Trygve Braatøy og det nye menneskebilde

1. Jeg har hevdet at det finnes noe jeg har kalt "tradisjonell naturvitenskap" eller "reduksjonistisk-mekanistisk vitenskap". Jeg har ført denne tilbake til Descartes, Newton og Galilei og det mekanistiske verdensbilde og påstår videre at denne form for tenkning - med en god del variasjoner naturligvis - har funnet filosofisk form i positivismen. Hvis vi i likhet med endel New Age -tenkere og andre tøyer paradigme-begrepet en smule, kan vi si at vi har med et naturvitenskapelig over-paradigme å gjøre. [287] Dette over-paradigmet kjennetegnes ved en reduksjonistisk metode som blant annet krever målbare observasjoner og en metafysikk eller ontologi som hevder at det eneste virkelige er materie og bevegelse. Når man så oppgir Descartes' res cogitans , må også hele mennesket, kropp og psyke, forklares etter disse prinsipper. Slik blir under-paradigmene medisin, fysiologi, fysioterapi etc., det vil si de delene av naturvitenskapen som beskjeftiger seg med mennesket, også preget av et mekanistisk verdensbilde.

2. I håp om å kaste lys over opphavet til psykomotorisk behandling (og derigjennom også over endel av vår tids holistiske medisin), har jeg i del II og III presentert Braatøys liv og samtid, skrifter og inspirasjonskilder. Og ganske riktig: Vi finner igjen holistiske trekk i den tenkning som preger Trygve Braatøy. Jeg har for eksempel i forbindelse med oppgavens del II, Braatøys biografi, understreket Braatøys sterke sosiologiske orientering. Han hevder at man ikke kan se sykdom isolert fra samfunnet rundt pasienten, det være seg det terapeutiske samfunn (klinikken), familien eller samfunnsstrukturen som helhet. Dette tilsvarer det jeg har kalt holismens sosiologiske dimensjon (ovenfor del I,2). Denne sosiologiske tilnærmingen finner vi igjen hos den sterkt politisk orienterte Wilhelm Reich som vi har sett øvet en sterk innflytelse på Braatøy.

3. Hos Reich finner vi dessuten også en holistisk forståelse av den "psykosomatiske dimensjon", idet han ser på kroppen og psyken som en enhet (ovenfor del III, 9). Dette er en menneskeforståelse også Braatøy går inn for, blant annet gjennom psykomotorisk behandling. Så langt burde altså alt ligge til rette for en forståelse av Braatøy (og Reich) som pionerer i kampen for et nytt og radikalt forskjellig paradigme.

4. Bildet er imidlertid på langt nær så enkelt. Braatøys argumentasjon har nemlig en stor del av sitt grunnlag i sterkt reduksjonistisk-mekanistiske disipliner som nevrofysiologi og behaviorisme. Disse representerer jo på mange måter selve antitesen til holistisk medisin.

2. INNVENDING: BRAATØY ER IKKE HOLIST

Noen ville kanskje finne det fristende å gå til den motsatte ytterlighet og gjøre et stort poeng ut av dette: En forsker som til de grader baserer sin argumentasjon på reduksjonistisk-mekanistiske teorier kan ikke kalles holist. Hvis store deler av dagens holistiske medisin har lignende røtter, kan vi følgelig avsløre denne "moten" som en gigantisk bløff. Et viktig argument i denne sammenheng vil i så fall være at Braatøy jo aldri kaller seg holist, og at han dessuten på ingen måte ser seg som en eksponent for en "alternativ medisin", slik dette begrepet brukes i dag.

Til disse resonnementene vil jeg komme med følgende innvendinger: Braatøy kaller seg ikke holist, det er riktig. I den litteraturen som ligger til grunn for denne oppgaven finner jeg ikke begrepet holisme i bruk før mot slutten av 1950-tallet, først etter Braatøys død. [288] Når jeg så allikevel bruker termen om Braatøy så er det naturligvis ikke i den ideologiske betydning av ordet. Capra er erklært holist også ideologisk, slik Reich var marxist og Watson behaviourist. Bruker jeg termen "holisme" om Braatøy er dette derimot rent klassifikasjonsmessig. Slik er det for eksempel også riktig språkbruk å kalle Spinozas filosofi for holistisk, selv om han selv ikke kjente til termen.

