Frans av Sales og Jesu-hjerte-fromheten

Frans av Sales var en svært produktiv forfatter, og hans samlede verker rommes i 27 bind. [42] Disse inneholder brev, prekener, pamfletter, andre små skrifter og flere bøker.

Det er bevart over to tusen brev, og man regner med at dette bare er en liten del av de brevene han faktisk skrev. Disse brevene er spesielle i og med at de er svært personlige. Hvert enkelt brev er tilpasset mottagerens situasjon. En stor del av dem er skrevet som åndelig veiledning, og de er dermed spennende kilder til Frans’ teologi.

Når det gjelder prekenene, finnes de i to kategorier — de signerte og de usignerte. De usignerte er skrevet ned av hans tilhørere, og de kan dermed ikke regnes som helt pålitelige kilder.

Frans var som nevnt en populær predikant og han var kjent for en fengende og ukunstlet stil. Mange av hans kolleger benyttet anledninger der de prekte for et stort publikum til å demonstrere sine ferdigheter i latin. Selv la Frans alltid vekt på å formidle et klart budskap i forståelig språkdrakt. [43]

Frans av Sales er imidlertid aller mest kjent for sine bøker. L’Introduction à la Vie Dévote [44] (L’Introduction) ble utgitt i 1608 og ble straks utsolgt. Den kom i stadig nye opplag og til og med i piratopplag mens Frans ennå levde. Den kommer fremdeles ut i nye utgaver og i nye oversettelser på mange av verdens språk. Allerede da den utkom, var den å regne som en solid innføring i kristenlivet, godt forankret i kirkens dogmer. I dag blir den regnet for å være en udødelig klassiker. Den er åndelig veiledning spesielt beregnet på legfolk, og skal vise at det går an å leve et verdslig liv i Guds nærhet.

Traité de L’Amour de Dieu (Traité) har aldri oppnådd en så stor leserkrets. Denne boken var da heller ikke beregnet på hvem som helst. Den var ment som veiledning for viderekommende og som en teologisk innføring i den guddommelige kjærlighetens fødsel, utvikling, funksjoner, egenskaper, fordeler, storhet og dens muligheter for svekkelse og utslettelse i et menneskeliv. [45] Den guddommelige kjærligheten var hovedpunktet i Frans av Sales’ teologi og dette er dermed et meget sentralt verk. [46] I Visitasjonen regner man også dette verket som deres grunnleggers testamente til dem — det verket der han beskriver idealet de skal strebe mot.

Hovedtanker

Universalisme

Dette er ett av de sitatene Frans av Sales er mest kjent for. Fromhet var ellers regnet for å være en fast størrelse, bestående av bønn og askese i så store porsjoner som mulig og i størst mulig tilbaketrekning fra det verdslige livet. Dermed var et fromt liv utelukket for mange. Frans gav disse menneskene muligheten til å «bære frukter etter sitt slag.»

Universalismen innebærer altså at hans tankegods er beregnet på et svært bredt publikum. Frans viser at tilbaketrekning fra det verdslige livet ikke er noe poeng i seg selv. Om man er kallet til klosterlivet, er det vel og bra, men hvis ikke, virker tilbaketrekning ofte mot sin hensikt. Den vil fort føre til at man forsømmer sine plikter, hevder Frans. [48] Det er et viktig poeng at fromhetslivet leves ut midt blant medmenneskene, så alle kan nyte godt av fruktene. [49]

Optimisme

Dette er Frans’ posisjon når det gjelder predestinasjonen, fortalt av ham gjennom bibelsitater. Den er meget optimistisk. Dette skyldes for det første at han har en urokkelig tillit til Guds nåde, som man kan se av sitatet. Det er altså ikke Gud det står på.

For det andre har han, som den humanisten han er, et meget positivt menneskebilde. Han mener at mennesket har en naturlig tilbøyelighet til å elske Gud [51] og at Gud kommer menneskene i møte med frelse i overflod. [52] Han er overbevist om at ingen sten er så hard at den kan motstå det levende frøet som er Guds kjærlighet. [53] Dette er virkelig radikalt, sett for eksempel i forhold til Bérulle [54], som mener at menneskenaturen er «en rennesten av utilstrekkelighet.» [55] Krisen han gjennomgikk i Paris gjorde at han alltid var opptatt av dette spørsmålet. Siden det stod så sentralt for ham, var han ikke redd for å ta et radikalt standpunkt.

