FRANS AV SALES

INNHOLD

Innhold
Forord
Innledning
Frans' biografi
Frans' teologi
Jesu-hjerte-fromheten
Frans og Jesu hjerte
Litteratur
Forkortelser

MER...

Mer på nettet
In English

SUSANNE A. K. KOCH

Hjemmeside
Artikler

FRANS AV SALES’ JESU-HJERTE-
FROMHET 3: MENNESKENES HJERTER

Jeg har vist tidligere at hjertet i barokkens tidsalder var sentrum og kjerne for både det fysiske og det åndelige liv i mennesket. [189] I forrige kapittel viste jeg hvilke egenskaper og prosesser Frans av Sales plasserte i Jesu hjerte. Menneskenes hjerter har rimeligvis en del likhetspunkter med Jesu hjerte, ettersom hjertet hans ikke bare var guddommelig, men også menneskelig. Slik som menneskehjertene har fellestrekk med Jesu hjerte fordi det er menneskelig, har de også egenskaper de umulig kan ha til felles med Jesu hjerte som er guddommelig. Dette gjelder i første rekke deres lengsel etter Gud.

Menneskenes hjerter skapt for Gud

Menneskehjertet er, ifølge Frans av Sales, skapt for Gud. Det har en lengsel etter Gud som bare han kan tilfredsstille og det har en naturlig tilbøyelighet til å elske Gud over alt annet. [190]

«Blant rapphøns hender det ofte at enkelte av dem stjeler andres egg for selv å klekke dem ut. ...Så snart rapphønen som ble klekket ut og pleiet under vingen til en fremmed høne hører ropet fra sin sanne mor, som hadde lagt egget den kom fra, forlater den den tyvaktige rapphønen, drar tilbake til sin første mor og blir en del av hennes ungeflokk. Dette er på grunn av den likhet den har med sin første opprinnelse, selv om denne likheten ikke var åpent synlig, men forble gjemt, innestengt og som i søvne på bunnen av dens natur inntil den møtte sitt objekt. Straks opphisset og som vekket, gjør den sin jobb og driver rapphønen mot å gjøre sin første plikt. Slik er det også med vårt hjerte... selv om det har blitt til, blitt pleiet og oppdratt blant kroppslige, lave og forgjengelige ting, og så og si under naturens vinger, har det allikevel, ved det første blikk det kaster på Gud, ved den første kunnskap det får om ham, en naturlig og innledende tilbøyelighet til å elske Gud, som var liksom søvnig og usynlig og våkner på et øyeblikk. Plutselig dukker den opp som en glo i asken. Den rører ved vår vilje og gir den en glød av den ypperste kjærligheten man skylder det suverene og første prinsipp bak alle ting.» [191]

Her er enda et eksempel på Frans’ livlige eksempler. Det viser at menneskenes hjerter har en tilbøyelighet som driver dem til å elske Gud mer enn alt annet. Denne tilbøyeligheten er så sterkt at den virker selv om et menneske har levd et gjennomført verdslig liv og ikke omgitt hjertet sitt med noe som minner det om Gud. Gud har nedlagt denne tilbøyeligheten i oss og den har sitt grunnlag i vår gudlikhet: Slik som rapphøns-kyllingen lokkes til sin virkelige mor fordi de ligner hverandre, slik lokkes menneskene til Gud fordi de er skapt i hans bilde og han er deres og alle tings første årsak. Derfor har vi en dragning mot ham og derfor skylder vi ham vår kjærlighet.