Å hevde at Braatøy ikke er holist fordi han argumenterer ut fra reduksjonistiske teorier vil være å gå inn for en form for idéhistorisk reduksjonisme: En tenker kan ikke utvikle teorier som omfatter noe mer enn det han eller hun henter fra sine inspirasjonskilder. Dette er åpenbart ikke riktig. Nytenkning må også kunne forstås som et resultat av at man kombinerer gammel kunnskap på en ny og annerledes måte. Braatøy henter dessuten forbildet til en brobygging mellom psykoanalysens psykiske rom og nevrofysiologiens fysiske rom hos blant andre den yngre Freud og Reich.

Hos Spinoza har naturen (dvs. den eneste substans eller Gud) et uendelig antall attributter, som hver uttrykker og representerer Gud på sin måte. [290] Mennesket har adgang til to av disse: tenkningens attributt og utstrekningens attributt. Disse to er altså likeverdige; den ene kan ikke reduseres til den andre. Jeg vil her kalle dette synspunktet for radikal holisme .

Hos Braatøy, derimot, skal det psykiske rom (jfr. "tenkningens attributt") forstås som en funksjon av det fysiske rom ("utstrekningens attributt"). Det er bare slik man kan forstå interaksjonen mellom kropp og psyke om man vil følge Braatøys tankegang. I så måte er Braatøys holistiske monisme åpenbart et barn av den materialistiske monismen man finner i tradisjonell naturvitenskap. I mangel av et bedre uttrykk foreslår jeg at vi kaller denne formen for moderat holisme . Det er da også vanskelig å finne forbindelseslinjer mellom Spinoza og Braatøy. [291]

Braatøys holisme er altså en annen form for holisme enn den vi finner hos Spinoza, eller for den saks skyld hos en New Age -forfatter som Fritjof Capra. Capra tar utgangspunkt i den engelsk-amerikanske sosialantropologen Gregory Batesons forestilling om mind som et system eller en sekvens av elementer som påvirker hverandre gjensidig (ovenfor del I,10). En må her være oppmerksom på at mind hos Bateson omfatter langt mer enn bare tenkningen eller psyken. Mønsteret, organiseringen eller strukturen i fenomener så forskjellige som formen på et sneglehus og biologisk evolusjon er f.eks. også former for mind. [292]

Det er ikke min mening her å avvise en slik radikal holisme som ufruktbar - Gregory Batesons bok er uhyre interessant lesning - men jeg vil vise at holistisk medisin ikke behøver å bygge på et slik "likeverd" mellom soma og psyke. Gjennom presentasjonen av Braatøy mener jeg å ha vist at holisme godt kan vokse ut av Newtons og Descartes mekanistiske verdensbilde, og at i hvert fall deler av det som idag kalles holistisk medisin faktisk har gjort akkurat det. [294]

3. DET PROBLEMATISKE PARADIGMESKIFTET

I oppgavens del III,7, hvor jeg argumenterer for at Braatøy må kunne kalles holist på tross av den reduksjonistiske bakgrunnen, gjengis et sitat der Braatøy gjør den yngre Freud til grunnleggeren av en ny psykosomatisk tradisjon:

Altså: Først antyder Braatøy at den psykosomatisk orienterte Freud (og dermed også ham selv) skal representere et avgjørende brudd med det reduksjonistisk-mekanistiske naturvitenskapelige paradigme ("den Harveyske tradisjon"). Dette ville harmonere med Capras håp om et paradigmeskifte. Men Braatøy tar seg i det; Freud står i stedet for en "avgjørende utvidelse" av det gamle paradigme. Nå mener jeg ikke at man alltid skal akseptere Braatøys tolkning av samtiden, men i dette tilfelle avspeiler det godt det jeg har påstått ovenfor: Braatøys holisme er utviklet innenfor det gamle paradigme, den representerer ikke et nytt i så måte.

