FRANS AV SALES

INNHOLD

Innhold
Forord
Innledning
Frans' biografi
Frans' teologi
Jesu-hjerte-fromheten
Frans og Jesu hjerte
Litteratur
Forkortelser

MER...

Mer på nettet
In English

SUSANNE A. K. KOCH

Hjemmeside
Artikler

FRANS AV SALES’ JESU-HJERTE-
FROMHET 4: FORENINGEN MED JESU HJERTE

En av menneskehjertets mest fremtredende egenskaper er dets lengsel etter Gud, og en av hovedmålsetningene i Jesu-hjerte-fromheten er forening mellom menneskehjertet og Jesu hjerte. Den tradisjonelle formuleringen av Jesu-hjerte-fromhetens mål er at Jesu hjerte skal være alle hjerters konge. Dette er også viktig for Frans av Sales. [214] Han beskriver Paradis som én slik forening av hjertene og han beskriver muligheten for slik enhet i dette livet gjennom bønn eller gjennom det han kaller vedvarende ekstase. Dette kommer jeg tilbake til senere.

«...det er ikke vi som får inspirasjonens vind til å komme til oss. Vi fyller ikke seilene med den og vi gir ikke bevegelse til det skipet som er vårt hjerte. Vi tar bare imot vinden som kommer fra himmelen. Vi gir vår tilslutning til dens bevegelse. Vi lar skipet seile i denne vinden uten å stoppe det ved ... vår motstand.» [215]

Hjertets vei er en seilas. Dette vekker assosiasjoner til alle de farene en sjøreise byr på og også all tiden den tar. Dette siste er viktig, for det finnes ingen snarveier til målet for hjertet som søker Gud. Denne seilasen er en prosess av modning og ettertanke og ingen etapper kan forseres.

Vinden som driver hjertet fremover er fra Gud. Vinden er den inspirasjonen som får menneskehjertet til å bevege seg mot målet. Det må bare villig la seg føre. Dette kan høres enkelt ut, men som jeg har vært inne på tidligere, er menneskehjertet ofte så knyttet til sin egen vilje at det yter stor motstand mot Guds inspirasjoner. [216] Det har sin egen idé om hva som er målet. Det bruker dermed mye tid og krefter på å arbeide i sin egen retning, men det er foreningen med Jesu hjerte som er alle hjerters mål, og det er mot dette målet at inspirasjonens vind vil føre hvert enkelt hjerte. Men Jesu hjerte er ikke bare reisens mål. Det er også utgangspunktet.

Menneskehjertets oppstigning

Hjertets vei mot målet er ikke bare en reise eller en seilas. Den har også preg av oppstigning. Frans av Sales illustrerer denne oppstigningen ved bruk av ulike bilder som kommer til syne i tekstene under.

«Slik kan vi gjøre rede for rekkefølgen i Guds forsyns virkninger i forhold til vår frelse. Vi følger dem nedover fra den første til den siste, det vil si, fra fruktene som er herlighet, til roten av dette vakre treet som er vår forløsning, virket av vår Frelser. Guds overflod gir herlighet som følge av dyd, dyd som følge av kjærlighet, kjærlighet som følge av anger, anger som følge av lydighet, lydighet som følge av kall og kall som følge av forløsningen fra vår Frelser. På denne siste hviler hele den mystiske stigen til den store Jakob, både ved sin ende i himmelen, siden den hviler på den evige Fars elskende bryst, der han mottar og forherliger de utvalgte, og ved sin ende på jorden, siden den er plantet i brystet og den gjennomborede siden til vår Frelser som av denne grunn døde på Golgata.» [217 ]

Livets tre

I teksten beskriver Frans av Sales et tre: «...dette vakre treet som er vår forløsning... ...plantet i brystet og den gjennomborede siden til vår frelser...» Her kan man skimte det arketypiske livets tre i en av sine viktigste funksjoner som axis mundi , verdensaksen. Det står midt i verden med røtter dypt i jorden og grenene strukket mot himmelen, lik Yggdrasil. I kirkekunst har man ofte spillt på parallellen mellom treet midt i Edens have og korsets tre. Det ene førte til fall og det andre til oppreisning. Fremstillinger av Kristi kors som et tre og legender som knytter treet i Eden til korsets tre var utbredte i middelalderen. [218]

