dotlogo
 FRANS AV SALES

Frans av Sales

 INNHOLD

Bullet  Innhold
Bullet  Forord
Bullet  Innledning
Bullet  Frans' biografi
Bullet  Frans' teologi
Bullet  Jesu-hjerte-fromheten
Bullet  Frans og Jesu hjerte
Bullet  Litteratur
Bullet  Forkortelser
 MER...

Bullet  Mer på nettet
Bullet  In English

 SUSANNE A. K. KOCH

Bullet  Hjemmeside
Bullet  Artikler

FRANS AV SALES’ JESU-HJERTE-
FROMHET 5: ENHET MELLOM MENNESKEHJERTER

For Frans av Sales er det sentralt at menneskehjertets bevegelse mot Jesu hjerte skal skape en ny bevegelse: Menneskehjertet søker enhet med Jesu hjerte på grunn av sin lengsel etter Gud, men det drives også tilbake mot menneskenes hjerter når det ser hvor høyt Gud elsker dem.

Frans av Sales så det slik at kjærligheten har to armer: Den ene strekker seg mot Gud, den andre favner medmenneskene i nestekjærlighet. [253] Dette er også uttrykt i det våpenet han utarbeidet for Visitasjonen der Visitandinnens hjerte er gjennomboret av to piler. Den ene er kjærlighet til Gud, den andre til medmenneskene. [254] Menneskenes mål er ifølge Frans å realisere denne doble kjærligheten i størst mulig grad.

Hjertevennskap

Allerede fra ørkenfedrenes dager har det eksistert kristen filosofi om vennskap. [255] Enkelte har vært av den oppfatning at vennskap er å dele den kjærligheten som Gud skulle hatt udelt. Andre har ment at vennskap gir hjelp og styrke på den kristnes vei. Dette gjelder vel å merke bare de vennskap der man sammen søker å realisere Guds vilje i sine liv.

Frans av Sales ga veiledning om vennskap i L’Introduction:

«Det finnes like mange typer av vennskap som det finnes årsaker for det, og ting å dele. Hvis slike ting er falske og ubrukelige, da er også vennskapet det. Hvis de er gode, da er også vennskapet det, for det tar sine kvaliteter fra de tingene som deles.» [256]
Vennskap går ut på å dele, og hvis det man deler er dårlig, er det ikke bare et dårlig vennskap, det er skadelig. Når det gjelder dårlige vennskap var Frans nådeløs, og han sa at de fortjener ikke engang navnet [257] og må brytes hvis man ikke skal ta skade. [258]

Når det gjaldt gode vennskap, var han derimot svært positiv. Kjærlighet til medmenneskene var for ham en sentral del av kristuslikheten han strebet etter. Han la vekt på at ingen skulle elskes for tilfredshet og trygghet, men fordi hvert enkelt menneske i kraft av sin gudbilledlighet er i stand til å åpenbare noe guddommelig. [259]

«La din kjærlighet gå ut til alle, Philothea, men begrens ditt vennskap til dem du kan dele dydige ting med. Jo mer fullkomne de er, jo mer fullkomment vil vennskapet være. Del kunnskap, og deres vennskap vil være meget rosverdig. Felles hjelp i utøvelse av dyder, klokskap, forsiktighet, styrke og rettferdighet vil være enda mer rosverdig. Men vennskap basert på kjærlighet, hengivelse og kristen fullendelse vil være det mest rosverdige av alt. Det vil være utmerket fordi det kommer fra Gud, går mot Gud og er grunnet i Gud, utmerket fordi det vil vare for evig i Gud. For en vidunderlig ting det er å elske på jorden slik vi skal elske i himmelen, å skatte hverandre i denne verden slik vi skal for evig i den neste. Når jeg snakker om kjærlighet her, mener jeg ikke slik kjærlighet vi skulle ha for alle, men om et åndelig vennskap der to eller flere deler sin hengivenhet og sine forhåpninger med hverandre og blir én ånd, slik at de i sannhet kan si: Vakkert er det syn, og fullt av trøst, når brødre er forenet.