Det er viktig å understreke at Kuhn krever en krise som angår hele det gamle paradigmet som en nødvendig forutsetning for at et nytt skal kunne ta over. Snart hundre år etter Freud og Breuers Studien über Hysterie er det reduksjonistisk-mekanistiske paradigme fortsatt det dominerende i moderne naturvitenskap som helhet og i medisinen spesielt. Genteknologiens økende betydning er et godt eksempel på det. Den nevrofysiologiske tradisjonen Freud opprinnelig tilhørte har utviklet seg videre helt opp til vår tid, og behaviourismen og den eksperimentelle psykologi viser dessuten at reduksjonismen står meget sterkt også innenfor psykologien.

På motsatt side av skillet mellom res extensa og res cogitans finner vi dessuten moderne språkfilosofi, strukturalisme og semiotikk, hvor bevisstheten ikke lenger forstås som et psykisk rom, men som språklige strukturer. Psykoanalytikere inspirert av denne retningen avviser at psykoanalysen kan bli naturvitenskap og biologi. Jacques Lacan avviser for eksempel at driftene har biologisk grunnlag. Psykoanalysen er for ham en prosess som foregår i språket og ingen andre steder. [295] Samtidig har det cartesianske skillet fått nytt liv gjennom datamaskinmetaforen: Den såkalte kognitive psykologi tar seg av den mentale "programvaren", nevrobiologien behandler den fysiske "maskinvaren". Inspirert av blant annet kybernetikk og informasjonsteori har da enkelte redusert bevisstheten til logiske operasjoner som ikke kan reduseres til hva hjernen, det vil si "computeren", materielt består av. [296]

Når så Capra og Ferguson postulerer ett nytt altomfattende paradigmeskifte i vår samtid er dette derfor mer et politisk standpunkt. Bøkene må snarere betraktes som propaganda for et bestemt verdensbilde enn en korrekt analyse av forholdene innenfor dagens naturvitenskap og samfunnsliv.

Tar vi for oss Freuds psykoanalyse spesielt er vi imidlertid vitne til noe som minner sterkt om et paradigmeskifte. Idet den eldre Freud (ikke den yngre, psykosomatisk orienterte Freud nevnt ovenfor) i praksis river det psykiske rom løs fra det nevrofysiologiske grunnlaget, bryter han egentlig radikalt med det gamle paradigme. Men dette bruddet er ikke en nødvendig følge av en krise i den tids naturvitenskap som helhet. Nevrofysiologien lever som sagt i beste velgående. Det er snarere snakk om en mer isolert krise, idet Freud prøver å føye en forståelse av psyken inn i det reduksjonistisk-mekanistiske paradigme. Krisen oppstår fordi han ikke lykkes i dette, og Freud og hans tilhengere må derfor i praksis oppgi kravene som ligger i den "gamle" vitenskapen, eksempelvis kravet om målbarhet og eksperimentell kontroll.

Om vi nå velger å betrakte psykoanalysen som et nytt paradigme, så kan dette langt på vei forklare hvorfor det er slikt et stort gap mellom tradisjonell medisin og nevrofysiologisk basert psykiatri på den ene siden og Freud og hans etterfølgere på den andre. Slik mange innenfor den tradisjonelle medisin ser det driver ikke Freud med korrekt vitenskap; han hører til et inkompatibelt paradigme. Braatøy understreker det revolusjonære i Freuds vitenskap:

Braatøys ønske om å oppnå "en smuk harmoni mellom nevrofysiologisk forskning og forskjellige psykoterapeutiske retninger" [298] må derfor ses på som et storstilt forsøk på å bringe Freud tilbake i folden, det vil si å inkorporere psykoanalysen i det allerede eksisterende naturvitenskapelige verdensbilde. Dette peker jo i motsatt retning av Capras forsøk på å gjøre bodywork-terapier til et eksempel på et nytt paradigme.

Dette er naturligvis en av de viktigste grunnene til at jeg ser med skeptisk på Capras forsøk på å tolke all holistisk medisin som uttrykk for "den nye tid". Jeg har ingen fullstendig oversikt over alle de terapiretningene som omtales som "alternativ medisin", men en rekke av dem har samme idéhistorisk bakgrunn som psykomotorisk fysioterapi. Dette betyr at de har vokst ut av tradisjonell reduksjonistisk-mekanistisk tenkning.