Treets arketype tilsier at all vekst skjer med utgangspunkt i et sentrum. I mange myter tolkes det slik at som treet vokser i ringer rundt stammens midtpunkt og strekker sine grener ut i en sirkel rundt det samme midtpunktet, slik kommer åndelig vekst som følge av fokusering på et sentrum. Axis mundi er et slikt fokuseringspunkt. Det er naturlig at Frans av Sales som tillegger pasjonen så stor vekt fremstiller axis mundi som voksende ut av såret i Jesu side. [219] Fokuseringspunktet som den åndelige vekst springer ut av, er dermed Jesu hjerte. Når man plasserer midtpunktet der, vil veksten spre seg i jevne sirkler og vokse stødig og trygt.

Jakobs stige

Livets tre har også mange andre funksjoner. En av dem er som hjelp til åndelig oppstigning. Den kristnes vei mot målet beskrives av Johannes av korset som det å bestige et fjell. [220] Bernard av Clairvaux taler om trinn som på en stige. [221] Frans av Sales bruker også stigen som bilde. For ham er trinnene på stigen fromhetens ulike handlinger, men det er ikke mennesket som har brakt stigen til veie, det er Gud, og det eneste stedet på jorden hvor den står støtt er i Jesu hjerte, slik teksten over viser.

Teksten viser at det er den korsfestede som gjør det mulig for menneskene å starte på den oppstigningen som fører til herligheten. Hele stigen hviler på forløsningen og uten den hadde ingen blitt kalt. Det neste sitatet viser at det også er Jesu hjerte som fører oss fra trinn til trinn på denne stigen:

«...Å, Theotimus, [222] frelserens sjel kjente oss alle ved navn og etternavn. Fremfor alt på sin lidelses dag da han ofret sine tårer, sine bønner, sitt blod og sitt liv for alle mennesker, tenkte han tanker av kjærlighet for deg slik som disse. ‘Å, min evige far, jeg tar på meg selv og anklager meg selv for alle syndene til stakkars Theotimus for å gjennomgå lidelse og død slik at han må bli befridd fra dem og dermed ikke gå til grunne, men leve...’ Å, Jesu hjertes ypperste kjærlighet, hvilket hjerte kan noen sinne velsigne deg så fromt som det burde!
Slik hadde det seg at Kristi guddommelige hjerte i hans moderlige bryst forutså, fordelte, fortjente og skaffet til veie alle våre goder, ikke bare generelt for alle mennesker, men for hver enkelt. Hans bryster av sødme forberedte for oss den melken som er hans bevegelser, hans tiltrekningskraft, hans inspirasjoner og alle de kjære gleder som gjør at han trekker, leder og ernærer våre hjerter til det evige liv.» [223]

Her er det tydelig at Jesus forberedte i sitt hjerte alt det menneskehjertet trenger til oppstigningen. Slik hjelpes det trinn for trinn opp stigen og lokkes alltid oppover takket være Jesu hjertes kjærlighet.

Jesu moderlige egenskaper

I denne teksten kretser språkbruken rundt skyld, soning og offer. I sin lidelse og død var Jesus vår stedfortreder. Det er imidlertid en annen temakrets her som er vel så viktig i denne sammenheng. Frans av Sales skriver om Jesu moderlige egenskaper og om hans bryster. Dette gjør han også andre steder. Det er for å vise at Jesus gir næring fra sin egen kropp nærmest slik en ammende mor gjør det. Det viser også hvor intim nærhet Guds barn har til ham og hvor avhengige de er av ham.

Jesu hjerte knyttes naturlig til Jesu bryster fordi det er i hjertet at han forbereder den melken av inspirasjoner som han skal la Guds barn drikke for å gi dem næring til det evige liv. Denne melken er hans tiltrekningskraft som skal trekke og lede mot målet, og den kommer fra hans hjerte. Den skal styrke Guds barn under oppstigningen og friste dem til å gå videre.

