Jesu-hjerte-fromheten

Det er ingen enkel sak å definere Jesu-hjerte-fromheten. Vanskelighetene knytter seg særlig til det å bestemme fromhetens objekt. Det er fort gjort å anta at det dreier seg om det fysiske hjertet så å si løsrevet fra kroppen og personen som helhet. Eller man kan gå til den andre ytterligheten og hevde at hjertet i seg selv ikke har noe med saken å gjøre, annet enn som symbol på Jesu kjærlighet. En definisjon som er meget balansert, presenteres av Karl Rahner:

Rahner sier altså at fromheten er rettet mot personen Jesus Kristus slik han fremstår når man betrakter ham med utgangspunkt i hans hjerte. Hjertet sees videre som styrt av gavmild kjærlighet til menneskene, den kjærligheten som får Gud til å gi seg selv. Denne definisjonen er imidlertid først og fremst utarbeidet for å dekke den fromheten som utfolder seg i den katolske kirke i vårt århundre. Jeg vil snart vise at for Frans av Sales rommet Jesu hjerte mer enn dette, men først vil jeg se på hvordan hjertet arter seg som religiøst bilde.

Hjertet som religiøst bilde

Hjertet har funksjon som religiøst bilde i de fleste religioner. Gamle egyptere, inkaer, hinduer, jøder og kristne; alle har fylt dette begrepet med religiøst innhold, og de har alle det til felles at hjertet for dem representerer en persons kjerne. [79]

I vår kulturkrets finner vi hjertet som religiøst bilde blant annet i det gamle testamentet. Her beskrives hjertet som sentrum for alle livskrefter, følelser, mot, kunnskap, vilje og moral. [80] (For eksempel salmene 73:7, 33:11, og 13:3, 1. Mosebok 8:21, 1. Kongebok 3:12 og 8:38.) Samtiden opplevde imidlertid dette som sant i helt konkret forstand, og det er kun ettertiden som har oppfattet det billedlig.

Den mest fremtredende betydningen i det nye testamentet, er som symbol på personens sentrum (Acta 4:32). Hjertet var Den Hellige Ånds bolig i mennesket (Galaterne 4:6) og det stedet der Gud øser ut sin Ånd og sin kjærlighet (Romerne 5:5). Ellers finner vi mye som bærer preg av det gamle testamentets tankegods på området. [81] Det blir ikke snakket direkte om Jesu hjerte før rundt år 1000, men hjertebegrepet i Jesu-hjerte-fromheten bærer uten tvil preg av den bibelske bruken av ordet hjerte.

Alt dette er det viktig å ta med seg til behandlingen av Frans av Sales og Jesu hjerte, for skriftene hans er gjennomsyret av bibelsitater og hans begreper ligger ofte tett opptil bibelens i betydning.

Samtidens oppfatning av hjertet

Det hevdes av mange i vår tid at symboler overleverer sitt budskap selv når deres betydning unnflyr bevisstheten. Dette er fordi de taler til det underbevisste, som gjennom vår inkulturasjon og sosialisering tar opp i seg symbolenes innhold. [82] For å nærme seg en forståelse av et symbol brukt for århundrer siden, kreves det derfor at man tilegner seg så mye som mulig av denne tidens kultur. Moderne mentalitetsforskning har vist at forskjellene mellom vår og tidligere tiders verdensbilde og menneskeforståelse utgjør et alvorlig hinder for forståelse. Ved å sette behandlingen av Frans av Sales’ Jesu-hjerte-fromhet i en ramme av konkrete, relevante opplysninger om hans samtid, vil jeg forsøke å forsere dette hinderet.

Barokkens mentalitet utgjør en viktig del av den bakgrunnen som behøves for å forstå hjertet som religiøst bilde hos Frans av Sales. Barokken er preget av en dobbel bevegelse: På den ene siden et kall til innadvendt inderlighet og på den andre siden et uttrykksbehov som gav seg til dels dramatisk utslag. Dette gir seg uttrykk i den barokke kunsten gjennom valg av kraftige virkemidler som skal bevege betrakteren til å oppleve Guds storhet. Hjertemotivet passer dermed godt til den barokke uttrykksform fordi det er selve innbegrepet av inderlighet og fordi det samtidig har stor slagkraft som religiøs metafor.