Alexander Lowens bioenergetics er for eksempel til forveksling lik psykomotorisk behandling. Lowen ble i likhet med Braatøy tidlig opptatt av Edmund Jacobsons progressive avspenning, og studerte senere under Wilhelm Reich i U.S.A. (1940 - 1945). [299] Lowens tanker har da naturlig nok også hatt en viss innflytelse i miljøet rundt psykomotorisk fysioterapi. [300]

Capra omtaler for øvrig også Wilhelm Reich som en av paradigmeskiftets pionérer. [301] Jeg antar derfor at den eneste grunnen til at ikke også psykomotorisk behandling omtales som New Age -terapi, er at det finnes så lite skrevet om den på engelsk. [302]

Alt dette betyr imidlertid ikke at en ikke kan forestille seg en alternativ medisin som er basert på en mer radikal holisme, slik jeg definerte denne ovenfor. Jeg påstår bare at svært mye av dagens holistiske medisin ikke er det. Ønsker Capra og andre New Age' ere å arbeide for et slikt radikalt holistisk paradigme bør de derfor ikke ta den mer moderate holismen vi finner i psykomotorisk behandling til inntekt for et slikt paradigme, i hvert fall ikke uten forbehold.

Hvis vi nå, om en hundre års tid, finner at "den nye tid" virkelig har vunnet over det gamle cartesianske verdensbilde, så er det allikevel ikke sikkert at en slik utvikling best forstås gjennom denne bruken av paradigmebegrepet. Et paradigmeskifte krever en revolusjon, et radikalt brudd med det gamle paradigmet; studiet av Braatøy viser derimot at holistisk medisin like gjerne er et resultat av at det gamle paradigme maktet å inkorporere det psykiske rom.

Det er altså ikke snakk om et så radikalt brudd som det vi for eksempel finner mellom den aristoteliske og den newtonske eller mellom den newtonske og den einsteinske fysikk. Snarere ligner Braatøys arbeide på det Kuhn kaller "mop-up work", det vil si et forsøk på å føye et nytt fenomen inn i paradigmets gamle "boks". [303] Skal vi snakke om paradigmeskifte i denne sammenheng må vi derfor forestille oss at det er evolusjonært, ikke revolusjonært. For at Kuhns begrep ikke skal miste all pregnans foreslår jeg at vi lar være å bruke paradigmebegrepet i en slik forbindelse.

4. PERSPEKTIVFORSKYVNING OG VITENSKAPELIG FORANDRING

Det er likevel ikke så vanskelig å forstå at Capra og Ferguson faller for fristelsen til å bruke paradigmebegrepet om den nye holistiske tendensen innenfor medisinen. For den representerer tross alt noe radikalt nytt innenfor denne tradisjonen. Nå tror jeg neppe vi kan forklare denne nytenkningen ut fra naturvitenskapens egen forståelse av vitenskapelig utvikling: Det vil si at den søkende forskeren udogmatisk aksepterer ny erkjennelse, så lenge denne kan begrunnes ut ifra vitenskapens eksakte metode, med etterprøvbare eksperimenter og utvetydige observasjoner. Kuhn har åpenbart rett i å hevde at vitenskapsmenn vanligvis er langt mer konservative enn som så. Like fullt kan en radikal nytenker som Braatøy bruke dette paradigmets selvforståelse, som han åpenbart tror på, som et mektig argument til forsvar for sin egen holisme. Hele De nervøse sinn er derfor et inderlig forsøk på å overbevise skeptiske kolleger om at det er mulig å forstå Freud utfra den eksakte vitenskap, og at de derfor ikke burde være så skeptiske til en mer helhetsorientert medisin. Tilsvarende går det en oppfordring til dogmatiske psykoanalytikerne om ikke å være så engstelige for å ta opp igjen det biologiske grunnlaget.