Frans av Sales mener at Jesus ikke bare døde for menneskene, men at han døde for hvert enkelt menneske. Og ikke nok med det, for da han hang på korset forutså han alt det hvert enkelt menneske behøver for å gå kjærlighetens vei helt i mål, og han forberedte alt dette for dem i sitt innerste.

Generelt sett betyr dette at alle mennesker ville gått til grunne uten Jesu sonende død. Mer spesifikt betyr det at hvert enkelt menneske har Jesu hjerte å takke for hvert eneste skritt det tar i riktig retning. Jesu hjerte kommer slik til å stå for Guds omsorg for menneskehjertene og for hans moderlige kjærlighet, og det er Jesu hjerte som fører oss trinn for trinn opp Jakobs stige.

Enhet

Slik som oppstigningen mot enhet skildres ved bruk av flere ulike bilder og inneholder ulike aspekter, slik er det også med oppstigningens mål. Det endelige målet er det evige liv, men som jeg vil vise under, finnes det for Frans av Sales også andre vesentlige former for enhet.

Enhet i Evigheten

Menneskehjertets mål er enhet med Jesu hjerte. Teksten om Jakobs stige viser at herligheten venter ved toppen av stigen. Dit når det hjertet som har latt seg føre av Guds inspirasjoner. Det finner veien ved å la seg føre av Jesu tiltrekningskraft og ved å hente den næring hos ham som han forberedte i sitt hjerte da han led på korset.

«I himmelen skal vi se Gud ‘ansikt til ansikt,’ vi skal elske ham hjerte til hjerte. Det vil si, slik som vi alle ... skal se hans uendelige skjønnhet med ytterst klart syn, slik skal vi også bli henført av kjærlighet til hans uendelige godhet med en ytterst sterk ekstase.» [224]

I denne teksten finnes to svært interessante momenter. Det første dreier seg om hvordan Frans av Sales forestiller seg himmelen. Det man på denne tiden oftest forbandt med himmelen var, inspirert av Paulus, å se Gud ansikt til ansikt. [225] Å elske Gud hjerte til hjerte i evigheten er derimot noe særskilt salesiansk. Dette er ikke til å undres over ettersom kjærligheten er selve hovedsaken i Frans av Sales’ teologi. [226] Det litt intellektuelle og distanserte preget himmelen får når det beskrives som et sted for det å betrakte blir godt veiet opp for med denne enheten i kjærlighet.

Det andre sentrale momentet her er ekstasen. Barokken var en epoke der det ekstatiske ble fremhevet, ikke som et mål eller middel i seg selv, men som uttrykk for Guds lidenskapelige kjærlighet til mennesket. [227] Her lar Frans av Sales ekstasen være ett annet ord for det å elske hjerte til hjerte. [228]

Enhet i bønn

Bønn kan også skape slik enhet hjerte til hjerte: «I [bønn] tales det ikke på annet vis enn hjerte til hjerte i en kommunikasjon som er uforståelig for alle andre. De elskendes språk er så spesielt at ingen andre enn de selv forstår det.» [229] Litt senere skriver han: «...mystisk teologi er å tale til Gud og å høre Gud tale i hjertets dyp.» [230] Frans av Sales mener at man i bønn kan oppleve å forenes med Gud, hjerte til hjerte. Dette gjelder ikke bare ekstatiske tilstander der man opplever å rykkes inn i Guds virkelighet. Det gjelder i all bønn fordi språket som tales der er det hemmelige språket som bare elskende taler.

