Landmark, Ola Raknes, Astrid Brun og Hjørdis Simonsen. [136] Berlin var på denne tiden en heksegryte av arbeidsløshet, nød, politisk uro og kamp mellom kommunister og nazister.

I et foredrag den 28/9 1932 forteller Ragnar Vogt at det da fantes bare én psykoanalytisk utdannet lege her i landet, samt to ikke-leger; han tilføyer at "to yngre læger vil formentlig om ikke så lenge være ferdig med sin utdannelse." Disse var Nic Waal og Trygve Braatøy som på det tidspunkt begge befant seg i Berlin. [137]

Som del av undervisningen i Berlin inngikk en såkalt lære- eller treningsanalyse. Disse kunne ha en varighet på mellom seks måneder og ett år, selv om minimumskravet var ett år. Braatøy tilbrakte syv måneder i Berlin, fra august 1931 til mars 1932, og han fikk sin personlige læreanalyse hos Otto Fenichel. [138] Fenichel kom fra en jødisk wienerfamilie og hadde sin bakgrunn blant annet fra den radikale tyske ungdomsbevegelsen. Ved instituttet i Berlin sluttet han seg sammen med andre radikale unge psykoanalytikere som Fromm og Simonsen. [139]

Fenichel kom likevel snart til å bli kjent som en "ortodoksiens talsmann". Fenichels venn Wilhelm Reich kom nok derfor til å utøve en langt mer radikal innflytelse på Braatøy.

Reich var også sterkt opptatt av psykoanalysens sosiologiske sider. [140] Han hevdet i likhet med de andre radikalerne at mange psykiske lidelser til syvende og sist er et resultat av samfunnsforholdene, og han forsøkte blant annet i boken Dialektischer Materialismus und Psychoanalyse (1929) å forene den marxistiske dialektikk med Freud. [141] I Berlin ble Reich medlem av en celle i kommunistpartiet, og høsten 1931 stiftet partiet - etter råd fra Reich - Riksforbundet for proletarisk seksualpolitikk (Sexpol). [142] Samtidig startet han klinikker med seksualopplysning for arbeidere og arbeidsløse.

Sigurd Hoel forteller om Braatøy og Reich:

Første gang jeg hørte om ham [Reich], var så vidt jeg nå kan huske i januar 1932. Trygve Braatøy og Nic. Waal (på den tiden het hun Nic Hoel) lå i Berlin, gjennomgikk analyse og utdannet seg som psykoanalytikere. Jeg kom også ned der for en tid. En kveld kom Trygve og Nic fra en såkalt seminaraften, begge sterkt begeistret. De hadde hørt et foredrag av en mann som var noe helt for seg selv - de hadde aldri støtt på maken til mann. Det var altså Wilhelm Reich, som den vinteren hadde flyttet over fra Wien til Berlin. I de følgende ukene hørte jeg om ham nær sagt til overmål. [143]

Hoel kom senere til å bli en nær venn av Reich, og han gikk også i analyse hos ham. Braatøy derimot utviklet aldri noe dypere vennskap med Reich. Han traff ham riktignok et par ganger ved instituttet i Berlin ("He [Reich] had seen me altogether one or two times as an unimportant young Norwegian") [144] og han traff ham naturligvis mange ganger senere da Reich flyttet til Norge, både i det psykoanalytiske miljøet og hjemme hos nettopp Hoel i Oslo. [145] Reichs forståelse av psykoanalyse og kroppslige fenomener kom imidlertid til å øve stor innflytelse på ham. Dette vil bli behandlet nærmere senere (nedenfor, del III,9).

5. OSLO.

Tilbake fra Berlin fortsatte Braatøy sin klinisk psykiatriske utdannelse. Først var han kandidat, assistentlege og reservelege ved den psykiatriske universitetsklinikken på Videren under dr. Ragnar Vogt (1932). Det var her han skrev doktoravhandlingen Männer zwischen 15 und 25 Jahren (1934). [146]

Avhandlingen er sterkt preget av den sosiologiske tilnærmingsmåten vi finner hos analytikerne i Berlin. Han tar for seg den uforholdsmessig store andel av sinnssyke menn i aldersgruppen mellom 15 og 25 år, og viser til sammenhengen med aldersgruppens høye andel av arbeidsledige, kriminelle og utvandrere. [147] Arbeidsledigheten gjør dessuten at de unge menn ikke kan forsørge kone og barn, hevder Braatøy, noe som umuliggjør et normalt seksualliv innenfor samfunnets normer:

Så lenge det borgerlige samfund fastholder som offisiell moral at menn ikke kan opnå et anstendig seksualliv før de kan underholde kone og helst barn, så lenge betyr det at mannen - uansett stemmerett - ikke ansees som, eller kan føle seg som voksen før han er minimum 25 år gammel. (Artikkelen "De unge menn", 1934) [148]

Denne situasjonen medfører at en uforholdsmessig stor del av de unge menn flykter inn i schizofrenien.