Fromhetens delikate balsam flyter uopphørlig fra ett hjerte til et annet slik at vi kan si at Gud har skjenket dette vennskapet sin velsignelse og evig liv.» [260]

Her tales det om to ulike typer kjærlighet. Den ene skylder vi alle mennesker, og det består av omsorg og nestekjærlighet. Dette er en selvfølge for det hjertet som har smakt enhet med Jesu hjerte, for der har det møtt Guds kjærlighet. Det har lært hvor høyt Gud elsker hvert enkelt menneske, og at hans kjærlighet forener oss alle. Denne delen av den mystiske opplevelsen er felles for alle verdensdeler i alle tidsaldere: Alt mangfold og all atskillelse er tilsynelatende, for alt og alle er ett. [261] Frans av Sales uttrykker dette ved å si at vår kjærlighet skal gå ut til alle. Det er som om man i bakgrunnen kan høre Jesu ord i bergprekenen: «Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen.» [262]

Et vennskap grunnet i Gud

Frans taler også om en annen kjærlighet som er åndelig vennskap. Det beskriver han med ord fra salme 133, vers 1 og 3: «Vakkert er det syn, og fullt av trøst, når brødre er forenet.» «Gud har skjenket velsignelse og evig liv.» Dette er et spesielt vennskap der hjerter er forenet i sin felles kjærlighet til Gud. Dette er den mest rosverdige av alle former for kjærlighet, skriver Frans. Det er himmelsk kjærlighet på jorden og en forsmak på evigheten.

Frans av Sales hadde selv mange vennskap av denne typen, men viktigst av dem alle var vennskapet med Jeanne de Chantal. Fra de møttes i 1604 til han døde i 1622, ble vennskapet deres stadig dypere. De kjente hverandre først og fremst i sin felles lengsel etter Gud, og de visste at det var i ham de var forenet. I et brev til henne skrev han:

«Ja, min kjære datter, ettersom det gleder den guddommelige Godhet, er jeg uatskillelig fra ditt hjerte og, sagt med den Hellige Ånds ord, har vi nå bare ett hjerte og én sjel, for det som ble sagt om alle de kristne i den tidlige kirken er nå sant om oss, takket være Gud.» [263]
Denne teksten spiller på Apostelgjerningene 4:32, der det heter at menigheten i Jerusalem hadde ett hjerte og ett sinn. Det er ikke underlig at dette er en tekst som Frans stadig vender tilbake til. Han bruker ofte denne menighetens tilstand av enhet som forbilde. Den er for ham et bevis på at det han selv lengter etter er mulig.

Han opplevde denne typen forening med Madame de Chantal, [264] og også hun delte denne opplevelsen. [265] De opplevde kjærligheten de følte for hverandre som en katalysator. Den var til stor hjelp for dem når de søkte å realisere sin felles kjærlighet til Gud. Frans skriver til henne:

«Jeg har aldri hatt til hensikt at det skulle være noen annen forbindelse mellom oss som innebærer noen forpliktelse annet enn kjærlighet og sant kristent vennskap. Denne bindende kraften kaller St. Paulus for ‘det bånd som fullender’. Og i sannhet er det akkurat det, for det er uoppløselig og vil aldri slakne. Alle andre bånd er midlertidige, til og med lydighetsløfter som brytes av døden og av andre omstendigheter. Men kjærlighetens bånd vokser med tiden og får ny styrke fra utholdenhet. Det kan ikke brytes av døden, for dens sigd kutter alt bortsett fra kjærligheten: ‘Kjærligheten er sterk som døden og mektigere enn Helvete,’ sier Salomo... Dette er vårt bånd, dette er våre lenker, og jo mer de holder oss fast og presser oss, jo mer velvære og frihet gir de oss.» [266]
«Det bånd som fullender» (Kolosserbrevet 3:14) er det bånd som binder de to sammen, og ifølge Paulus er dette båndet kjærlighet. [267] Når Frans spesielt sammenligner dette båndet med lydighetsløfter, er det fordi Jeanne hadde avlagt et lydighetsløfte til Frans som sin åndelige veileder. Kanskje ønsket han å si at det ikke var dette løftet som bandt ham til henne, men kjærligheten mellom dem.