Skepsisen var imidlertid stor. "Det tok 25 år før de begynte å ville høre på oss," sier Bülow-Hansen. [304] I henhold til Thornquist møtte metoden sterk motstand i 1940 og 50-årene, og dette på tross av at den hadde sitt opphav innenfor det etablerte miljø. "At pust og følelser gjensidig påvirker hverandre, var en fullstendig ny erkjennelse for de fleste," skriver hun. [305] De artiklene som er sitert tidlig i denne oppgaven (del I,3) viser jo at mange ser på et lignende menneskebilde som en nyhet idag, mer enn tredve år etter debatten om psykomotorisk behandling i Norge.

Det er med andre ord noe ved Braatøys menneskebilde som svært mange av hans samtidige (og vår tid) ikke maktet å akseptere, og jeg har i denne oppgaven hevdet at dette er det holistiske elementet. Vi trenger derfor et begrep som kan brukes ved forklaring av endringer innenfor et paradigme. Jeg vil foreslå at det dreier seg om noe jeg vil kalle et perspektivskifte.

Braatøy betrakter de samme data fra en annen synsvinkel enn det som er vanlig innenfor paradigmet, men som formelt sett ikke bryter med det naturvitenskapelige over-paradigmets spilleregler. Det er dette som gjør at ideene møter så sterk motstand. Et perspektivskifte betegner derfor erkjennelsesteoretiske endringer innenfor et bestemt paradigme, endringer som følger forsøk på å inkorporere ny og kontroversiell kunnskap.

5. INNVENDING TIL FORSVAR FOR PARADIGMEMODELLEN

Nå kan nok en påpasselig New Age' er med en viss rett protestere mot min avvisning av hans eller hennes bruk av paradigmemodellen. Han eller hun kan hevde at jeg i en overdreven forenklingstrang glemmer skillet mellom over-paradigmet og de enkelte under-paradigmer, det vil si de enkelte fagområders paradigmer. Slik er det riktig at Braatøys tankegang passer inn i overparadigmet, det reduksjonistisk-mekanistiske eller "Newtonsk-cartesianske" verdensbilde. Den passer imidlertid ikke inn i det isolerte fagområdets eller fagmiljøets paradigme, det vil si det medisinske paradigme i den grad vi lar dette omfatte fysiologi og psykiatri. Han eller hun kan endog finne støtte for en slik tolkning hos Kuhn, selv om jeg må understreke at Kuhn ikke er klar eller konsekvent i sin fremstilling av to ordener eller nivåer av paradigmer. [306]

Kuhn understreker nemlig at vi, når vi studerer en periode med normalvitenskap i et fagområde, må skille mellom reglene som tilhører et paradigme, reglene for hvordan man legger det vitenskapelige puslespill om en vil, [307] og selve paradigmene i det bestemte fagområdet. Kuhn bruker dessverre ordet paradigme i en litt annen betydning enn det han gjør ellers her. Dette gjør det hele en smule forvirrende. Her står nemlig paradigmene (i flertall) for de forbilder og eksempler vitenskapsmannen skal følge i sitt arbeide, og bare det. Paradigme er her ikke en term for hele fagfeltet eller en hel epoke. [308]

Forskerne er imidlertid ikke like opptatt av å definere reglene eller det teoretiske byggverket som ligger bak denne praksisen. Denne bevisstløsheten dekker ofte over selvmotsigelser i forskningen, men gir også vitenskapsmennene spillerom ved at de slipper å kontinuerlig definere sitt fagområde.

Med andre ord: Vitenskapsmannen bruker det han har lært gjennom utdannelse og lesning som modeller eller mønster for sin egen forskning. Han eller hun behøver ikke ha noen fullstendig oversikt over et eventuelt teoretisk grunnlag eller koherent regelsett som ligger bak denne forskningen.

I forbindelse med denne oppgavens problemstilling kan vi derfor si at det i fagmiljøet knyttet til det medisinske (under-)paradigme på Braatøys tid ikke fantes noen ferdig formulert enighet om et utvetydig og sammenhengende regelsett. Riktignok kunne Braatøy appellere til det teoretiske rammeverket eller reglene i det naturvitenskapelige over-paradigme. Dette er medisinen tross alt er en del av. Dette betyr imidlertid lite sett i forhold til det faktum at Braatøy bryter med den fremgangsmåten forskning og helsestell vanligvis fulgte i dette miljøet. Braatøys terapi følger ikke mønsteret eller paradigmene for god forskning og tradisjonell medisinsk behandling. Det fantes nemlig svært få eller ingen anerkjente eksempler på forskning der man så psyke og soma under ett, og dessuten tilsvarende få eksempler på en helhetsorientert psykoterapi.