Kjærlighet

Det er kjærligheten som er sentrum i Frans av Sales’ teologi: Guds kjærlighet til oss og vår kjærlighet til ham og til vår neste. For Frans var dette uttrykt aller vakrest i Høysangen: «Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn!» [57] Etter dette sitatet, skriver han at: «Til alle tider, som ved et naturlig instinkt, har kysset blitt brukt som bilde på perfekt kjærlighet, forenede hjerter.» [58] Litt senere skriver han: «I et kyss er en munn presset mot en annen som vitnesbyrd om et ønske om å helle hver sjel inn i den andre og forene dem i perfekt enhet.» [59]

Slik ser altså Frans for seg kjærlighetsmøtet mellom skaperen og skapningen. Kysset skal bli perfekt og uten ende i evigheten, men man trenger ikke å vente til da, for dette kysset er også bilde på den mystiske enhetsopplevelsen. L’Introduction forklarer hvordan man kan svare når man hører den elskede kalle. Traité beskriver alle kjærlighetens mekanismer. Herunder beskrives også grundig hvordan sjelen kan forenes med Gud i bønn. [60]

Kjærligheten er det forenende element i Frans av Sales’ teologi og fra hans tanker om kjærligheten springer også de andre elementene: Universalismen blir en naturlig følge av Guds inkluderende kjærlighet og siden Guds kjærlighet til menneskene er så stor, blir optimismen naturlig, både et optimistisk menneskebilde og et optimistisk frelsessyn.

Teologisk kontekst

Mye av den teologiske konteksten rundt Frans av Sales er allerede nevnt over. Her vil jeg samle disse trådene. Han hadde en meget klar egenart, og ingen påvirket ham i den grad at han kan sies å tilhøre én teologisk skole eller gruppering.

Den franske skole

Flere av de prestene han kjente i Paris dannet det ettertiden har kalt den franske skole . Pierre de Bérulle regnes som lederen av denne skolen og rundt ham fantes flere av Frans’ bekjente, blant annet fra kretsen rundt Barbe Acarie.

Til tross for hans tilknytning til denne gruppen, kan han ikke sies å tilhøre deres skole. Den franske skole kjennetegnes riktignok ved en sterk, mystisk kristosentrisme, noe man også finner hos Frans. Skolen kretser imidlertid mye rundt Guds mors verdighet og prestedømmets storhet, temaer som ikke var like sentrale for Frans. Den største forskjellen er imidlertid Bérulles strenge teosentrisme, som ble oppfattet som en klar motsetning til Frans’ positive menneskesyn, hans humanisme. [61]

Den franske skole hadde, som navnet antyder, mye av sin identitet i tilknytning til det franske. Frans av Sales var ikke fransk, han var savoyard, og hans teologi og spiritualitet var tydelig preget av italiensk påvirkning

Jesuittene

Hans humanisme kan også sees i sammenheng med den ignatianske påvirkningen, [62] og det er nesten utenkelig at hans teologi ikke skulle være preget av jesuittene etter all kontakten han hadde med dem.

Jesuittene hadde ett hovedvåpen i kampen for sjelene: Det var prekener og ledede meditasjoner som skulle føre frem mot omvendelse og et gjennomgripende skriftemål. Dette er også grunnprinsippet i Loyolas Åndelige øvelser , og strategien er forøvrig helt i pakt med Trientkonsilets linje. [63] Denne strategien er det mulig å kjenne igjen i de første kapitlene i L’Introduction.[64] Sammen med jesuitten Possevino komponerte Frans et sett med Åndelige øvelser som skulle hjelpe ham til å leve et fromt liv. [65] Det er liten tvil om at tittelen er inspirert av Loyola. Også andre deler av dette lille skriftet bærer hans preg. [66]

Mystikken

Det er ikke tvil om at Frans av Sales’ skrifter er preget av mystikernes tanker. Han forteller oss selv om mystikere som har påvirket ham: Katarina av Genoa, Angela av Foligno, Katarina av Siena og Mechthild av Magdeburg. «Hvem har beskrevet de himmelske følelsene av hellig kjærlighet bedre enn [dem]?» [67] spør han. John K. Ryan har oversatt Traité til engelsk. I sin innledning nevner han andre mystikere som har påvirket Frans av Sales: Bernard av Clairvaux og Bernardino av Siena. [68] I introduksjonen til Letters of Spiritual Direction ,[69] nevnes Anselm, Bonaventura og Dionysios Areopagiten. Han kjente også til Tauler, Ruusbroec og Blosius og dessuten Teresa av Avila fra tiden med Madame Acarie. [70] Før Visitasjonen ble grunnlagt, besøkte Jeanne de Chantal ofte Karmel i Dijon. Impulsene hun fikk derfra delte hun med Frans av Sales i sine brev og de lærte mye av dette begge to. [71]

Mystikernes forskjellige tilnærminger til Gudsforhold som kjærlighetsforhold preget Frans av Sales’ teologi. Målsetningen med hans skrifter bærer også preg av mystikken. Han ønsker å føre sine lesere mot enhet med Gud, som man kan se av dette sitatet :

Han forteller hvordan den guddommelige elskeren fra Høysangen står foran døren og banker, roper og forsøker å dirke opp låsen. [73] Siktemålet med alt han skriver, er å gjøre leseren oppmerksom på dette så han eller hun kan åpne døren og bli forenet med sin elskede.