Sitatet som Frans tillegger Salomo, er fra Høysangen 8:6. Når kjærligheten er sterk som døden og mektigere enn Helvete, er de to bundet sammen med det sterkeste bånd som finnes. Slik kjærligheten forener dem nå, vil den forene dem i evigheten når de sammen er forenet med sin elskede Jesus, med Guds kjærlighet. Det er det eneste båndet som er evig. Det er også et bånd med en paradoksal virkning, for jo tettere båndet er knyttet, jo friere blir man. Den kristnes frihet er svært viktig for Frans, og han benytter enhver anledning til å understreke at kjærlighet setter fri. Veien mot Gud vandres i kjærlighet, og er man bundet av kjærlighet er det viktigere å utfolde seg enn å legge andre bånd på seg. [268]

Også i denne sammenhengen kommer det frem at det ikke dreier seg om noen søt eller sentimental kjærlighet. De to møttes i Jesu sårede hjerte i hans gjennomborede side, og det er hans selvoppofrende kjærlighet som er deres:

«Jeg vet ikke hvor De ønsker å være ifølge legemet i denne fastetiden, men jeg håper at De ifølge ånden ønsker å være i turtelduens hule og i vår dyrebare frelsers gjennomborede side. Jeg skulle gjerne hvile ofte der med Dem. Måtte Gud i sin høyeste godhet gi oss nåde til det. [269]
De to var ofte langt borte fra hverandre, og det var i bønn og meditasjon på hver sin kant at de pleiet vennskapet sitt. De fant hverandre i Jesu gjenomborede side. Når den kalles for turtelduens hule, er dette nok en henvisning til Høysangen, til 2:14. Det er naturlig at Høysangen også dukket opp i korrespondansen mellom de to, for de så på sitt eget forhold som et lite kapittel i den store kjærlighetshistorien mellom Gud og menneskene.»

Hjertevennskap og Jesu hjerte

Det er oftest vennskapet med Jeanne Frans omtaler på dette viset. Han anvender allikevel et lignende språk i sin korrespondanse med andre. Selv om deres forhold var spesielt, ønsket han at alle hans vennskap måtte bli velsignet på tilsvarende vis. Til abbedissen Rose Bourgeois skriver han:

«Jeg venter på at våren skal gi mulighet for oss til å se hverandre igjen. I mellomtiden ber jeg for Dem hver dag, og mitt hjerte elsker Dem sikkert og fullkomment i ham som for vår skyld lot sitt hjerte gjennombore på korset. Sier De ikke alltid: ‘Leve Jesus!’? Ja min datter, min svært dyrebare, måtte den store Jesus alltid leve og herske i våre sjeler. Amen.» [270]
Hans hjerte elsker henne, og denne kjærligheten er i Jesus som lot sitt hjerte gjennombore for menneskene. Det er denne hendelsen som for Frans er den rette konteksten for all kjærlighet. Det er Jesu hjerte som er opphavet til den kjærligheten Frans har å gi. [271]

Jeg har nevnt før hvordan Frans ønsket å realisere Galaterbrevet 2:20 i sitt eget liv. [272] «... jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Det samme ønsket uttrykkes i utropet «Leve Jesus!» Dette utropet oppsto i korrespondansen mellom Frans og Jeanne, og det ble motto for deres hjertebarn, Visitasjonen. Det kan sies å uttrykke salesiansk spiritualitet i et nøtteskall: Mer enn noe annet ønsket Frans av Sales, for seg selv og sine medmennesker, at de ikke selv skulle leve lenger, men at Jesus skulle leve i dem. [273]

Frans skriver her at Jesus skal leve i vår sjel. Så han ønsker at Jesus skal leve i hjertet vårt siden sjelen for ham hadde sitt sete i hjertet. Vennskap er å hjelpe hverandre med å gjøre Jesus levende i hjertet og i hverdagen.