I denne formen for kommunikasjon, er ord ikke nødvendige. Kjærlighet er alt som trenges. Frans av Sales beskriver det så enkelt: «Guds nåde og den Hellige Ånds fred er alltid innerst i ditt hjerte. Legg dette dyrebare hjertet i frelserens gjennomborede side og foren det med hjertenes konge...» [231] Dette skriver Frans til Jeanne de Chantal som ofte opplevde indre uro og kvaler. Hans råd til henne er å be en ordløs bønn der hun ser for seg at hun legger hjertet sitt i såret i Jesu side og forener det med hans hjerte. Ved å forene sine kvaler med hans og sin splittede, sårede natur men hans sårede hjerte, vil den helhet og fred råde som finnes innerst i hennes hjerte. I et annet brev til henne skriver han:

«Forestill Dem i fantasien at den korsfestede Jesus Kristus er i Deres armer og på Deres bryst og si hundre ganger mens de kysser hans sidesår: ‘Her er mitt håp, her er min lykkes levende kilde; her er min sjels hjerte, her er mitt hjertes sjel. Ingen ting skal rive meg bort fra hans kjærlighet; jeg holder ham og jeg slipper ham aldri mer, før han har brakt meg i sikkerhet.’» [232]

Dette avsnittet bærer preg av å være skrevet til en som selv kjenner til det å være såret, av en som kjenner smertens transformerende egenskaper av erfaring. Denne bønnen skriver Frans for å styrke henne ved at hun i denne formen for fordypning lærer å kjenne den nære sammenhengen mellom Jesu sårethet og hans kjærlighet.

Denne teksten har sitater fra to av Frans’ favoritter blant bibelens bøker: Romerbrevet og Høysangen. [233] Han elsket å sitere Paulus, og dette lille sitatet fra Romerbrevet beskriver et forhold som var svært sentralt i hans liv — det at Guds kjærlighet er det eneste det er verdt å holde fast ved og at det er i kjærligheten vi kan forenes med Gud.

Figur 8. Johannes hviler ved Jesu hjerte (Treskulptur fra 14. århundre, fra Richstätter 1956).

Sitatet vi her møter er ett som han stadig kommer tilbake til: «Jeg holder ham og jeg slipper ham aldri mer.»Dette er ordene til bruden i Høysangen når hun har lett etter sin elskede over alt og endelig finner ham. Det er ord som Frans ofte gjør til sine egne for å beskrive sitt ønske om nærhet til Gud. [234]

Jesus som den elskede og som brudgommen kan man møte i hele kirkehistorien. Det har imidlertid alltid dreid seg om den herliggjorte og himmelske Jesus. For Frans av Sales er det derimot den korsfestede og gjennomborede Jesus som er brudgommen. [235] Dette er ikke så rart. For ham er det jo Golgata som er stedet der Guds kjærlighet kommer klarest til uttrykk.

Det er et interessant moment ved denne teksten at det er tale om sidesåret som en kilde. Dette var en forståelse man hadde allerede i oldkirken, [236] og Frans anvender denne tradisjonen for å vise at Jesu sår kan slukke åndelig tørst. Teksten minner også om middelalderens meditasjoner over Jesu sårmerker. [237]

Han oppfordrer Jeanne de Chantal til å søke enhet med Jesus i kjærlighet og han viser henne at kjærligheten finnes mer enn noe annet sted i Jesu sårede hjerte. Kilden møter vi også i den følgende teksten som er hentet fra hans Åndelige øvelser :

«Til sist vil jeg hvile i kjærligheten til den eneste og unike godhet som er Guds. Jeg vil smake, hvis jeg er i stand til det, denne enorme godhet, ikke i dens effekter, men i den selv. Jeg vil drikke dette livets vann, ikke i skapningers krukker eller kar, man fra selve dets kilde. Jeg vil smake hvor god den guddommelige majestet er i seg selv, ved den selv, for den selv. Faktisk hvordan den er godheten selv og hvordan den er det fullstendige gode, og den godhet som er evig, uuttømmelig og ufattelig. ‘Å Herre,’ vil jeg si, ‘du alene er god av vesen og av natur, du alene er nødvendigvis god. Alle skapninger som er gode, enten det er naturlig godhet eller overnaturlig, er gode ved deltagelse i din kjærlighetsfulle godhet.’» [238]

Dette sitatet er hentet fra de åndelige øvelsenes avsnitt om åndelig søvn eller hvile. Øvelsene består i åtte stadier der han nærmer seg Gud ved å avsky det onde og elske det gode og det skjønne. Gud er opphavet til alt som er skjønt og godt, og de åtte stadiene bringer Frans stadig nærmere det eneste vesentlige: Guds kjærlighet og godhet. Øvelsene skal gjentas daglig for å gi styrke og næring til det åndelige livet.