Braatøys doktoravhandling og artiklene som fulgte denne har ingen direkte sammenheng med psykomotorisk fysioterapi og denne oppgavens behandling av et holistisk menneskebilde. Det er allikevel viktig å merke seg denne sosiologiske - ja, endog politiske - tilnærmingsmåten Braatøy bruker i sin forståelse av sinnssykdom av unge menn. Den peker mot det jeg kalte holismens sosiologiske dimensjon i kapittelet om reduksjonisme og holisme (del II,6). Innflytelsen fra marxismen gjør Braatøy og mange av hans samtidige klar over at psykiske lidelser ikke utelukkende kan forstås utfra reduksjonistiske og laboratorie-baserte slutninger.

I 1935 ble Braatøy så ansatt som reservelege ved Ullevål sykehus' psykiatriske avdeling, under overlege Haakon Sæthre, og i et halvt års tid (1938 - 39) var han denne avdelingens konstituerte overlege. Samtidig åpnet han egen privatpraksis som psykiater og psykoanalytiker. [149] Da Haakon Sæthre kom tilbake fra sin permisjon, ofret Braatøy imidlertid all sin tid på privatpraksisen og arbeidet med hovedverket, De nervøse sinn. [150]

Under krigen deltok han for øvrig i motstandsarbeidet gjennom en illegal avis, og det var slik han i 1944 traff Sigrid Thomas som senere kom til å bli hans tredje kone. Hun brukte på den tiden sitt arbeide ved Universitetsbiblioteket som dekke for hjemmefrontsarbeide. [151] Overlege Haakon Sæthre var også aktiv motstandsmann; han ble imidlertid oppdaget og skutt av tyskerne den 9. februar 1945. [152] Braatøy ble da anmodet om å ta over sjefsstillingen ved psykiatrisk avdeling på Ullevål, og han ble overlege der den 1. januar 1946. [153] Året etter begynte Aadel Bülow-Hansen sitt arbeide på Ullevål sykehus.

6. TOPEKA, KANSAS. .

Etter andre verdenskrig inviterte Menninger-stiftelsen i Topeka, Kansas, en rekke europeiske analytikere til "oppfriskingskurs" i USA. Trygve Braatøy var en av dem. Brødrene Menningers klinikk var opprinnelig en avlegger av det sterkt psykosomatisk orienterte Chicago-instituttet og passet utmerket for Braatøy, som jo selv var sterkt opptatt av kropp/psyke-problematikken. [154] Han må ha gjort et meget godt inntrykk, for han var snart ansatt som treningsanalytiker og senior psychiatris t.[155] Han avslo imidlertid permanent engasjement:

Jeg føler meg ikke gammel nok til å binde meg til å være vesentlig lærer og læreanalytiker. Som et intermesso er det meget lærerikt, men det er utvilsomt mindre stimulerende for ens terapeutiske energi og mobilitet, og jeg vil tilbake til frontlinjearbeid ennu noen år. [156]

Han og Sigrid Braatøy bodde i Topeka fra januar 1949 til februar 1951. [157] Det var på denne tiden han skrev boken Fundamentals of Psychoanalytic Technique.

7. PASIENTEN OG LEGEN.

Høsten 1952 sa han opp sin stilling på Ullevål. Han følte åpenbart at overlegestillingen fjernet ham fra dem han egentlig ønsker å arbeide med, pasientene, blant annet på grunn av alt det administrative arbeidet. Han gikk tilbake til privat praksis på fulltid.

Like før han forlot sykehuset utga han imidlertid boken Pasienten og lægen .[158] Boken og hans avgang vakte betydelig oppsikt, med stor omtale i avisene. Vårt Land presenterte for eksempel følgende oppslag: "Kraftig oppgjør med norsk medisin og sykehusstell; Overlege, dr. med. Trygve Bråtøy [sic] tar avskjed som protest mot utviklingen og utgir kampskrift." [159]

Det var privatpraktikeren Braatøy som protesterte mot tingliggjøringen av pasientene innenfor institusjonene. Han pekte på at de enorme fremskrittene som medisinen hadde hatt frem til da (nedgang i dødelighet osv.) hadde vært basert på fremskritt innenfor hygiene og ved institutter, fabrikker og laboratorier.