Oppsummering

Bak hjertet som bilde hos Frans av Sales ligger det en forståelse av at sann kjærlighet strekker seg ut i to retninger, mot Gud og mot den neste. Dette innebærer for det første at den kjærligheten man har til Gud må være bestemmende for den kjærligheten man har til medmenneskene. Dermed skal ingen elskes fordi det er noe å tjene på det, men fordi man vet hvor høyt Gud elsker hvert enkelt menneske.

For det andre taler Frans om to typer kjærlighet. Den ene er generell nestekjærlighet, som man skylder alle. Den andre er vennskap i snever forstand. Denne typen kjærlighet skal man bare investere i forhold der man deler positive interesser. Andre vennskap er unyttige eller i verste fall skadelige. Den aller beste typen vennskap er den typen der man deler kjærlighet til Gud.

For det tredje kan denne ypperste typen av vennskap føre til en forening av hjerter, slik som i den første menigheten i Jerusalem og i vennskapet mellom Frans av Sales og Jeanne de Chantal. En slik forening i kjærlighet er evig og himmelsk. Hjerter som er forenet på dette viset, er forenet ved Jesus som lot sitt eget hjerte gjennombore, og det er i hans hjerte at menneskehjerter møtes og forenes. Slik forening kommer fra Gud, går mot Gud og er grunnet i Gud. [274]




Tilbake til forrige side Frem til neste side
[253] Wendy M. Wright: Bond of Perfection, Jeanne de Chantal & François de Sales , s 133.

[254] Se fig 2, s 10.

[255] Wendy M. Wright: Bond of Perfection, Jeanne de Chantal & François de Sales , ss 104-117.

[256] Introduction III:17 (s 134), min oversettelse.

[257] Introduction III:18 (s 135-136).

[258] Introduction III:21 (ss 144-147).

[259] Wendy M. Wright: Bond of Perfection, Jeanne de Chantal & François de Sales , s 203.

[260] Introduction III:19 (ss 139), min oversettelse.

[261] Jfr. William Johnston: Mystical Theology, the Science of Love , ss 187-188.

[262] Matt. 5:44f.

[263] Deutsche Ausgabe, Band 5 , s 228.

[264] Et annet brev taler om dette i lignende ordelag: «De vet selv, min kjære Moder, at denne hellige enheten som Gud har skapt, er sterkere enn noen atskillelse, og at fysisk avstand ikke har makt over den. Så Gud velsigne Dem for alltid med sin hellige kjærlighet. Han har gjort oss til ett hjerte som har én ånd og ett liv.» Deutsche Ausgabe, Band 5 , s 288.

[265] Det er ikke mange av hennes brever til ham som fremdeles eksisterer. Jeg har bare hatt tilgang på deler av hennes korrespondanse i Francis de Sales and Jane de Chantal: Letters of Spiritual Direction, selected and introduced by Wendy M. Wright and Joseph F. Power, O.S.F.S. Korrespondansen mellom Jeanne og Frans er omtalt, til dels i detalj, i Wendy M. Wright: Bond of Perfection, Jeanne de Chantal & François de Sales .

[266] Sitert etter Wendy M. Wright: Bond of Perfection, Jeanne de Chantal & François de Sales , s 104.

[267] Spørsmålet om forfatterskapet av «Paulusbrevene» var ikke aktuelt for Frans av Sales og følgelig heller ikke for denne oppgaven.

[268] Francis de Sales and Jane de Chantal: Letters of Spiritual Direction, selected and introduced by Wendy M. Wright and Joseph F. Power, O.S.F.S. , ss 49-53.

[269] Deutsche Ausgabe, Band 5 , s 202, min oversettelse.

[270] Deutsche Ausgabe , Band 7 , s 289, min oversettelse.

[271] Se s 55.

[272] Se s 61.

[273] Francis de Sales and Jane de Chantal: Letters of Spiritual Direction, selected and introduced by Wendy M. Wright and Joseph F. Power, O.S.F.S. , s 9.

[274] Se sitat s 64.
Susanne Anette Kjekshus Kochs hjemmeside. E-mail: susanne@aviana.com. Kodet og designet av Susanne og Per Koch, Oslo.