Denne øvelsen er inspirert av Johannes-evangeliet. Den er i seg selv er inspirert av beretningen der den disippel Jesus elsker hviler på hans bryst. [239] Jeg har tidligere nevnt dette bibelstedets betydning for jesu hjerte-fromheten. [240] Det virker på meg som om teksten også er inspirert av Johannes 7:37f. [241] Denne teksten ble sett på som et løfte om vann fra Jesu indre. Man kan også øyne en henvisning til historien om kvinnen ved Sykars brønn i Johannes 4:1-42. Sitatet over er fullt av åndelig tørste, og for Frans av Sales slukkes denne tørsten best ved Jesu bryst og ved hans hjerte som er kilden til det levende vannet.

Enhet ved hjertebytte

«Å, Gud, min kjære søster, min dyrebare datter, ... hvorfor skjer det ikke med oss som med den velsignede helgen, den hellige Katarina av Siena, som vi starter festen for i kveld: At frelseren tar bort vårt hjerte og i stedet legger sitt eget hjerte i vårt bryst? Men vil han ikke heller gjøre våre egne hjerter helt sine, uinnskrenket, rent og ugjendrivelig? Å, måtte han gjøre dette, den gode Jesus! Jeg ber ham om dette ved hans eget hjerte og ved den kjærligheten som finnes der som er all kjærlighets kjærlighet. Og om han ikke gjør det (å, men han gjør det uten tvil, siden vi ber ham om det) kan han i det minste ikke forhindre at vi tar hans hjerte siden han har åpnet sitt bryst for det. Og om vi må åpne vårt bryst for å ta ut vårt eget hjerte og legge hans inn isteden, skulle vi da ikke gjøre det?» [242]

Katarinas hjertebytte har jeg nevnt tidligere. [243] Frans av Sales bruker gjerne eksempler fra helgenenes liv, men det er også typisk for ham at han tar seg den frihet å modifisere det hele en smule; han synes ikke det er mest ønskelig med et dramatisk hjertebytte. For ham er det et viktig poeng at det er mulig for Jesus å gjøre våre hjerter til sine. Her er det snakk om en prosess, og det beste er derfor ikke at vårt hjerte blir revet ut, men at det blir omformet til et hjerte som tilhører Jesus ved hans hjelp.

Om dette av en eller annen grunn ikke skulle virke, har Frans en annen plan som også har noe av en prosess i seg. Jesu hjerte er tilgjengelig gjennom såret i siden, og i sin kjærlighet vil han gjerne at vi skal ha det. Så det står oss fritt å ta det og sette det i stedet for vårt eget. Men dette er ikke gjort på en dag.

For det første må vårt eget bryst åpnes, det vil si at vi må blottlegge vårt eget hjerte — åpne vårt innerste for Guds kjærlighet — og dette er en krevende prosess.

For det andre må vi ha mot til å ta det ut. Vi må være i stand til å løsrive oss fra alle bindinger som holder oss borte fra enhet med Gud. Det kan høres enkelt ut å skulle kvitte seg med slikt som er forgjengelig og menneskelig når man kan få noe evig og guddommelig i stedet, men Frans sier at man er sterkt bundet til gamle vaner, for ikke å snakke om uvaner.

For det tredje er det heller ikke enkelt å nærme seg såret i Jesu side og hans hjerte som finnes der. Dette er stedet der all kjærlighets kjærlighet finnes. Det er det inkarnerte Guds Ords innerste kjerne, så tilnærmingen krever en god porsjon respekt. Dessuten har menneskene en tendens til å forakte svakhet, og det er dermed ikke så enkelt å innse sårets verdi.