I den rivende utvikling har med andre ord de sosiale, institusjonelle og tekniske sider av helsevesen og lægegjerning dominert, og forholdet pasient - læge er blitt skjøvet helt i bakgrunnen. [160]

Den gamle huslegen, som gjerne hadde kjent pasienten og hans familie i mange år, hadde en helt annen forutsetning til å forstå pasientens individuelle behov, påpekte Braatøy, som mente at mange lidelser har årsak i helt individuelle og personlige sykdomshistorier som ikke kan hjelpes ved standardiserte lærebøker og metoder. [161] Og i motsetning til hva mange tror, forteller Braatøy, hadde ikke den "hyperpersonlige menneskebehandlingen" i psykoanalysen fått noe innpass i medisinsk virksomhet, på sykehusene eller i legeutdannelsen. [162]

Braatøy rettet så et tildels voldsomt angrep på sosialdemokratiets byggestener: Rikstrygdeverk og trygdekasser, fagforeninger og byråkrati. "Sosial medisin og instituttbehandling blir dominert av statistiske gjennomsnittsberegninger og hensyn til institutt," skriver han. [163]

Vi har forsømt å fremholde at "gjennomsnitt" alltid må bety "å kutte en hæl og skjære en tå" i enkelttilfelle. Hvis institusjonen forbyr individuelle hensyn, blir den kvalitetsfientlig. Jo større den blir, jo mer suverent uavhengig blir den. [164]

Slik kom også hans gamle studiekamerat Karl Evang, nå helsedirektør, i skuddlinjen; han var tross alt en av hovedarkitektene bak det nye helsevesenet. Sigrid Braatøy forteller at Trygve Braatøy var en sterkt motstander av "den evangske medisin." [165]

Braatøys kamp mot det han mener er en upersonlige sykehusmedisin angår denne oppgaven i den grad den kan settes i relasjon til kampen mellom to paradigmene jeg forsøksvis har satt opp ovenfor. Tingliggjøringen av pasienten, samlebåndsmentaliteten, kan forstås som et utslag av det mekanistiske verdensbildet. [166] En psykoanalytisk og holistisk orientert lege som Braatøy bryter med dette fordi psykoanalysen i praksis ikke er basert på det naturvitenskapelige subjekt-objekt forholdet. Det vil si: I den tradisjonelle naturvitenskapelige forskning observerer forskeren et objekt, han eksperimenterer med det, men han har ikke noe personlig følelsesmessig forhold til det. Overført på sykehusmedisinen kan dette lett føre til at pasienten blir dette objektet. Psykoanalysen derimot er basert på et individ-orientert subjekt-subjekt forhold: Det er denne spesielle persons fortid og erfaring som skal frem i lyset; behandlingen er ikke basert på et statistisk gjennomsnitt. At Braatøy ville slutte seg til en slik tolkning, mener jeg blant annet en kan underbygge med følgende sitat fra en tale i 1948:

Sykehusvirksomheten er i våre dager så gjennomteknifisert at de mest opprinnelige av alle menneskelige velgjerninger er i ferd med å bli umenneskelige. Syntetiske preparater standardisert på marsvin og froskehjerter fortrenger fra lægers og søsters tanker, at pulsen kan jages opp og åndedraget bli kort og overfladisk fordi barnet, den ensomme hushjelp og den aldrende mann savner noen i nærheten som gir ro, varme og trygghet. Et menneske og menneskelighet er ofte bedre medisin enn tabletter og sprøyter. (Tale i Det norske studentersamfunn, februar 1948) [167]

Dette avspeiles også i Pasienten og lægens behandling av medisinstudiet. Braatøy mener at den ensidige puggorienteringen og karakterjaget i medisinstudiet ikke nødvendigvis gir oss gode leger. Dette var et spørsmål som hadde opptatt ham helt siden han selv var student. I et foredrag i Studentersamfunnet i september 1939 leverte han følgende kraftsats:

Med denne anatomi - med et pirkete og uendelig og til dels nytteløst pugg av detaljer - er for medisineren den ørken i hvilken han trenes til dromedar, som fortsatt gjennem livet vil tro at han er ektere medisiner jo lenger han kan klare seg uten tilførsel av annen art enn morfologi og farvede plansjer, som viser hvordan forholdene "faktisk er". [168]

For det første får ikke kandidaten den kontakten med pasienter han trenger - han må tilbringe tiden med pugg - og for det andre skaper utdannelsen leger som er ensidig opptatt av detaljer og laboratorieprøver. Utfra denne oppgavens språkbruk kan vi kanskje si: utdannelsen skaper leger med en sterkt naturvitenskapelig reduksjonistisk holdning til pasientene. [169] Sykehusene sørger deretter bare for å styrke denne tendensen idet rutinemessige laboratorieundersøkelser fjerner legen fra pasienten. [170]

