Frans av Sales : biografi

21. august 1567 ble Frans av Sales født på Château de Sales i Thorens i Savoy. Savoy var på den tiden et selvstendig hertugdømme og ikke en del av Frankrike, som tilfellet er i dag. [2] Thorens ligger i fruktbart og gjestmildt landskap ved foten av de franske alpene, men idyllen var den gang bare tilsynelatende. Dette var tiden da religionskrigene herjet. [3] I Frankrike raste krigen fra før Frans ble født og til han var en voksen mann, Nantes-ediktet av 1598 skapte fred. En dyp kløft gikk nå gjennom Europa, og Savoy var ikke noe unntak: Hertugen av Savoy var katolikk og så på Genève som en del av sitt hertugdømme. Han forsøkte å gjenerobre bystaten uten å lykkes. I Genève så man rimeligvis annerledes på det hele: Denne byen var kalvinismens høyborg.

Denne tiden var ikke bare preget av religiøse, men også sosiale og kulturelle endringer. Nye oppdagelsesreiser endret stadig verdenskartet: Sytti år før Frans av Sales ble født, fant Vasco da Gama sjøveien til India. I årene som kom oppdaget man Amerika og Stillehavet. Kolonitiden var i gang for fullt.

Verdensbildet ble også endret av nye vitenskapelige oppdagelser: Copernicus’ teori om himmellegemenes bevegelse kom i 1543. Galileo Galilei begynte å undervise ved universitetet i Padua det året Frans av Sales fullførte sine studier der. [4] I Padua fremla Realdus Columbus sin teori om blodets lille kretsløp i 1559, og brøt dermed med over tusen års medisinsk tradisjon. [5]

Oppvekst

Frans av Sales vokste opp midt i disse konfliktene og spenningene, men hans familie maktet allikevel å gjøre det til en trygg oppvekst med stabile verdier. Som liten gutt skal han ha sagt: «Gud og mamma elsker meg høyt». [6]

Frans var det førstefødte barnet i en katolsk adelsfamilie. Faren hans bestemte tidlig at lille Frans skulle bli jurist og at hans utdannelse skulle være en stor adelsmann verdig. Han startet skolegangen da han var seks år gammel og han gikk på to av de beste skolene i Savoy.

Utdannelse

Frans dro tidlig til Paris for å studere og muligens startet han studiene allerede i 1578. [7] Hans tre fettere studerte på Collège de Navarre, og det var meningen at også Frans skulle gå der. Han hadde imidlertid fått høre at jesuittene på Collège de Clermont ikke bare var lærde, men også fromme, og han overtalte sin far til å skrive ham inn der.

Collège de Clermont

Studiene i Paris varte helt til 1588 og disse årene var forberedelser til jusstudiene som skulle komme senere. Han skulle nå tilegne seg alt det det sømmet seg for en adelsmann å vite. Han studerte språk, retorikk, klassisk litteratur, filosofi, historie, matematikk og musikk. I én biografi mener man det er mulig å innhente detaljerte kunnskaper om hans studier gjennom jesuittenes Ratio studiorum og regulativene til universitetet i Paris. [8] Ratio studiorum ble imidlertid ikke endelig fastlagt før i 1599. [9]

Frans’ far hadde ordnet det slik at Frans bodde sammen med en prest fra Savoy som ønsket å forøke sine teologiske kunnskaper. Han het Jean Déage, og til ham betrodde Frans etterhvert sitt hemmelige ønske: Han ville studere teologi. Déage syntes dette var et prisverdig ønske, men det måtte ikke komme i veien for de andre studiene og det måtte holdes hemmelig for familien. Fra 1584 studerte Frans ved Clermont hele dagen og med Déage studerte han teologi til langt på natt.