I dag kan man si at «Hjertet var nær ved å briste.» I dette legger man at grensen var nådd for hva som kunne tåles følelsesmessig. På 1500-tallet trodde leger at dyp sorg bokstavelig talt kunne forårsake sprekker i hjertet; så konkret var deres tro på at hjertet var sete for alt liv i mennesket, både kroppslig og sjelelig. [83] Det er ikke tvil om at det på Frans av Sales’ tid rådet oppfatninger som var svært annerledes enn våre på dette området. I middelalderen og renessansen kunne nesten alle fysiske fenomener forstås som symboler som peker mot en åndelig virkelighet.

Tidens leger ble utdannet etter Claudius Galenus’ lærebøker fra 100-tallet etter Kristus. Ifølge Galenus strømmet blodet fra venstre til høyre hjertekamrene gjennom usynlige hull i skilleveggen septum. Dette ble motbevist i Padua i 1555 av Vesalius. [84] Det var imidlertid ikke før i 1616 at William Harvey fremsatte hypotesen om blodsirkulasjonen. [85] Det blir ofte hevdet at Harvey er en av fedrene til den moderne mekanistiske forestillingen om hjertet som en ren blodpumpe.

Harvey var imidlertid i likhet med Frans et barn av den ny-platonsk inspirerte renessansen, der menneskekroppens mikrokosmos speiler universets makrokosmos på mytisk vis. Det kan ses tydelig i følgende sitat:

Det er verd å merke seg at Harvey studerte hos Fabricus som var lærer i Padua da Frans studerte der. [87] Dette er tanker som levde i tiden og det er meget sannsynlig at Frans kjente til dem.

Hjertet var altså stedet for meget sentrale fysiske prosesser. Dessuten hørte alle noble egenskaper hjemme i hjertet, både de følelsesmessige og de intellektuelle. Dette hadde man lært av klassisk filosofi. Renessansen generelt og humanismen spesielt sørget for at de klassiske filosofene ble lest. Frans av Sales var velbefaren på dette området.

Ifølge Aristoteles var hjertet sete for sjelen. Det var også senter for sensorisk persepsjon og for følelser. Dessuten var det stedet der intellekt og visdom hørte hjemme. [88] Stoikerne plasserte også mot og vilje i hjertet, og de regnet hjertet, ikke hjernen, som sentrum for bevissthet og konsentrasjon. [89]

Det var denne antikke filosofien som dannet det vitenskapelige grunnlaget for menneske-bildet i barokkens tidsalder. Hjertet var altså opplevd som langt mer sentralt enn det er i våre dager. Den legevitenskapen man støttet seg til gjorde det også umulig å redusere hjertet til en rent mekanisk pumpe. Man delte heller ikke vår tids mer sentimentale, romantiske forståelse av hjertet som symbol for forelskelse.

JESU-HJERTE-
FROMHETENS EGENART

Historikk

Hvor langt tilbake kan man spore Jesu-hjerte-fromheten? Det råder en del uenighet på dette området. Pius XII skrev encyclicaen Haurietis Aquas om Jesu-hjerte-fromheten i 1956 [90]. Der oppfordret han til å søke de historiske og bibelske røttene. Etter dette har det blitt vanlig å regne med at de tidlige kirkefedrene kjente til en form for Jesu-hjerte-mystikk med røtter i det nye testamente. [91]

Kirkens første tusen år

Denne mystikken setter man i forbindelse med apostelen Johannes og den johanneiske skolen i Efesos. Mystikken kretset nemlig rundt tre bibelsteder som alle er fra Johannes-evangeliet:

7:37f og 19:34 hører sammen: Det man skulle få drikke i 7:37f blir presisert til blod og vann i 19:34. Tradisjonen vil ha det til at lansen som åpnet Jesu side på korset, trengte inn og åpnet selve hjertet, slik at det var hjerteblodet som rant ut. Jeg har allerede vist at hjertet ble regnet for å være sete for en persons innerste kjerne og visdom. Når den di-sippel Jesus elsket fikk hvile på brystet hans under det siste måltidet, så de tidlige mystikerne det som et tegn på at han hadde fått del i Jesu innerste hemmeligheter. Man tenkte også at det var kirkens sakramenter som rant fra det åpne hjertet på korset, så gjennom dem kunne den kristne gå til kilden. [94]

Man kan se et eksempel på de tidlige kirkefedrenes tanker om kilden som springer fra Kristi kropp hos Irenaeus: «...drikke fra den krystallklare vannkilden som springer fra Kristi kropp.» [95]

Det dreier seg imidlertid ikke direkte om hjertet i noen av de henvisningene jeg har funnet, og jeg synes ikke riktig det kan kalles for Jesu-hjerte-fromhet når det dreier seg om såret i siden, og hjertet ikke nevnes.

Denne arven kom heller aldri riktig til overflaten i kirkens fromhetsliv, og Jesu hjerte dukker ikke opp eksplisitt før omkring år 1000. Det er mange som har fulgt Pius XIIs oppfordring om å søke denne fromhetsretningens røtter, men ingen har funnet noe virkelig konkret tidligere enn dette. Imidlertid har de tidlige kirkefedrenes mystikk preget middelalderens Jesu-hjerte-fromhet, slik jeg vil vise.

Middelalderen

I middelalderen var det vanlig at klosterfolk mediterte over inkarnasjonen og Jesu menneskelige natur. Man var opptatt at av at han opplevde lidelse slik et vanlig menneske gjør det, man mediterte over de fem sårmerkene , og i disse meditasjonene ser mange starten på Jesu-hjerte-fromheten. [96] De første tekstene vi har som rommer denne form for henvisninger er fra Anselm (1033-1109). Jeg klarer ikke å spore tradisjonen om at lansen åpnet hjertet tilbake til de tidlige kirkefedrene, men finner det første tilfellet hos Bernard av Clairvaux (ca 1090-1153). [97] Bernard og hans venn Vilhem av Saint-Thierry (1085-1148) sørget for å spre denne formen for Jesu-hjerte-fromhet til klostre vidt og bredt. Deres teologi på dette området lå nær de tidlige kirkefedrenes tanker om at sidesåret gjorde Guds hemmeligheter tilgjengelige. Vilhem skrev blant annet:

Det neste viktige skritt i utviklingen ble tatt i Helfta i Saxen ca 250 år senere. I benediktinerklostert der bodde det tre nonner som alle hadde Jesu-hjerte-visjoner, Mechthild av Magdeburg (1209-1294?), Mechthild av Hackeborn (1240-1298/99) og Gjertrud den Store (d. 1302). [99] Gjertrud hevdet at hun opplevde at hennes hjerte smeltet sammen med Jesu hjerte slik at hans hjerte banket i hennes bryst. [100] Lignende mystiske opplevelser har det vært mange av senere også, og deres budskap om radikal forening i lidelse og kjærlighet har satt sitt preg på Jesu-hjerte-fromheten.

Samtidig med nonnene i Helfta utviklet både dominikanerne og fransiskanerne Jesu-hjerte-fromheten. Hos fransiskanerene sees dette tydeligst hos Bonaventura (1218-1274). De la vekt på at Jesu hjerte åpenbarer egenskapene ved Guds kjærlighet og hans velsignelser, og at disse velsignelsene er tilgjengelige for alle gjennom såret som åpnet hjertet. [101]

Hos dominikanerne kom det nå en hel serie av Jesu-hjerte-mystikere, blant andre Albert den Store (1206-1280), Johan Tauler (1300-1361) og Heinrich Suso (1295?-1366) blant mennene og Margareta Ebner (1291-1351) og Katarina av Siena (1347?-1380) blant kvinnene. [102] Albert var på linje med de tidlige kirkefedrene og videreutviklet tankene i tilknytning til sakramentene. For Tauler var Jesu hjerte et sted å søke tilflukt og trøst, et hjem for den troende. Suso legger vekt på at man kan oppnå visdom og hellighet ved å holde sitt eget hjerte så nær Jesu hjerte som mulig.

