Frans av Sales' Jesu-hjerte-fromhet 1: Innledning

Hun fortsetter med å påpeke at denne oppadgående bevegelsen i barokken er komplettert med en meget jordnær interesse for form, farve og ikke minst følelser. Hjertet egner seg ypperlig for å illustrere denne inderligheten, og nettopp inderlighet var svært sentralt for Frans av Sales. Han skriver:

Ifølge denne tankegangen var fromhet i utgangspunktet en indre virksomhet som bare gjorde seg bemerket i det ytre fordi den indre fromheten førte til at dydene blomstret i form av gode gjerninger. Dette bildet blir klarere hvis vi ser det som en kontrast til middelalderens fromhetsøvelser: Det avgjørende er ikke hvor mange Ave Maria man leser eller hvor lang og tung pilgrimsvandringen er, men at hjertet er engasjert i det man gjør.

Frans av Sales’ verker er fulle av hjertesymbolikk, men det finnes ikke ett sted der han går inn på å definere begrepet eller forklarer hva han legger i det. Snarere satser han på at dette er et bilde som er rikt på innhold og som vekker en mengde assosiasjoner. Jeg har allerede vist at hjertet ble oppfattet svært annerledes den gang, [122] og det vil snart bli tydelig at hele dette begrepets store register tas i bruk og gis spesifikt teologisk innhold Frans av Sales’ tekster.

Jesu-hjerte-teologi som mystikk

En rød tråd gjennom Frans av Sales’ liv og skrifter er hans ønske om å føre mennesker nærmere Gud, og han siterer Augustin som sier at menneskehjertet er skapt for Gud og ikke kan hvile unntatt i ham. [123] Som jeg har vært inne på tidligere, var det også vesentlig for Frans at Gud selv ønsker vår kjærlighet, og at han gjør alt for å legge forholdene til rette for kjærligheten. [124]

Denne kjærlighetens dynamikk har så mye til felles med den veien kristne mystikere beskriver, at jeg vil behandle Frans av Sales’ Jesu-hjerte-teologi som formidling av mystisk teologi. Han definerer selv mystisk teologi som det å tale til Gud og å høre Gud tale i hjertets dyp. [125] For Frans er det i hjertet at den mystiske teologien utformes, og det er ved å bruke hjertet som bilde at han søker å formidle den.

Man regner ikke vanligvis Frans av Sales blant mystikerne. Hans skrifter beskriver ikke mystiske opplevelser eller ekstaser. Men jeg har allerede vært inne på at han var påvirket av mystikerne. [126] Mange av de tidlige Visitandinnene var trukket mot kontemplasjon og mot mystikkens ordløse forening med Gud. Frans besøkte ofte Visitandinnene, særlig i Annecy, og han diskuterte gjerne med dem den formen for bønn som de følte seg trukket mot. Disse samtalene kan danne noe av grunnlaget for deler av Traité.[127]

Frans av Sales kjente mystisk teologi godt, og han søkte å formidle den ved å bruke hjertet som religiøst bilde. I denne hjertemystikken ser jeg fire momenter: Guds bevegelse mot mennesket, menneskets bevegelse mot Gud, foreningen mellom menneske og Gud og mellommenneskelig forening i Gud. Jeg vil behandle disse fire i det følgende, og denne strukturen vil danne grunnlaget for behandlingen av Frans av Sales’ Jesu-hjerte-teologi.

Guds bevegelse mot mennesket

Ifølge Frans er Guds kjærlighet opphavet til kjærlighetens dynamikk. Vi elsker fordi han elsket oss først. [128] Gud er kjærlighet [129] og dette viser han oss i inkarnasjonen: [130] Jesus er guddommen inkarnert, hvilket betyr at han legemliggjør Gud som er kjærlighet. Jesus er dermed målestokken for all kjærlighet, for han er den inkarnerte Kjærligheten. Han er en invitasjon til kjærlighet fordi han åpenbarer Guds kjærlighet, og dermed viser at Gud tar initiativ i denne kjærlighetshistorien.