Hvordan kommer vi til å elske Gud når vi har fått øye på ham? Det fremgår av teksten over at vi har en tilbøyelighet til å elske Gud og at denne tilbøyeligheten gir vår vilje en glød av kjærlighet. Både viljen og kjærligheten, og også denne tilbøyeligheten, finnes i menneskehjertet. For Frans er det en kjensgjerning at kjærligheten elsker det viljen vil. [192] Her oppstår problemet: Hjertet har nok tilbøyelighet til å elske Gud over alt annet, men er viljen sterk nok til å sette denne kjærligheten ut i livet? Frans av Sales mener at den ikke er det i utgangspunktet, for synden volder større vansker for viljen enn for intellektet. Mange kjenner derfor alle de gode årsakene til å elske Gud, men de klarer ikke å mobilisere viljen til å gjennomføre det. [193]

Men menneskene er Guds egne skapninger, og i sin mildhet klarer han ikke å forkaste oss på grunn av vår synd, skriver Frans. [194] Om vi bare følger vårt hjertes tilbøyelighet til å elske Gud, vil hans nåde gi oss den hjelpen vi trenger til å gå fra en god start til et godt liv. [195] L’Introduction handler om hvordan man kan følge sitt hjertes tilbøyelighet og starte et liv i kjærlighet til Gud, og Traité viser hvordan denne kjærligheten kan pleies og utvikles slik at den fyller hjertet helt og man elsker Gud over alt annet. Dette illustrerer Frans med enda et eksempel fra fuglenes verden:

«Strutser flyr aldri, høner flyr av og til, men klumsete og aldri særlig høyt. Ørner, duer og svaler svever oppover hurtig og ofte.
På samme måte flyr syndere aldri mot Gud, men ferdes langs jorden og søker jordiske ting. De som er gode, men enda ikke fromme, flyr noen ganger på vinger av gode gjerninger, men langsomt og uelegant. De som er fromme, svever høyt opp til Gud ofte og gjerne.
Fromhet er da faktisk ingenting annet enn åndelig våkenhet og livlighet som gjør oss i stand til å samarbeide med kjærligheten, kontant og helhjertet.» [196]

Menneskenes hjerter forvandles gjennom lidelse

For å oppfylle sitt hjertes lengsel etter Gud må mennesket samarbeide med Guds kjærlighet og nåde, og det er dette samarbeidet som for Frans av Sales utgjør fromhet. Men det er ikke lett gjennomført. Det innebærer hardt arbeid og smerte. Smerten skal tas som et tegn på at man er på rett vei, forenet med den lidende Jesus i en fantastisk prosess:

«...for din sjel har unnfanget det edleste barn i verden, Jesus Kristus, og du må lide i veer inntil han er formet og brakt til verden; men fatt mot, for når disse veene er over vil du ha evigvarende glede over å ha brakt slikt et barn til verden, og han vil virkelig bli brakt til verden når du har formet ham i ditt hjerte og i alt du gjør ved å etterligne hans liv.» [197]

Figur 6. Jesusbarnet i menneskehjertet (Kopperstikk av Mester E. S. 1467, fra Richstätter 1956).

Slik er hjertet en livmor [198] der Jesusbarnet unnfanges og formes ved hjelp av et liv i kristuslikhet. Dette er en prosess som er minst like underfull som et vanlig svangerskap og minst like smertefull.

Det fremgår av teksten over at Jesusbarnet formes i hjertet ved hjelp av et liv som streber mot kristuslikhet. Jeg har tidligere vært inne på at mange så på fysisk smerte frembragt gjennom streng askese som et middel til kristuslikhet og at dette ikke var den veien Frans av Sales anbefalte. [199] Fødselssmertene er derfor ikke først og fremst ytre fysiske smerter, men oppleves i hjertet.

Denne teksten henspeiler på beretningen om den fødende kvinnen i Joh. 16:21f. Teksten står i en kontekst der Jesus taler om sin bortgang og gjenkomst. Frans av Sales vil slik vise at det alltid er smertefullt når noe nytt bryter igjennom, men at smerten er glemt når man gleder seg over å se resultatet av prosessen.