Tilsvarende hadde også tilhengerne av det psykoanalytiske paradigmet beveget seg bort fra den yngre Freud Braatøy støtter seg til. Deres paradigmer eller forskningsmønster krevde derfor mer og mer en rent verbal terapi og forskningsmetoder som så bort fra det kroppslige.

Slik kan en til en viss grad forsvare en påstand om at Braatøys perspektivskifte representerer et revolusjonært brudd med det medisinske paradigme (såvel som det psykoanalytiske), og at denne formen for holistisk terapi representerer et nytt under-paradigme innenfor det medisinske fagområdet.

Min kritikk av Capras bruk av paradigmemodellen holder etter min mening allikevel stand, fordi dette eventuelt nye holistiske under-paradigmet innenfor medisinen fremdeles følger spillereglene til det reduksjonistisk-mekanistiske naturvitenskapelige over-paradigmet. Capras poeng er jo at denne holistiske revolusjonen skal omfatte all vitenskap (over-paradigmet), inklusive hans egen teoretiske fysikk, og dessuten at all holistisk medisin er en del av en radikal holisme, ikke det jeg har kalt moderat holisme ovenfor. Jeg mener å ha vist at det er lite belegg for en slik fremstilling.

Dette gjelder dessuten også selv om vi tar med i betraktning at forskere og tenkere ofte er opphav til paradigmer de selv ville ha tatt avstand fra. Vi finner for eksempel okkulte tendenser i retning av mystikk, magi og alkymi hos Newton, tendenser som peker i en annen retning enn dagens reduksjonistisk-mekanistiske verdensbilde. [311] Slik kan jeg naturligvis ikke utelukke at Braatøys tankegang en vakker dag vil bli sett på som medvirkende til et nytt radikalt holistisk over-paradigme. Denne formen for fremtidsspekulasjoner ligger imidlertid etter min mening utenfor idéhistoriens og den samtidsorienterte samfunnsvitenskapens virkefelt.

6. NYTENKNINGENS MULIGHET

Braatøys psykiatri blir altså radikal fordi den vil inkorporere Freuds radikale nytenkning i det etablerte paradigme. De idéhistoriske forutsetningene for dette er allerede gitt. Til sist vil jeg nå meget kort komme med noe betraktninger over hvordan det var mulig for Braatøy å utvikle og presentere et slikt perspektivskifte uten å bli støtt ut av fagmiljøet.

En av de viktigste begrensninger ved Thomas Kuhns paradigmeteori er at han ikke makter å bringe inn den innflytelse den utenomvitenskapelige delen av forskerens liv har. Krisen i et gitt paradigme forklares i all hovedsak ut ifra de prosessene som foregår innenfor fagområdet og fagmiljøet. [312]

Ønsker vi imidlertid å forklare hvordan noen i det hele tatt makter å tenke annerledes, det være seg gjennom perspektivskifter eller paradigmeskifter, må vi se på den innflytelse kulturen utenfor vitenskapsgrenen har. [313] Utfra en hermeneutisk tankegang kan vi hevde at all erkjennelse og all evne til nytenkning er avhengig av det enkelte menneskes livsverden, det vil si summen av de erfaringer og de kunnskaper vedkommende har fått gjennom livet, og til denne livsverdenen hører i forskerens tilfelle ikke bare naturvitenskapelig kunnskap. Hvis det er riktig at Braatøy representerer et perspektivskifte (eller paradigmeskifte) innenfor det tradisjonelle naturvitenskapelige paradigme og hvis vi ønsker å kartlegge hvordan dette er mulig, må vi altså også se på Braatøys liv og hans samtid. Dette er grunnen til at jeg gikk såpass grundig inn på Braatøys biografi i del II.