Høsten 1584 fulgte Frans Gilbert Génébrards (1537-1597) forelesninger over Høysangen . Det hele var en allegorisk utlegning om kjærligheten mellom Kristus og hans utvalgte brud, forstått som hver enkelt kristen. Denne kjærlighetsmetaforikken appellerte sterkt til Frans og etter dette kunne han bare se på troslivet som en kjærlighetshistorie. Dette synet skulle komme til å prege hele hans teologi. [10]

Krisen

En annen hendelse, høsten 1586, ble også avgjørende for hans senere teologi. I hele Europa raste en temperamentsfull diskusjon om predestinasjon. Denne debatten engasjerte Frans sterkt, ikke bare intellektuelt, men også følelsesmessig. Etter hvert var dette alt som opptok ham: Han kunne ikke spise, han kunne ikke sove. Alt han kunne gjøre, var å spekulere på om hans store kjærlighet til Gud var gjengjeldt eller om han var bestemt til fortapelse. [11]

I hans notater kan man lese denne modige beslutningen fra vinteren 1586: «Hvordan det enn blir, Herre, la meg i det minste elske deg i dette livet hvis det er slik at jeg ikke skal få elske deg i evighet.» [12] Ingen ting, heller ikke denne beslutningen, lettet kvalene, og når det nye året kom, var han gusten, mager og tynget. Men en januardag i 1587, mens han knelte i bønn lettet fortvilelsens tåke brått og uventet.

Denne krisen var nær ved å knekke Frans, men i stedet kom han styrket ut av den. Nå visste han i hvilken grad han, og alle mennesker, var avhengig av Guds nåde. På dette tidspunktet oppgav han alle andre holdepunkter enn den.

Padua

I 1588 reiste Frans og Déage til Padua for at Frans skulle få studere jus. De to fortsatte også de hemmelige teologistudiene, og Frans studere kirkefedrene, som han satte svært høyt. Han fant også tid til å fordype seg i Augustin og Thomas Aquinas for ytterligere å trenge inn i spørsmålet om predestinasjon. Selv om krisen var over rent følelsesmessig, opptok dette spørsmålet ham fremdeles. Hans egen posisjon i dette spørsmålet ble fastlagt på denne tiden. Han mente at Gud i sine dommer tok hensyn til menneskenes fortjenester og gode gjerninger, og at dette kunne kalles predestinasjon fordi Gud i sin allmakt hadde forutsett hvert enkelt menneskes respons på hans kall. Stort lenger enn dette gikk det ikke an å gå uten å forlate de rettroendes rekker. Frans hadde hele sitt liv stått midt i kirken. Han satte selv lojalitet svært høyt, og han var ulykkelig over at han på dette området befant seg helt i utkanten av kirkens fellesskap. [13]

Jusen blomstret i Padua på denne tiden og Frans studerte både sekulær og kanonisk rett. Han besluttet at tiden var inne til å skaffe seg en åndelig veileder og valget falt på den berømte jesuitten Antonio Possevino (1534-1611). Han var en virkelig veteran blant jesuittene og hadde blant annet vært pavelig utsending til Sverige, Russland og Polen. [14] Som novise hadde han arbeidet i Savoy, og selv om dette var før Frans ble født, er det sannsynlig at Possevino kjente til familien hans [15]. Sammen utarbeidet han og Frans en plan som skulle tilføre studentlivet disiplin slik at det ble plass til både jus, teologi og et rikt bønneliv med messe hver dag. Dette stramme tidsskjemaet gjorde også at Frans ble spart for mange av studentlivets «fristelser». Byen var fylt til bristepunktet med studenter og nattelivet kunne bli ganske hett.

Prestevigsel og misjon

Frans kom hjem og fikk straks en god stilling, men han var fortvilet. I veiledningen med Possevino hadde han endelig innrømmet for seg selv at han ønsket å bli prest. Men hva ville faren si? Det tok et halvt år før Frans våget å si noe og da bare fordi han var lovet en god stilling som prost under biskopen av Genève. [16] Hans far var på samme tid skuffet og beæret. Han hadde sett for seg at sønnen skulle få en karriere innenfor jus og politikk, men visste samtidig at det var regnet som en ære å få gi sin sønn til kirken.

Hertugen hadde nylig gjenerobret det kalvinistiske området Chablais, som tidligere hadde ligget under biskopen av Genève. [17] Han ønsket å sende misjonærer, og når ingen meldte seg frivillig, besluttet prosten å dra selv. Som følgesvenn fikk han sin fetter og kamerat fra studietiden, Louis de Sales, som også var prest. Det var ikke mer enn en håndfull katolikker igjen i området, og de to prestene ble sett på som trollmenn. De fleste var meget fiendtlig innstilte, og ettersom ingen turde å møte opp for å høre dem preke, begynte Frans å skrive. Han skrev små pamfletter som ble kopiert for hånd og spredt vidt og bredt. Slik imøtegikk han det han selv mente var misforståelser og feiloppfatninger, men det gikk langsomt.