Utviklingen blant de dominikanske nonnene ble dominert av visjoner. Disse visjonene var preget av sakramentsmystikk der Kristus lar dem drikke blod rett fra det åpne hjertet. Margareta Ebner drømte at hun sto foran krusifikset i klosterkirkens kor. Den korsfestede bøyde seg ned fra korset. Så lot han henne kysse det åpne hjertet og drikke blod fra det. [103]

Katarina av Siena hadde også en visjon som minnet om denne, men hun er mer kjent for å ha opplevd at Jesus tok hennes eget hjerte ut og gav henne sitt eget hjerte i stedet. Fra den dagen av var hun sikker på at det var hans hjerte som banket i hennes bryst.

For alle disse dominikanerne var det sentralt at det såret lansen forårsaket, hadde en mystisk parallell forårsaket av kjærlighet. Det ble regnet som uunngåelig at det hjertet som søkte enhet med Jesu hjerte i kjærlighet ble såret på samme vis.

Jesu-hjerte-fromheten hadde også en plass hos Ruusbroec (1293-1381) og hans skole. Han var opptatt av pasjonen og av Jesu hjertes hemmeligheter som han mente ble formidlet i nattverden. Nåden fra Jesu hjerte skal løse sjelen fra tilknytningen til det skapte slik at den kan forenes med Gud. Han sier det slik:

Bernardino av Siena (1380-1444) var fransiskaner og predikant. Han er oftest forbundet med fromheten rundt Jesu hellige navn, men han forkynte også Jesu-hjerte-fromhet:

Ludwig Blosius (1505-1566) bringer Jesu-hjerte-fromheten videre, men han opprettholder kontakten med fortiden. Han oversatte verker av Gjertrud den Store og Mechthild av Hackeborn og også av Ruusbroec. Det er på det rene at Frans av Sales kjente til Blosius, og at hans tanker om Jesu hjerte kan være påvirket av ham. [106]

Middelalderen videreutviklet altså de tidlige kirkefedrenes tanker, som hos Vilhem av Saint-Thierry, Albert den Store og Ruusbroec, men mens de tidlige kirkefedrene øste nåde fra kilden som er såret i Jesu side, ble Jesu hjerte et objekt for tilbedelse i middelalderen. Vennskapet og enheten mellom Jesu hjerte og mystikerens er det sentrale elementet. Hele middelalderen igjennom forblir Jesu-hjerte-fromheten i klostrene, og den slår ikke igjennom hos folk flest, selv om for eksempel Ruusbroec og Bernardino gjør fromheten kjent også blant lekfolk.

1600-tallet

Det er først på 1600-tallet at Jesu-hjerte-fromheten når ut til lekfolk: Epokens to store Jesu-hjerte-teologer, Frans av Sales og Jean Eudes (1601-1680), var begge populære predikanter og skrev bøker som hadde en vid leserkrets. I en annen sammenheng ville det vært naturlig å starte dette kapittelet med Frans av Sales, men han vil bli behandlet i oppgavens hoveddel. Den andre store Jesu-hjerte-teologen i dette århundret var Jean Eudes. Han tilhørte den franske skole og var påvirket av Frans av Sales. Jesu-hjerte-teologien hans skiller seg imidlertid klart fra Frans’ på et par punkter:

Som jeg vil vise senere, er en av hovedtankene i Frans av Sales’ Jesu-hjerte-teologi, at Jesu hjerte er fylt av Guds kjærlighet til menneskene. For Jean Eudes er den fremste egenskapen i Jesu hjerte Sønnens perfekte kjærlighet til Faderen. For Eudes blir dermed Jesu hjerte et forbilde for alle andre hjerter, så de kan vite hva som er målet.