Det er en viktig egenskap ved kjærligheten at den får den elskende til å vende blikket bort fra seg selv og mot den elskede. Den ytterste konsekvens blir at ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. [131] Dermed er det den korsfestede Jesus som aller klarest viser Guds kjærlighet, og for Frans av Sales er han også den som best kan lære bort kjærlighetens dynamikk: «Golgata er den sanne kjærlighetens skole.» [132]

Menneskets bevegelse mot Gud

Frans av Sales mener at mennesker er skapt med en lengsel etter Gud, og at vi alle har et ønske om å elske Gud mer enn noen annen. [133] Når vi mottar Guds kjærlighet, er det naturlig for oss å oppfatte den som en invitasjon. Når mennesket svarer på Guds kjærlighets invitasjon utgjør dette en bevegelse oppover mot Gud.

Ved inkarnasjonen oppfordrer Gud mennesket til å nærme seg ham i kjærlighet, og den oppadgående bevegelsen er svaret på denne oppfordringen. Når man først er på vei, drives kjærligheten videre av en indre dynamikk: Jo mer et menneske elsker, jo mer kjærlighet vil Gud plassere i dets hjerte, og slik vokser kjærligheten. [134] Synd kan jage den, men anger vil bringe den tilbake. I denne prosessen vil Gud fylle den elskende med stadig mer kjærlighet, og slik bringes de to nærmere, for Gud er kjærlighet. [135]

Menneskets forening med Gud

Kjærligheten er svaret på menneskets lengsel etter Gud, for «kjærlighet gjør elskere like» [136] ifølge Frans av Sales. Dette er en mekanisme som er særlig tydelig i medlidenheten: Når Frans ser Jesu sorg i Getsemane , fylles hans hjerte med medlidenhet, det vil si at han føler sorg slik Jesus gjorde. [137] Kjærligheten fører for det første til at den elskende føler den elskedes smerte som om den skulle være hans egen. For det andre skaper den en stor glede over dette, for det er ikke til å nekte for at denne sterke identifikasjonen som kjærligheten virker, skaper en nærhet, ja, en enhet med den elskede. Slik kan altså bønn og meditasjon føre til en radikal opplevelse av enhet med Gud.

For Frans av Sales var Høysangens brudepar ett av de viktigste bildene på menneskets forening med Gud i kjærlighet. [138] Traité er spekket med sitater hentet derfra og av små dialoger inspirert av den:

Ekteskapet som bilde på mystisk forening er inspirert av den allegoriske utlegningen av Høysangen. Det eksisterte en tradisjon for en slik fortolkning allerede før kristendommen ble til, [140] og den kristne kirke har lest høysangen som tale om forholdet mellom Kristus og den kristne helt siden Origenes. [141] For Origenes kunne bruden i Høysangen stå for kirken eller for den enkelte kristne. [142] Hovedpoenget for Origenes var at det var snakk om et kjærlighetsforhold og denne oppfatningen deler de fleste kristne mystikere.

Dette mystiske ekteskapet skal ikke endelig fullbyrdes før i oppstandelsen, men som nevnt kan kjærligheten virke til at elskeren blir som den elskede allerede i dette livet. Om et menneske er forenet med den korsfestede Kristus i kjærlighet og medlidenhet i dette livet, vil han også la det oppleve å få del i hans oppstandelse på mystisk vis. Slik er den mystiske opplevelse en forsmak på evigheten.

Frans av Sales mener at menneskets svar på Guds kjærlighet, dets bevegelse mot ham, ikke bare kan utfolde seg på det indre plan i form av bønn og meditasjon. Det må også realiseres på det ytre plan i form av kjærlighetshandlinger.

Menneskets bevegelse mot sine medmennesker

Hovedpersonen i Platons hulelignelse går inn igjen i mørket i hulen for å føre de andre til lyset han har sett utenfor. Slik må den oppadgående bevegelsen som er beskrevet ovenfor kompletteres med en nedadgående bevegelse der man forsøker å inkarnere små biter av Guds kjærlighet i samspillet med sine medmennesker.