Ny-platonismen

Ny-platonismen var en av de viktige strømningene i renessansen. Dette gjaldt særlig den italienske renessansen, og Padua var en av byene der den blomstret. En av de sentrale idéene i ny-platonismen var tanken om at alle mennesker hadde muligheten til å oppnå det høyeste gode. En av de ledende renessanse-platonikerne var Marsilio Ficino (1433-1499). Han tolket dette i lys av kristendommen, og mente at dette høyeste gode var kjennskap til og vennskap med Gud. [74]

Denne tankegangen gjennomsyrer Frans av Sales’ skrifter. Det ser også ut til at Ficinos prinsipper for kjærlighetens dialektikk kan ligge til grunn for strukturen i ett av Frans’ egene verker: de åndelige øvelsene . Det er avsnittet her om åndelig søvn eller hvile [75] som er preget av slektskap med Ficino. [76] Frans kan godt ha lest Ficino allerede i Paris, for han eide en utgave av Ficinos Opera utgitt i Basel i 1576. Ficinos innflytelse var merkbar på universitetet i Padua. [77]

[42] Oeuvres de Saint François de Sales, evêque de Gèneve et docteur de l’Eglise, édition complète d’après les autographes et les éditions originales ... publiée ... par les soins des Religieuses de la Visitation de Premier Monastère d’Annecy, 1892-1964. På grunn av sitt omfattende forfatterskap og den høye kvaliteten det holder er Frans av Sales skytshelgen for journalister og skribenter. Han er også kåret til kirkelærer og er skytshelgen for døve.

[43] Frans av Sales’ filosofi om det å preke finnes i brevet «To the Archbishop of Bourges. On Preaching» i A Selection from The Spiritual Letters , ss 19-38. Se også s 6.

[48] I salesiansk tenkning står imidlertid en «indre tilbaketrekning» sentralt, det vil si en holdning der man ser seg selv som i verden men ikke av verden.

[49] Francis de Sales, Jane de Chantal: Letters of Spiritual Direction . Selected and introduced by Wendy M. Wright and Joseph F. Power, O.S.F.S., s 47.

[61] Raymond Deville: The French School of Spirituality , ss 10 og 4. Det hersker ingen tvil om at Frans av Sales hører til blant humanistene. Det er gjenstand for diskusjon om hans humanisme hører til den kristne humanismen eller den såkalte fromme humanismen . Jeg finner det ikke naturlig å gå inn på denne diskusjonen her.

[62] Marc Venard et. al. (ed.): Die Geschichte des Christentums. Religion, Politik, Kultur: Die Zeit der Konfessionen (1530-1620/30) , s 1056. Tidlig jesuittisk teologi kalles ignatiansk på grunn av det sterke preg Ignatius av Loyola satte på selskapet.

[63] Marc Venard et. al. (ed.): Die Geschichte des Christentums. Religion, Politik, Kultur: Die Zeit der Konfessionen (1530-1620/30) , s 288.

[64] Marc Venard et. al. (ed.): Die Geschichte des Christentums. Religion, Politik, Kultur: Die Zeit der Konfessionen (1530-1620/30) , ss 517 og 1056.

[66] Innledning til St. Francis de Sales: Spiritual Exercises av Joseph F. Chorpenning, s 13 og E.J. Lajeunie O.P.: Saint Francis de Sales, the Man, the Thinker, his Influence , s 92.

[69] Francis de Sales, Jane de Chantal: Letters of Spiritual Direction . Selected and introduced by Wendy M. Wright and Joseph F. Power, O.S.F.S., s 28.

[71] Wendy M. Wright: Bond of Perfection, Jeanne de Chantal & François de Sales , ss 78-80 og Henri Brémond: A Literary History of Religious Thought in France from the Wars of Religion to Our Own Times , vol. II, ss 407-414.

[74] Josephine L. Burroughs: «Marsilio Ficino» i Ernst Cassirer, Paul Oscar Kristeller, John Herman Randall, Jr. (ed.): The Renaissance Philosophy of Man , s 187f.

FRANS AV SALES - TEOLOGI

Skrifter