Dessuten er Marias hjerte viktig for Jean Eudes. Maria står sentralt i all hans teologi, og for ham er hun den som har elsket Jesus med fullkommen kjærlighet siden inkarnasjonens første øyeblikk. Dermed ser Eudes hennes hjerte som forenet med Jesu hjerte i den grad at de ofte omtales som en enhet — som ett hjerte: «...le Cœur très auguste de Jésus et Marie.» [107] [108]

Ikonografi

Marguerite-Marie Alacoque (1647-1690) bidro betraktelig til å utforme Jesu-hjerte-fromheten. [109] Hun hadde en visjon der hun fikk hvile ved Jesu hjerte slik den disippel Jesus elsket, gjorde. Gjertrud den Store og mange andre hadde lignende visjoner. Fig. 8 (s 57) er en såkalt Kristus-Johannes-gruppe som er tematisk beslektet med Jesu-hjerte-bildene. [110] Det fremgår tydelig at dette ikke først og fremst er en fremstilling av venner som spiser sammen, men et symbol på mystisk enhet.

Som nevnt [111] er de første tilfellene av Jesu-hjerte-fromhet vi kjenner til, knyttet til meditasjoner over Jesu fem sårmerker. Fig. 3 (s 22) viser et slikt bilde. Dette bildet er fra 1450, og er ett av de tidligste jeg har funnet. Forut for dette var det krusifikset som var det naturlige fokuseringspunktet for Jesu-hjerte-fromheten, og motivet med de fem sårmerker er avledet fra det. [112]

Hjertesåret var uten tvil det av de fem som var rikest på symbolikk, og det blir også fremhevet. Dette kan sees av fig. 4 (til venstre). Her kan man klart se slektskapet med krusifikset, og sårmerkene er fremdeles med, selv om hjertet utvilsomt er det viktigste. Ifølge Richstätter, symboliserer Jesusbarnet i hjertet den inkarnerte visdom. [113]

I fig. 4 kan man også se slektskapet med et annet motiv: Arma Christi , der lidelsesinstrumentene ble avbildet. I fig. 3 finnes naglene og lansen. I fig. 4 finnes i tillegg tornekronen, riset og pisken. Arma Christi kunne dessuten inneholde svampen med eddik, søylen Jesus var bundet til da han ble pisket, en slegge og en stige fra korsfestelsen og til og med terningene soldatene kastet for å dele klærne hans mellom seg. [114]

Fig. 5 (s 27) illustrerer den oppfatning at det fysiske såret forårsaket av lansen hadde en mystisk parallell forårsaket av kjærlighet. [115] Bildet viser hvordan Caritas — kjærligheten — skyter pilen som sårer Jesu hjerte mens Oratio — bønnen — samler opp dråpene av hjerteblod.

Vår tids mest kjente Jesu-hjerte-bilde er malt i 1780 av Pompeo Girolamo Batoni og henger i jesuittenes hovedkirke Il Gesù i Roma (fig. 10, s 71).[116] Det er inspirert av en av Marguerite-Maries visjoner: På festen for Kristi legeme, den 16. juni 1675, viste Jesus henne hjertet sitt og sa: «Se dette hjertet som har elsket menneskene slik at det ikke har spart seg noe, selv ikke lidelse og død, for å vise dem sin kjærlighet.» [117] Denne formen for avbildning har nå blitt den vanlige, for det regnes som teologisk uheldig å avbilde hjertet løsrevet fra Jesu person. [118]

I Jesu-hjerte-ikonografiens utvikling kan vi skimte en annen utvikling: Middelalderens forkjærlighet for askese og tanken om forening med Kristus i lidelsen preger Fig. 3, 4 og 5. Av fig. 9 (s 70) og 10 (s 71) kan man se at det ikke lenger var lidelsen, men inderligheten som stod i sentrum, noe som også er tydelig i kirkehistorien forøvrig.