Denne prosessen representerer imidlertid ikke noe fast skjema som Frans av Sales følger slavisk. For ham er det én av mange måter å uttrykke denne foreningen på. Han uttrykker det også slik:

«...man må legge sitt hjerte i Gud og aldri ta det bort derfra. Han alene er vår fred, vår trøst og vår herlighet. ...Er vi ikke heldige, min kjære moder, siden vi kan pode vårt hjerte på frelserens hjerte som på sin side er podet på Guddommen? Da er dette uendelig høyeste vesen treets rot, vi er dets grener og fruktene er våre kjærlighetsgjerninger.» [244]

Her er det ikke slik at vi får Jesu hjerte i vårt bryst. Vårt hjerte blir føyet sammen med hans og podet på det. Om dette ikke virker like intimt, er det bare tilsynelatende. For våre hjerter kan podes på Jesu hjerte på samme vis som hans hjerte er podet på Guddommen. Så forenet som Jesus er med Faderen, kan vi være med Jesus.

Treet som bilde viser altså at foreningen mellom hjertene er preget av vekst. Kraften kommer fra Gud som er roten, og vår enhet med ham virkeliggjøres når vi bærer frukt i form av gode gjerninger, et liv i vedvarende ekstase. Bildet som helhet danner et tre som minner om treet i teksten på s 53. De vokser begge ut fra Guds innerste vesen, de er begge et uttrykk for enhet med Gud og denne enheten blir i begge tilfeller en realitet i våre liv gjennom gode gjerninger. Selv om det også er en del ulikheter mellom de to trærne, har de nok til felles til at man her kan skjelne hva som er axis mundi i den salesianske verden.

Enhet i vedvarende ekstase

Teksten over bærer preg av johanneisk tankegang. [245] Bildet er hentet fra Johannes-evangeliets tale om Jesus som vinranken og de kristne som grenene. Verset står i en kontekst som behandler temaet forening i kjærlighet. Der beskrives en rød tråd av kjærlighet som går gjennom Faderens kjærlighet til Jesus, Jesu kjærlighet til oss og vår kjærlighet til hverandre: «Likesom Faderen har elsket meg har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet!» [246] Det å forbli i Jesu kjærlighet betyr å bære frukter som er kjærlighetsgjerninger.

Treet kjennes på fruktene, og hjertet som er podet på Jesu hjerte, bærer rikt med frukter av nestekjærlighet. Dette skyldes at den selviske kjærligheten er utslettet i et slikt hjerte, og det vil alltid være innstilt på å gjøre sin elskedes vilje i form av gode gjerninger. Dette livet beskriver Frans som den ypperste ekstase. [247] Dette forklarer han slik: Man kan leve et vanlig menneskeliv uten å synde og gjøre mange gode gjerninger. Men skal man leve et liv i verden på tvers av verdens egne maksimer gjennom å elske fattigdom, kyskhet og ydmykelser, da kreves det at Gud løfter oss ut av oss selv for å leve et liv i ham. [248]

«Det hender at en person går inn i ekstase i bønn. I slike henrykkelser blir han rykket ut av seg selv og stiger over seg selv og opp til Gud, men han har fremdeles ikke ekstase i livet sitt . Det vil si, han lever ikke et liv opphøyet og forenet med Gud ved fornektelse av verdslige lyster og ydmykelse av sin naturlige vilje og tilbøyelighet gjennom indre mildhet, enkelhet of ydmykhet og fremfor alt vedvarende kjærlighet.» [249]

Målet kjennetegnes altså ikke først og fremst ved iøynefallende fenomener som ekstase i bønn. Det ekstatiske livet kjennetegnes ved noe så lite spektakulært som mildhet, enkelhet, ydmykhet og kjærlighet. Slik lever den som har blitt løftet ut av seg selv ved Guds hjelp. Hun eller han har fått sitt hjerte podet på Jesu hjerte. Da er hjertet ved oppstigningens mål, så nært som man kan komme i dette livet. Frans av Sales illustrerer dette ved å tale om Paulus som han var så glad i:

«...St. Paulus levde ikke lenger selv, men Jesus Kristus levde i ham på grunn av den nære forening hans hjerte hadde med hans mesters. I denne enheten var det som om hans sjel var død i det hjertet den gav liv til for å leve i Frelserens hjerte som den elsket...» [250]

Her spilles det på Galaterbrevet 2:20: «...jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Dette er et bibelvers som Frans av Sales stadig kom tilbake til, og han strebet alltid etter å gjøre det gjeldende i sitt eget liv. [251] For ham var livet i vedvarende ekstase kjennetegnet ved at man hadde sitt liv og sin sjel i Jesu hjerte, ikke sitt eget. Slik ble man løftet ut av seg selv. Også liturgien med den årlige gjentagelsen av Jesu liv, død og oppstandelse var til hjelp for ham som søkte å dø for seg selv for å leve i Jesus. [252]

Oppsummering

Hjertet som religiøst bilde illustrerer hos Frans av Sales en teologi som beskriver en prosess der målet er forening mellom menneske og Gud. Jesu hjerte er utgangspunktet for denne prosessen, for menneskehjertet trenger et sentrum å vokse ut fra.

Jesu hjerte er også forutsetningen for denne prosessen. Menneskehjertets deltagelse kan sammenlignes med en seilas der Jesu hjerte gir det vind i seglene ved å inspirere det og trekke det til seg. Det hele kan også sammenlignes med en oppstigning langs en stige der Jesu hjerte fører menneskehjertet fra trinn til trinn. I Jesu hjerte ble nemlig alt det menneskehjertet trenger for sin ferd gjort i stand for det da Jesus led korsdøden.

Foreningen hjerte til hjerte oppleves for det første av dem som når frem til himmelen. Slik gir de seg fullstendig til Gud og han til dem.

For det andre kan en slik forening oppleves i bønn. For i bønnen taler hjertet, og det språket det taler er kjærlighetens språk som også er Guds. Kjærligheten garanterer slik fullstendig forståelse og en opplevelse av enhet.

For det tredje kan denne foreningen virkeliggjøres i det daglige livet. Dette er svært sentralt i salesiansk teologi og spiritualitet. Hvis man åpner seg selv for Gud, løsriver seg fra hemmende bindinger og innser at veien til helhet går gjennom sårethet, kan man forenes med Gud i den grad at det kan beskrives som at ens eget hjerte er podet på Jesu hjerte slik hans hjerte er podet på Guddommen. Dette livet beskrives av Frans av Sales som en vedvarende ekstase.

Her trer det samme bildet frem i mange ulike varianter: Jesus kan ta menneskets hjerte ut og legge sitt eget inn i stedet eller han kan omforme menneskehjertet så det blir helt hans. Mennesket kan gå til Jesu åpne bryst og ta hans hjerte for å legge det i sitt eget bryst, eller dets hjerte kan bli podet på Jesu hjerte som en gren på et tre. Essensen er den samme, og de ulike anvendelsene av bildet viser bare det store register av følelser og assosiasjoner det spiller på.

Det er svært viktig i salesiansk spiritualitet at menneskets forening med Gud, hjerte til hjerte, ikke fører til at man går opp i Gud, men snarere at man går opp i verden. Hjertenes forening realiseres gjennom gode gjerninger og nestekjærlighet. Dette er tema for neste kapittel.

[214] Deutsche Ausgabe, Band 5 , s 136.

[215] Treatise 4:6 (bind I s 217), min oversettelse.

[216] Se s 49.

[217] Treatise 3:5 (bind I s 177-178), min oversettelse.

[218] Roger Cook: The Tree of Life , bilder bl. a. fig.44, 46 og 49, legende s 122. Om livets tre, se også Joseph Campbell: Occidental Mythology , ss 9-25.