Ellers var det Frans’ oppfatning at det bare var én måte å overbevise folk på: Louis og han selv måtte vise folk, ved sitt eget eksempel, at alt det som ble sagt om katolske prelater ikke nødvendigvis var sant. Mange av hans motstandere ønsket at han ville hisse seg opp og miste besinnelsen midt i all motgangen. Selv sa han imidlertid: «Jeg kan forsikre dere om at når jeg har kommet med spydige svar, har jeg alltid angret det etterpå. Man oppnår mer med kjærlighet og vennlighet enn med strenghet og stivhet.» [18]

Innen et år kom to-tre personer til ham for å konvertere. Han feiret julen 1696 med et lite knippe tilhengere. Den katolske Sankt Hippolytus-kirken hadde blitt plyndret og stengt for lenge siden og de måtte selv sette den i stand. Enda gikk det tregt i et par år, men gjennombruddet kom: I september 1698 kom kardinallegat Médici (senere Leo XI) og hertug Karl-Emmanuel av Savoy for å overvære en stor festival som Frans og hans medarbeidere arrangerte. Det var så mange som kom for å konvertere i disse dagene, at man måtte føre lister. Listene finnes fremdeles i Vatikanets arkiver, med 2300 navn nedskrevet i løpet av elleve dager.

Hjelpebiskop

Claude de Granier, biskopen av Genève, var ikke lenger en ung mann, og allerede i 1597 fikk han Frans utnevnt som hjelpebiskop [19] og gjorde ham dermed til sin etterfølger. Frans var selv ikke særlig glad for dette. [20] Han trivdes i sin prestegjerning og han visste at han gjorde viktig arbeide i Chablais. Men Monsigneur de Granier hadde gjort sitt valg og mange oppdrag ventet. Ett av de mest betydningsfulle av disse oppdragene var diplomatiske forhandlinger i Paris.

Paris

Frans dro til Paris tidlig i januar 1602. Han skulle være rådgiver for Pavens nuntius i forhandlinger om gjeninnføringen av katolsk gudstjenesteliv i Gex-provinsen i Frankrike. Forhandlingene var vanskelige, for Henrik IV ville ikke tråkke Genève på tærne. Da forhandlingene ble avsluttet i september samme år, hadde man ikke oppnådd mye, men oppholdet i Paris hadde allikevel stor betydning for Frans.

I fastetiden ble han invitert til å preke tre ganger i uken i dronningens kapell i Louvre. Det var en kjempesuksess. Han ble sagt å være den beste predikanten i denne stillingen på lang tid, [21] antagelig fordi hans stil var så enkel og allikevel så inderlig.

Senere i sit liv skrev Frans et brev til erkebiskopen av Bourges om det å preke, der han sier det slik: «En predikant vet nok, når han ikke forsøker å få det til å se ut som om han vet mer enn han virkelig gjør.» [22] Senere i samme brev, sier han:

Mot slutten av brevet følger det: «...Den største kunsten er å være ukunstlet. ...de [prekenene] burde komme fra hjertet heller enn fra leppene. Man kan si hva man vil, det er hjertet som taler til hjertene.» [24]

Kongen hørte om ham og Frans måtte reise til Fontainebleau for å preke og møte Henrik IV i audiens. Populariteten skaffet ham mange tilhørere og også i Paris konverterte kalvinister etter å ha hørt ham preke.

Frans fikk også nye venner som påvirket hans spiritualitet betraktelig: Han vanket i kretsen rundt Barbe Acarie, en husfrue fra sosieteten i Paris som levde et intenst åndelig liv og erfarte ekstaser og andre mystiske opplevelser. I hennes hus møttes en vennekrets bestående av samtidens store teologer og mystikere. Hun var både veileder og inspirasjonskilde for dem [25]. Frans møtte disse vennene så ofte han kunne, gjerne hver dag.

Blant dem var Pierre de Bérulle, som senere ble den ubestridte leder av den såkalte franske skole [26]. Han ble også kardinal. Han innførte Teresas reformerte Karmel [27] og Philippo Neris Oratorium [28] til Frankrike og han var svært opptatt av å skaffe velskolerte prester.