Jeg vil her anta at utenomvitenskapelig tenkning lettest får innflytelse i førparadigmatiske og revolusjonære perioder, det vil si i de periodene hvor forskerne er i ferd med å omformulere det teoretiske grunnlaget for fagområdet. Forskerne vil da lete etter nye mønster og modeller for sin virkelighetsforståelse og finner slike i andre fagområder, i kunst, filosofi og religion. Umiddelbart gjør de nok dette i håp om å finne modeller som kan brukes til å redde paradigmet. Lykkes de ikke i dette, gjør selve paradigmeskiftet det langt lettere å bruke utenomvitenskapelig kunnskap og utenomvitenskapelige paradigmer i utformingen av et nytt.

Freuds krise bestod som sagt i at han ikke maktet å forene nevrofysiologien med psykologien. Slik ser vi da også at Freud griper til modeller fra områder som står utenfor det mekanistisk-reduksjonistiske vitenskapelige paradigme, blant annet i den mer idealistisk romantiske psykiatrien og filosofien vi finner i første halvdel av forrige århundre (Carl Gustav Carus, Eduard von Hartmann, Schopenhauer), i den delen av filosofien som radikalt gikk inn for å avsløre selvbedrag og fordommer (Nietzsche, Marx) og i skjønnlitteraturen (Ibsen, Goethe, Schiller). [314]

Tilsvarende har vi sett hvordan marxismen kom til å vende en del psykoanalytikere i blant annet Berlin og Oslo i retning av en mer sosiologisk forståelse av psykiske lidelser. Selv om Braatøy ikke kan kalles marxist, er han allikevel påvirket av de samme idéstrømningene.

Hovedpoenget mitt her er imidlertid ikke å vise at idéer fra andre fagområder har blitt føyd inn i Braatøys menneskebilde. Slik jeg ser det, er det mer interessant å avgjøre i hvilken grad de utenomvitenskapelige delene av hans livsverden gir rom for nytenkning. Det er for eksempel rimelig å anta at et menneske som politisk og kulturelt står i opposisjon til samfunnsautoriteter, det være seg foreldre, lærere, professorer, politikere eller kunstnere, også vil ha lettere for å stille seg kritisk til autoriteter innenfor det snevrere fagområdet.

Braatøys faglige radikalisme er lettere å forstå når vi har i minnet at psykoanalysen var knyttet til Marx og kontroversiell kulturradikalisme i Norge i mellomkrigstiden, og at han dessuten, som han sier, kommer fra en kulturell bakgrunn der det er naturlig å "bøye seg for argumenter".

En mann med et så bredt kulturelt og historisk interessefelt som Braatøy vil dessuten i større grad kunne være åpen for alternative synspunkter, ettersom han er vant til å akseptere verdien av utenomvitenskapelig kunnskap.

I dag vil vi nok mer legge vekt på fragmenteringen og spesialiseringen av vitenskap og kulturliv, men som et vitenskapsideologisk manifest rimer sitatet godt med Braatøys skrifter for øvrig. Bøkene hans er fulle av illustrerende sitater og anekdoter fra litteratur og filosofi.

Braatøy skrev dessuten en rekke artikler og essays om politiske og kulturelle emner, samt litterære analyser av diktere som Knut Hamsun, Arthur Koestler, Arnulf Øverland, William Faulkner, Sigurd Hoel og Aksel Sandemose. [316] Blant hans nærmeste venner finner vi foruten Øverland og Hoel også diktere som Gunnar Larsen, Paul Gjesdahl og Johan Borgen, og han var ellers også selv medlem av forfatterforeningen. [317]

Dermed vil jeg imidlertid ikke ha sagt at man kan trekke generelle idéhistoriske konklusjoner av slike observasjoner. Det er neppe noen nødvendig sammenheng mellom en stor livsverden og evne til nytenkning.