Helt i tråd med sin filosofi om personliggjøring av forholdet mellom lege og pasient, åpner Braatøy sin engelskspråklige bok Fundamentals of Psychoanalytic Technique med den noe overraskende overskriften: "Love - The Basis for Personal Psychotherapy." [171]

Den debatten Braatøy hadde håpet på skulle imidlertid ikke bli langvarig. Den 12. oktober 1953 fikk han et illebefinnende utenfor Ullevål skole, hvor han hadde vært for å avlegge stemme i valget. Senere på dagen ble han lagt inn på Ullevål sykehus hvor han døde kort tid etter, bare 48 år gammel. [172]

TIL TOPPEN AV SIDEN | TIL NESTE SIDE

[104.] Boken om Trygve Braatøy er aldri blitt skrevet og fremstillingen av Braatøys liv bygger derfor på en rekke mindre omfattende kilder: Studentboken for 1922 (Kleppa 1951); Thomstad 1954a, 1954b, 1956, 1987, 1989,; Hvem er hvem 1948; Vem är vem i Norden; Store norske leksikon, 1978 - hvis ikke annet er oppgitt. Jeg har også hatt god hjelp av Braatøys hustru Sigrid Braatøy, gjennom et intervju av 16/11 1989. Dette vil bli referert til som "S.Braatøy - intervju".

[105.] S.Braatøy - intervju. Ifølge Thomstad 1954, s. 72, bodde de først i Drammen.

[106.] Jfr. TB 1952e, s. 163.

[107.] S.Braatøy - intervju.

[108.] TB 1936a, s. 62f.

[109.] Se Pasienten og lægen , TB 1952e, s. 166. Han skriver et lengere avsnitt om skoletiden i denne boken, s. 163 - 168.

[110.] S.Braatøy - intervju.

[111.] TB 1952e, s. 167.

[112.] Om mellomkrigstiden, radikale studenter og diktere og Mot dag, se Egeland/Ørjasæter 1975, s. 24 - 38, 101 - 104; Norges Kulturhistorie , s. 145 - 147, 150 - 156; Stai 1954; Bull 1955.

[113.] TB 1924a.

[114.] Bull 1955, s. 64.

[115.] Bull 1955, s. 65.

[116.] TB 1952e, s. 167.

[117.] S.Braatøy - intervju.

[118.] Norges kulturhistorie, s. 145.

[119.] TB 1950a, s. 210.

[120.] I innledningen til Psykoanalyse og moral , TB 1949b, s. 19.

[121.] TB 1949b, s. 20.

[122.] TB 1949b, s. 22.

[123.] Se f.eks. Pasienten og lægen, TB 1952e.

[124.] Bull 1955, s. 173.

[125.] S.Braatøy - intervju; Dahl 1989, s.66, 145.

[126.] Debatten omkring Livets cirkel, se Alnæs 1980, s. 65f og Kjærlighet og åndsliv , TB 1934a.

[127.] TB 1929a, s. 4. Jfr. Stai 1955 og Hoels roman Syndere i sommersol. Jfr. også Sigurd Hoel 1932: "Til Norge nådde [den psykoanalytiske] bevegelsen for en fem-seks år siden. En bredere interesse har begynt å vise seg i de siste par års tid." (Hoel 1932, s. 300.)

[128.] Norges kulturhistorie, s. 272f.

[129.] Norges kulturhistorie, s. 272; H. Schjeldrup 1924; Alnæs 1980, s. 58; Egeland/Ørjasæter 1975, s. 28; Stai 1954, s. 133ff.; Dalgard 1973; Haugsgjerd 1986, s. 394; Ø.Skard 1954; Å.Skard 1959, s. 195; H.Schjeldrup 1959, s. 296 - 297.

[130.] Freud 1929.

[131.] Nordby 1989, s. 38f.

[132.] TB 1940c, s. 71.

[133.] Om Salpêtrière og Charcot, se Ellenberger 1970, s. 89 - 102, 341, 436, 749 - 754. Om Braatøy og Salpêtrière: Thomstad 1954a, s. 72; Askevold, s. 2.

[134.] Thomstad 1954a, s. 73. Jfr. Vem är vem. Se også Studentene fra 1922 (Kleppa 1951), s. 48: "Vikar for lege på Hvittingfoss 4 mndr. 1930. Kandidat ved Telemark Fylkessykehus 4 mndr., ved Dikemark sykehus 8 mndr. og ved med. avd. Ullevål 4 mndr. Lege på Opstad og alm. praksis Jæren i 6 mndr."