Fig. 6 og 7 viser ikke Jesu hjerte, men Jesus i den troendes hjerte. I fig. 7 (s 47) har han latt sin kjærlighet såre og åpne hjertet, og nå feier han ut alt rusk og rask som den verdslige kjærligheten har samlet på. [119] I fig. 6 (s 45) står det: «Wer IHS in seinem Herczen treit , dem ist alle zit die ewig froid beraeit.» Det å bære Jesus i sitt hjerte, gjør mennesket beredt til evig salighet, men som det går frem av bildet, innebærer dette at man tar del i alle hans lidelser, ettersom hjertet på bildet er omgitt av lidelsesinstrumentene. Det er dermed tydelig at det ikke dreier seg om søtladen romantikk.

[80] Hugo Rahner: «Gedanken zur biblischen Begründung der Herz-Jesu-Verehrung» i Stierli s 22 og Michel Meslin: «Heart» i Mircea Eliade (ed.): Encyclopedia of Religion , bind 6 s 235.

[82] Blant annet religionshistorikere som Mircea Eliade og Joseph Campbell, (jevnfør med Carl Gustav Jungs dybdepsykologi.) Se for eksempel Mircea Eliade: «Methodological Remarks on the Study of Religious Symbolism» i Mircea Eliade and Joseph M. Kitagawa (ed.): The History of Religions: Essays in Methodology , s 98.

[92] Kirkefedrene anvendte en annen punktering her enn våre moderne bibeloversettelser gjør. Den kan finnes hos blant andre Irenaeus og Cyprian: «Den som tørster, la ham komme til meg, og drikke, den som tror på meg. Fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.» Dermed blir det mulig å tolke det slik at vannet renner fra frelserens side. Haurietis Aquas s 1 og note 3. Dette skriftstedet så man naturlig nok i sammenheng med 19:34 der det renner blod og vann fra såret i den korsfestedes side.

[93] Bibelselskapets oversettelse er fjernet langt fra den originale greske teksten. I originalteksten heter at de to lå til bords ved siden av hverandre og at den disippel Jesus elsket, lente seg mot brystet hans: h\n ajnakeivmeno" ei|" ejk tw'n maqhtw'n aujtou' ejn tw'/ kovlpw/ tou' ΔIhsou', o}n hjgavpa oJ ΔIhsou'":

[94] Pelikanen med blødende bryst ble ofte brukt i kirkekunsten for å vise at Jesus er en kilde av selvutslettende kjærlighet til menneskene.

[102] Josef Stierli: «Die Herz-Jesu-Verehrung vom Ausgang der Väterzeit bis zur hl. Margareta M. Alacoque» i Stierli ss 96-109 og Auguste Hamon: «Cœur (Sacré)» i Dictionnaire de spiritualité mystique et ascetique, spalte 1028-1029.

[104] Josef Stierli: «Die Herz-Jesu-Verehrung vom Ausgang der Väterzeit bis zur hl. Margareta M. Alacoque» i Stierli s 118, min oversettelse.

[105] Josef Stierli: «Die Herz-Jesu-Verehrung vom Ausgang der Väterzeit bis zur hl. Margareta M. Alacoque» i Stierli s 120, min oversettelse.

[108] Frans av Sales skriver at Jesus er Marias hjerte ( Treatise 9:14, bind II s 133). Han skriver at Jesus og Maria er ett i hjerte, sjel og liv ( Treatise 7:13, bind II s 50), og at da Jesu hjerte ble gjennomboret på korset, opplevde Maria smerten som sin egen fordi hennes hjerte var så nært forenet med ham. ( Treatise 7:13, bind II s 51).

[117] Auguste Hamon: «Cœur (Sacré)» i Dictionnaire de Spiritualité mystique et ascetique , bind 2 spalte 1033, min oversettelse.

JESU-HJERTE- FROMHETEN

INNLEDNING

Hjertet som religiøst bilde

Samtidens oppfatning av hjertet