I Madame Acaries hjem opplevde Frans åndelige strømninger fra Italia, Spania, Rhinland og Frankrike. Innflytelsen fra den abstrakte mystikken, [29] særlig representert ved Tauler, Ruusbroec [30] og Blosius, [31] [32] og fra Teresa av Avila fulgte ham hele livet.

Biskop

Da oppdraget i Paris var over og Frans var på vei hjemover, fikk han vite at Monsigneur de Granier var død. Han skulle selv bli biskop. Ordinasjonen skjedde den 8. desember i Thorens, men før den tid kalte han til seg en jesuitt ved navn Jean Fourier, som virket i Chablais. [33] Han ønsket en veiledet retrett [34]og i tyve dager var de to sammen og arbeidet for å gjøre ham klar til bispegjerningen. Det var naturlig for Frans å kalle på en jesuitt etter tiden ved Collège de Clermont og veiledningen fra Possevino. Kontakten med jesuittene preget også teologien hans. [35]

Selve ordinasjonen ser ut til å ha vært en stor opplevelse for ham. Ti år senere skrev han hvordan han opplevde den: «Gud har tatt meg ut av meg selv for å ta meg til seg selv og gi meg til folket, med andre ord har han omvendt meg fra det jeg var for meg selv til det jeg skulle være for dem.» [36]

Hverdagen var ikke mindre travel nå som han var biskop enn den hadde vært da han var misjonær i Chablais eller diplomat i Paris. Faktisk hadde hans nye stilling i seg noe av begge disse rollene. Ifølge Trientkonsilet skulle en av biskopenes hovedoppgaver være å preke, og Frans tok dette svært alvorlig. Han fullførte dessuten en visitas til hele den katolske delen av bispedømmet sitt, til områder som knapt hadde sett en prest tidligere, [37] langt mindre en biskop, Han fikk følgelig bruk for sin trening som predikant og misjonær.

Videre søkte mange hjelp hos ham for å løse tvistemål på fredelig måte, og han oppfordret til dette. Det var nemlig svært vanlig å bringe uenigheter til retten, noe som ofte førte ytterligere uvennskap med seg. Han fikk dermed også bruk for jusen, ja, han bragte hele sin utdannelse med seg til arbeidet som biskop, ikke bare teologien.

Han brukte mye tid på å skolere prestene i bispedømmet. Utdannelsen deres var ofte meget skrøpelig, og det samme var motivasjonen [38]. Mange hadde valgt presteyrket i håp om makt og status og var ikke særlig interesserte i den type hardt arbeide det medførte.

Åndelig veileder

All den tiden han hadde til overs, brukte biskopen til åndelig veiledning. Døren hans sto alltid åpen, og han tok imot allslags mennesker, noe som forferdet mange. Han veiledet mennesker fra hele bispedømmet per brev, også franskmenn, for eksempel slike som han var blitt kjent med i Paris.

Budskapet til dem alle var det samme: Uansett hva din stand og stilling er, kan og bør du leve et godt kristenliv. Dette var et svært radikalt budskap, for på den tiden var man stort sett enige om at hvis man ville leve riktig fromt liv, måtte man gå i kloster. Den vanlige oppfatningen blant dem som anså seg selv som fromme, var at dans var synd. En hoffdame kunne dermed ikke være en god kristen. Frans kunne fortelle at dans i seg selv hverken er negativt eller positivt. Dans kan foregå i en lettsindig stemning og føre til lettsindighet og i annen rekke til synd, men man trenger ikke være med på lettsindigheten fordi om man er med på dansen. For mange var dette en lettelse og en stor inspirasjon til å endre innstilling. For andre var det sjokkerende, og det så ut for dem som om biskopen ledet alle sine lesere ut i synd. [39]

Jeanne de Chantal og Visitasjonen

En av dem han veiledet har så stor betydning at hun fortjener å bli behandlet for seg. Hennes fulle navn var Jeanne-Françoise Frémyot Baronne de Chantal. I fastetiden i 1604 holdt Frans en serie prekener i Dijon, hvor hun bodde. Hun hadde nettopp mistet sin mann og satt igjen med fire små barn. Hun var en inderlig kristen og lengtet etter å vokse i kjærlighet til Gud. Hennes prest var imidlertid usedvanlig streng og han hemmet åpenbart hennes åndelige utvikling. Lettelsen var derfor stor da hun hørte biskopen av Genève preke, og det bød seg snart en anledning til å treffe ham. Jeanne de Chantal, fra en glassmosaikk i Annecy