Ved å trekke inn utenomvitenskapelig tenkning har jeg imidlertid ikke forklart hvorfor Braatøy kunne tillate seg slike "sidesprang" som å trekke psykoanalysen inn i somatisk orientert psykiatri. Som Kuhn har vist utøver fagmiljøene stor motstand mot en nytenkning som er så radikal at den krever paradigmeskifter. Jeg har her vist at selv en mindre omfattende endring, det perspektivskifte Braatøy stod for, også møtte stor skepsis. Reich, som kom med lignende modeller, ble regnet for useriøs i psykoanalytiske kretser lenge før han kom med sin mer ekstreme orgon-religion. Ferenczi ble støtt ut av det gode selskap for en terapi som var langt mindre "aktiv" enn Braatøys.

Jeg vil understreke at selv om det medisinske fagmiljø i Norge som helhet må ses på som konservativt, fantes det en rekke innflytelsesrike personer som var åpne for nytenkningen fra Europa. Braatøy er ikke den eneste embetsmannssønn med bredt interessefelt. Dr. Ragnar Vogt, Braatøys overordnede på Vinderen, hadde som sagt presentert Freud i Norge så tidlig som i 1905 (ovenfor, del II, 3 og 5). Haakon Sæthre, Braatøys forgjenger som overlege ved Ullevål, var heller ingen konservativ eller sneversynt medisiner. Nevrologen Sæthre var i likhet med Braatøy en ivrig samler av bøker, skjønnlitteratur og kulturhistorie inklusive, han hadde venner blant språkforskere, teologer og humanister, og han var, ikke minst, sterkt opptatt av Freud og psykoanalysen. Sæthre samarbeidet dessuten en tid med professor i psykologi, Harald Schjelderup, som igjen var en av de fremste eksponentene for både Freud og Reich i Norge (ovenfor, del II,3). [318]

Braatøy stod altså ikke uten støtte i fagmiljøet i sin forståelse av Freud og medisinen. Det faktum at han ble overlege på Ullevål viser jo også at han på mange måter var en insider. Dette forklarer igjen hvorfor en holistisk terapiform som psykomotorisk fysioterapi kunne vokse ut av det etablerte miljøet på Ullevål sykehus. Bülow-Hansen forteller at det var nok av motstandere av den nye tenkemåten: "De syntes jo jeg var håpløs da jeg begynte å snakke om det," forteller hun, "men med den posisjon han [Braatøy] hadde som lege, var det liksom ingen som kunne røre ham." [319] Dette, sammen med hans utvilsomt store faglige dyktighet, var nok også noe av grunnen til at han ble så godt mottatt i det psykoanalytiske miljøet i Topeka.

7. TIL SIST

På mange måter betrakter jeg altså Braatøys holisme og psykomotorisk behandling som resultatet av noe som ligner på en hegeliansk triade. Utgangspunktet er dem materialistiske monismen vi finner i den positivistiske medisinen mot slutten av forrige århundre. Antitesen blir det nye psykoanalytiske paradigme, der psykiske lidelser blir forklart ut fra det psykiske rom alene. Braatøy presenterer så et forslag til syntese av disse to, idet psykoanalysens forståelse føyes inn i det gamle monistiske verdensbilde. En slik sammensmelting må naturligvis få følger for det menneskebildet naturvitenskapen presenterer, men jeg holder altså fast på at denne forandringen ikke er så stor at vi bør snakke om et paradigmeskifte.

Like fullt utgjør denne formen for holisme en ganske omfattende endring av det moderne menneskebilde. På en måte har derfor Capra og andre New Age -forfattere rett i å påpeke det radikale i denne tenkningen. Om den vil ende opp som en del av ett nytt paradigme er der imidlertid alt for tidlig å si noe sikkert om.

[287.] Begrepet over-paradigme vil her ha store likhetstrekk med Michel Foucaults begrep "episteme": "Disse organiseringsformene, eller bedre: vitensformasjonene, betegnes av Foucault som "epistemer" (makronivå) - en organisasjonsform som er tilgrunnliggende for alle vitensfelt innenfor rammene av en gitt tidsepoke - og "diskurser" (mikro-nivå) - en lokal og begrenset organiseringsform som har gyldighet for et begrenset og bestemt felt." (Eliassen 1988, s. 50) "Diskursene" tilsvarer da de enkelte paradigmer.

DEL IV: TRYGVE BRAATØY OG DET NYE MENNESKEBILDE