[219] Også en annen tekst viser hans tanker om korset som et tre og hvor nært han assosierer det med Jesu sår: «La din tenkning trenge dypere og dypere inn i Vår Herres sår... ...og du vil innse at et hjerte som har sin bolig noe annet sted, som bygger sitt rede i noe annet tre enn korset, er tomt og verdiløst.» Sitert etter Wendy M. Wright: Bond of Perfection, Jeanne de Chantal & François de Sales , s 77, min oversettelse. Det er interessant å merke seg at Frans av Sales i en annen sammenheng omtaler Maria som livets tre og Jesus som dets frukt. Treatise 9:14 (bind II s 133).

[220] The Ascent of Mount Carmel i John of the Cross: Selected Writings.

[221] Bernard of Clairvaux: Treatise on the Steps of Humility and Pride i Selected Works .

[222] Traité er skrevet til Theotimus, «den som ærer Gud», navnet Frans av Sales gir til leseren av dette verket.

[223] Treatise 12:12 (bind II s 280), min oversettelse. Et annet godt eksempel på denne typen billedbruk finnes i Treatise 7:1 (bind II s 14), min oversettelse: «Vår Herre viser sitt mest elskelige bryst av guddommelig kjærlighet til en from sjel, drar den helt inntil seg, sanker den inn, og det er som om han omslutter alle dens krefter i hans mer enn moderlige omsorg.»

[224] Treatise 10:10 (bind II ss 168-169), min oversettelse. Se også 10:3 (bind II s 146).

[225] 1. Kor. 13:12.

[226] Se s 13.

[227] Frederick Hartt: Love in Baroque Art.

[228] Jeg har vist at foreningen hjerte til hjerte også er resultatet av det salesianske svaret på sjelens mørke natt. Se s 51.

[229] Treatise 6:1 (bind I s 269), min oversettelse.

[230] Treatise 6:1 (bind I ss 270-271), min oversettelse.

[231] Deutsche Ausgabe, Band 5 , s 260, min oversettelse.

[232] Deutsche Ausgabe, Band 5 , s 130, min oversettelse.

[233] Rom. 8:39 og Høys. 3:4.

[234] Oblatene av Frans av Sales har valgt denne setningen som sitt motto.

[235] Wendy M Wright: Bond of Perfection, Jeanne de Chantal & François de Sales , s 161.

[236] Se s 21.

[237] Se s 22.

[238] St. Francis de Sales: Spiritual Exercises , s 35f.

[239] Joh. 13:23.

[240] Se s 21.

[241] Se s 21.

[242] Deutsche Ausgabe, Band 5 , s 222, min oversettelse. En lignende passasje som også omhandler Katarina av Siena finnes i Deutsche Ausgabe, Band 7 , s 197.

[243] Se s 24.

[244] Deutsche Ausgabe , Band 5 , s 313, min oversettelse. Sefiroth-treet i kabbalaen hadde sine røtter i Guds himmel. Se Roger Cook: The Tree of Life , ss 19f og fig. 38. Kabbalaens jødiske mystikk hadde betydelig innflytelse på renessansens nyplatonisme.

[245] Teksten er hentet fra et brev der Frans av Sales dveler ved bibeltekstene fra lesningene i dagens messe. Han er innom både Ef. 2:14 og Joh. 15:5.

[246] Joh. 15:9.

[247] Begrepet ekstase kommer fra det greske ordet ejkstavsis som har som grunnbetydning «å stå utenfor seg selv».

[248] Treatise 7:6 (bind II s 31).

[249] Treatise 7:7 (bind II s 33), min oversettelse, min uthevelse.

[250] Treatise 7:13 (bind II s 49), min oversettelse.

[251] Wendy M. Wright: Bond of Perfection, Jeanne de Chantal & François de Sales , ss 187-188.

[252] Wendy M. Wright: Bond of Perfection, Jeanne de Chantal & François de Sales , s 200.

Susanne Anette Kjekshus Kochs hjemmeside. E-mail: susanne@aviana.com. Kodet og designet av Susanne og Per Koch, Oslo.

FRANS AV SALES’ JESU-HJERTE- FROMHET 4: FORENINGEN MED JESU HJERTE