En annen tekst viser en lignende prosess og utdyper sammenhengen mellom den lidelsen Jesus opplevde i pasjonen og den smerten hjertet opplever på veien mot kristuslikhet:

«...det er umulig å uttrykke hvor gjerne Frelseren ønsker å tre inn i vår sjel... ‘Å,’ sier han, ‘åpne for meg, min søster, min elskede, min due, min fullkomne, for mitt hode er vått av dugg og mine lokker av nattens dråper.’ [200] Hva er denne duggen og hva er disse nattens dråper annet enn de lidelser og smerter han led i sin pasjon? Perler ... er ganske enkelt dråper av dugg som den kjølige natten lar regne ned på havets ansikt, og som østers, perlenes mødre, tar inn i sine skjell. Sjelens guddommelige elsker ville ha sagt: ‘Å, jeg er belagt med all smerten og svetten fra min lidelse som forløp nesten utelukkende enten i nattens mørke eller i den mørkets natt som solen selv skapte da den var dekket til midt på lyse dagen. Derfor, åpne ditt hjerte for meg slik perlens mor åpner sitt skjell for himmelen. Jeg vil la duggen fra min lidelse dryppe på det og den vil bli forvandlet til perler av trøst.’» [201]

Også denne teksten spiller på et sitat fra Høysangen. Frans av Sales vil slik vise at Jesus, som er den inkarnerte Gud og Kjærlighet, lengter etter enhet med menneskene like inderlig som en elsker lengter etter sin elskede.

Her bruker Frans igjen et bilde fra naturen for å forklare en av hjertets prosesser, slik han ofte gjorde. Dugg er selve innbegrepet av renhet, og perlen har i folklore og mytologi ofte symbolisert indre skjønnhet og helhet. Det er naturlig for Frans at duggen faller og fanges opp i skjellet i nattens mørke, for hjertets vei til renhet og helhet går gjennom lidelse og sjelelig mørke slik Jesu vei til herligheten gikk gjennom pasjonen.

Jesus lengter etter å la sin dugg dryppe i våre hjerter og vi lengter etter perlen som duggen skal danne. Duggen drypper imidlertid fra Jesu lidelse og det er ved å lukke denne lidelsen inn i hjertet og vokte den som dugg fra himmelen at perler av trøst oppstår. Hjertet er igjen et sted for en skapende prosess og igjen er det smerten som er katalysator.

Hjertet lider av kjærlighet

Kjærligheten er den grunnleggende årsaken til denne omskapende lidelsen. Jeg har tidligere vist at kjærligheten såret Jesu hjerte. [202] Slik er det med alle menneskehjerter:

«De smertefulle sårene som kjærligheten forårsaker er av mange ulike slag. (1) De første anslagene av kjærlighet kalles sår fordi hjertet først virket sundt, helt og aldeles sitt eget før det begynte å elske. Så, etter å ha blitt rammet av kjærligheten, begynner det å bli separert og adskilt fra seg selv for å gi seg selv til sin elskede. Slik atskillelse kan ikke skje uten smerte... (2) Begjær stikker og sårer ustanselig det hjertet det er i... (3) Men når det gjelder hellig kjærlighet, ...oppstår det i dens utøvelse en type sår som Gud selv noen ganger gir en sjel han ønsker å gjøre svært fullkommen. Han gir den en vidunderlig følelse og en tiltrekning uten sidestykke til hans høyeste godhet for å presse og råde den til å elske ham. Sjelen kaster seg da oppover med stor kraft som for å fly høyere mot sitt guddommelige mål, men forblir utenfor rekkevidde fordi den ikke kan elske så mye som den ønsker. Da, Å, Gud, føler den en smerte som er uten like.» [203]

Figur 7. Det gjennomborede menneskehjerte renses for kjærlighet til denne verden (Antonius Wiericx, gravering fra Cor Jesu amanti sacrum , 1600-tallet, gjengitt etter Hartt 1964).