Jeanne de Chantal, fra en glassmosaikk i Annecy

De begynte å brevveksle og de utviklet et spesielt nært og varmt vennskap. Han fortalte til henne som til så mange andre at det å leve i verden (i motsetning til i et kloster) ikke er noen hindring hvis man ønsker å gi seg selv til Gud. Madame de Chantal opplevde sitt kall til hellighet meget radikalt, og Frans oppmuntret henne. Hun utviklet snart en sikker sans for det åndelige og det er klart at de begge øvet stor innflytelse hos hverandre. [40]

Etterhvert som barna hennes vokste opp og ble klare til å forlate hjemmet, begynte Jeanne og Frans å legge planer. Hun hadde allerede i mange år lengtet etter å gå i kloster og nå var hun snart fri til å gjøre det. Problemet var bare at den gang måtte man være ung og sterk for å gå i kloster. Klosterreformene i etterkant av Trientkonsilet hadde gjort dette livet meget hardt, blant annet gjennom krav om streng askese.

Blant annet av denne årsaken stiftet de to vennene en egen orden i 1610. Det sto klart for dem at eldre eller svakere kvinner også kunne ha et reelt kall og en viktig oppgave i et kloster, hvis det bare fantes klostre som passet for dem. Denne ordenen skulle domineres av kjærligheten til Gud og kjærligheten til medmenneskene, [41] og den skulle preges av enkelhet og mildhet. Den ble oppkalt etter Marias besøk hos Elisabeth: Marias Visitasjon. Den fikk straks stor oppslutning og vokste fort. Den dag i dag er den en veletablert orden, og minner stadig om det fruktbare vennskapet mellom de to. De var nære venner helt til hans død i 1622.

[3] Borgerkriger i Frankrike fra 1562 til 1598, trettiårskrigen i Tyskland fra 1618 til 1648. Jfr. R. R. Palmer og Joel Colton: A History of the Modern World , ss 100-142.

[7] E.J. Lajeunie O.P.: Saint Francis de Sales, the Man, the Thinker, his Influence , ss 42-43. André Ravier S.J.: Francis de Sales, Sage & Saint , s 23.

[11] E.J. Lajeunie O.P.: Saint Francis de Sales, the Man, the Thinker, his Influence , s 68 og André Ravier S.J.: Francis de Sales, Sage & Saint , s 32.

[28] Ifølge Raymond Deville var det Frans av Sales som gjorde Bérulle kjent med Oratorianerne ( The French School of Spirituality s 39). Ifølge E.J. Lajeunie O.P. møtte Frans Oratorianerne i Padua. De var grupper av prester som levde sammen i kjærlighet og enkelhet etter eksempel fra deres grunnlegger, Filippo Neri. Frans var svært begeistret for deres spiritualitet. (Saint Francis de Sales, the Man, the Thinker, his Influence , s 78.)

[30] Dette er et navn som har mange stavemåter. Jeg har valgt denne fordi den skal være den opprinnelig flamske. Opplysningen er hentet fra innledningsstoffet i John Ruusbroec: The Spiritual Espousals and Other Works.

[32] Blosius var en teologisk etterkommer av mystikerne fra Rhinland og kan regnes som en forløper til Frans av Sales. («Blosius, Franciscus Ludovicus» i The New Encyclopædia Britannica , bind 2 s 295.) Denne påstanden støttes også i Josef Stierli: «Die Herz-Jesu-Verehrung vom Ausgang der Väterzeit bis zur hl. Margareta M. Alacoque» i Josef Stierli (red.): Cor Salvatoris , s 116.

[41] Se bildet av Visitasjonsordenens våpenskjold over. Det er utarbeidet av Frans av Sales. Hjertet er Visitandinnens hjerte og pilene er kjærligheten til Gud og til medmennesket. Det er inskribert med initialene til Jesus og Maria.

FRANS AV SALES - BIOGRAFI