For Frans av Sales er dette en absolutt nødvendighet. Menneskets lengsel og mål er forening med Gud, men dette er umulig uten kjærlige handlinger, for Gud er kjærlighet:

Alle har mulighet til å gjøre det gode der de er i livet, og dette skal ikke være til hinder for at man gjør sine øvrige plikter. [144] Gode gjerninger er å gjøre Guds vilje og slik å oppgi sin egen. For Frans er dette kronen på verket, som Jesu siste ord på korset: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.» [145] Men dette innebærer ikke selvutslettelse — snarere at man oppfyller sin bestemmelse:

I det å gjøre det gode i den grad at man alltid gjør Guds vilje ligger tilsynelatende selvutslettelse. Hvem føler seg ikke truet av tanken på å oppgi sin egen vilje? Men trusselen er bare tilsynelatende, for egentlig er målet for menneskenes lengsel skjult her.

Tekstutvalg

Ettersom hjertet som bilde gjennomsyrer Frans av Sales’ verker, må det gjøres et utvalg: Traité, hans store avhandling om kjærligheten er selvsagt, for mer enn noe annet symboliserer hjertet kjærlighet.

Svært mange av Frans’ brev til Jeanne de Chantal er bevart og de vitner om et vennskap der både hjerter og fornuft var engasjert, og her finnes mange teologisk interessante henvisninger til Jesu hjerte . [147]

Frans av Sales sier: «Golgata er kjærlighetens sanne skole.» [148] Det er også i hovedsak fra Golgata og fra Jesu lidelse at han utleder sin Jesu-hjerte-teologi. Derfor er det naturlig å ta med hans preken om lidelseshistoriens betydning. [149]

Ettersom dette utvalget rommer både brev, en preken og en avhandling, dekker det noe av bredden i Frans’ produksjon. Utvalget dekker også en stor del av hans produktive periode siden korrespondansen med Madame de Chantal startet allerede i 1604 og prekenen ble holdt det året han døde. Videre vil jeg i det følgende gå inn på Frans av Sales’ tanker om: 1 Jesu hjerte, 2 menneskenes hjerter, 3 menneskehjertets forening med Jesu hjerte og 4 menneskehjerters forening i kjærlighet. Utvalget dekker også disse fire aspektene.

Dette utvalget vil jeg supplere med enkelte sentrale sitater fra andre deler av hans verker for å finne ut hvordan Frans av Sales bruker hjertet som religiøst bilde. Hvilken teologi illustrerer dette bildet og i hvilken grad kan man si at den støttes av eller er utledet fra hans øvrige teologi? Videre: Ettersom det dreier seg om mystisk teologi; hvordan forholder den seg til annen mystikk generelt og til Jesu-hjerte-mystikken spesielt? Dette er spørsmålene jeg vil forsøke å finne svar på.

Tekstene jeg arbeider med er meditative. Dette er vesentlig. Det dreier seg ikke om temaer som presenteres og så utfoldes over mange sider. Snarere dveler tekstene ved bilder som uttrykker spesifikt teologisk innhold. Dette innholdet finner man ikke først og fremst ved å analysere tekstens struktur og eksposisjon. Man finner det ved å dvele ved de ulike bildene, slik tekstene gjør det, og meditere over dem slik de oppfordrer til, for dette er tekster der mye av meningen finnes på detaljnivå og enkeltord benyttes og skattes på grunn av de mange og rike assosiasjonene de fører med seg.

[120] Wendy M. Wright: «‘That Is What It Is Made For’: The Image of the Heart in the Spirituality of Francis de Sales and Jane de Chantal.» i Annice Callahan, R.S.C.J.: Spiritualities of the Heart s 144-145, min oversettelse. I fotnoten forteller hun at hun her særlig tenker på kirkene Il Gesù og S. Ignazio i Roma, der takmaleriet i den første viser hvordan himmel og jord ærer Jesu navn og i den andre viser Ignatius av Loyola som trer inn i himmelen. Begge disse kunstverkene er eksempler på barokkens illusjonskunst og for betrakteren virker det som om taket er borte og kirkerommet åpner seg mot himmelen og evigheten.

[140] Martin H. Pope: The Song of Songs , s 184. Se også Paulus’ tale om ekteskapet som bilde på forholdet mellom Kristus og kirken (Efeserne 5:31f).

[149] St. Francis de Sales: «The Passion of Our Lord and What it Means.» i The Sermons of St. Francis de Sales for Lent Given in 1622 (Sermons).