[135.] Haugsgjerd 1986a, s. 177 - 179. Jfr. noter til Jacoby 1983, s. 176f.

[136.] Alnæs 1980, s 66f.; Haugsgjerd 1986a, s. 394f.; S.Braatøy - intervju.

[137.] Etter Thomstad 1956, s. 4.

[138.] Alnæs 1980, s. 67; Askevold, s. 3. Om Braatøy og Fenichel, se dessuten TB 1954b, s. 60.

[139.] Haugsgjerd 1986a, s. 179ff.

[140.] Reich om Fenichel: Reich 1953, s. 102. Jfr. Sharaf 1983, s. 56, 61; Boadella 1973, s. 79.

[141.] Haugsgjerd 1986a, s. 175; Reich 1934. Om Reich i Berlin, se Boadella 1973, s. 78ff.; Sharaf 1983, s. 160ff; I.Reich 1964, s. 20 - 24.

[142.] Haugsgjerd 1986a, s. 177f.; Sharaf 1983, s. 162ff.

[143.] I Farmand 1957, her sitert etter Jensen 1981, s. 73f. Reich hadde imidlertid flyttet til Berlin så tidlig som høsten 1930 (Sharaf, s. 154; Boadella, s. 78; Haugsgjerd 1986a, s. 177). Sigurd Hoel var gift med Caroline Schweigaard (Nic Waal/Nic Hoel) fra 1927 til 1936 (Haavardsholm 1977).

[144.] B 1954b, s. 102.

[145.] S.Braatøy - intervju. Braatøy skriver for øvrig om Hoel og Freud, Marx og Mot Dag i TB 1950a.

[146.] Thomstad 1954a; TB 1934b.

[147.] Jfr. artikkelen "Litt om mentalhygiene, særlig om unge menn." TB 1936a, s. 39ff.

[148.] TB 1934e, her gjengitt etter TB 1936a, s. 30.

[149.] Thomstad 1954a, 1954b.

[150.] I 1943 kastet tyskerne ham ut av hans store og godt utstyrte lokaler i Klingenberggt. 4, og han måtte flytte over til Storgt. 12, til Braatøys store irritasjon. S.Braatøy - intervju; Jfr. "Overlege Trygve Braatøy slutter..." i Arbeiderbladet 12/9 1952.

[151.] S.Braatøy - intervju. Adjunkt Hedvig Sigrid Ingeborg Catharina Braatøy er datter av dr.philos. Sigge Wilhelm Pantzerhielm Thomas og Signe Undset (søster av Sigrid Undset). Hun ble gift med Braatøy den 4. juli 1945 (Norges filologer og realister). Braatøy hadde vært gift to ganger før han traff henne: 1. Med Astrid Lange Amlie fra 1931 til 1934 og 2. med Mojen Lorentzen fra 1936 til 1943 (Kleppa 1951).

[152.] Se Braatøys minnetale, 1945a.

[153.] Thomstad 1954a. Ifølge Braatøy var det professor Birger Bergersen som ba ham om å søke (TB 1952e, s. 111).

[154.] Haugsgjerd 1986a, s. 203.

[155.] Askevold, s. 3; Thomstad 1954a, s. 73.

[156.] Sitert etter Thomstad 1956.

[157.] Thomstad 1954a, s. 73; Askevold skriver at oppholdet varte til januar 1951.

[158.] TB 1952e.

[159.] Vårt Land, 12/9 1952.

[160.] TB 1952e, s. 5 (Forord).

[161.] Om individuell medisin, se f.eks. Tb 1952e, s. 185.

[162.] TB 1952e, s. 6 (forord). Om individuell behandling, se s. 29ff.

[163.] TB 1952e, s. 104.

[164.] TB 1952e, s. 102.

[165.] S.Braatøy - intervju; Bull 1952; TB 1952e, s. 159, 182 m.m.

[166.] "Tingliggjøring" og "samlebåndsmentalitet" er mine uttrykk, ikke Braatøys.

[167.] "Kjærlighetens evangelium" TB 1948d (1949b), s, 154.

[168.] TB 1940c, s. 69.

[169.] TB 1953e, se bl.a. s. 119ff og 169ff.

[170.] TB 1952e, s. 122.

[171.] TB 1954b, s. 1.

[172.] Arbeiderbladet 14/10 1953 (nekrolog).

Presentasjon ved Per Koch. Sist oppdatert 24. februar 1999. © 1999 Per Koch, Oslo. For mer informasjon: send epost til Per Koch per.koch@aviana.com . Disse sidene er designet og kodet av Per Koch på en Apple Macintosh og vises best i Netscape 3.0 eller 4.0.