Kjærlighet til Gud kan altså såre hjertet på tre måter. Den første er det innledende såret som oppstår når vi blir klar over at den egoistiske kjærligheten vi har til oss selv hindrer oss i å elske Gud. Skal man gi alt man har til Gud, slik kjærligheten krever, kan man ikke tviholde på noe, men må atskille seg fra alt som forhindrer denne overgivelsen. Dette er en smertefull prosess og i de fleste tilfeller er den også langvarig. Det er bare ett fåtall som fullstendig gjennomfører denne løsrivelsen.

Den andre typen kjærlighetssår oppstår på grunn av begjær som drar hjertet bort fra Gud og dermed virker motsatt av kjærligheten. Hjertet slites mellom de to kreftene og dette forårsaker en type smerte som vil fortsette å prege hjertet inntil den ene kraften får overtaket.

Den tredje typen sår som kjærligheten forårsaker i hjertet, gir Gud bare til noen, sier Frans, for dette er et sår som bare rammer dem som har løsrevet seg fra sin egoistiske egenkjærlighet og hvor kjærligheten til Gud har fått overtak over begjæret i dem. Ut fra teksten over kan det se ut som om såret grunner i avstanden mellom hjertet som elsker og Gud som er dets elskede, men slik er det ikke, for Gud har tatt bolig i dette hjertet. Men for at det fremdeles skal fortsette å elske ham mer og mer, sårer Gud det med tusener på tusener av sin kjærlighets piler slik at dette hjertet alltid vil være klar over hvor høyt Gud elsker det og dermed alltid strebe høyere og høyere. [204]

Hjertet lider av medlidenhet

Den smerten som renser og forvandler hjertet, kan også stamme fra medlidenhet. I ytterste konsekvens er det også her kjærligheten som er årsak til smerten, for medlidenhet forutsetter kjærligheten hos Frans av Sales. Dette er nemlig ikke smerte som kommer direkte av at man elsker, men av at den man elsker lider.

«Vi sårer aldri et hjerte med kjærlighetens sår uten at vi øyeblikkelig sårer oss selv. Når sjelen ser sin Gud såret av kjærlighet til den, mottar den straks et tilsvarende sår. ‘Du har såret mitt hjerte,’ sier den himmelske elskeren til Sjulamitten, og Sjulamitten roper: ‘Fortell min elskede at jeg er syk av kjærlighet.’ Bier påfører aldri noen et sår uten at de selv får sitt banesår. Slik er det også når vi ser våre sjelers Frelser såret av kjærlighet til oss ‘like til døden og til døden på et kors,’ hvordan kan vi unngå å bli såret for hans skyld?» [205]

Her dukker de elskende fra Høysangen opp igjen. Også her er poenget å vise intensiteten i Guds kjærlighet til menneskene og hvor inderlig menneskehjertet lengter etter denne kjærligheten.

Ifølge Frans av Sales, er det ingen ting som sårer et hjerte som elsker som det å se et annet hjerte såret av kjærlighet til det. [206] Kjærligheten er en prosess der de elskende såres gjensidig. Dette blir illustrert ved hjelp av bien som ikke kan stikke noen uten å dø av det. Den flittige bien og den søte honningen hører med blant Frans’ favoritter når han skal velge eksempler.

Søkelyset rettes her mot den medlidenhet som kjærligheten forårsaker og det faktum at medlidenheten sårer hjertet. Det hjertet som elsker Jesus og som ser ham lide korsdøden ut av ren kjærlighet, vil oppleve å såres i hjertet med et sår som overgår alle andre. For dette hjertet vet at Jesus døde av en kjærlighet som overgår all annen kjærlighet — fordi han er allmektig og evig og fordi han er kjærligheten selv. For å illustrere dett, forteller Frans av Sales en historie:

«Engang han trodde at ingen hørte ham, gråt den hellige Frans [207], og han hulket og klaget så ynkelig at en god mann som hørte det styrtet til for å hjelpe, for han trodde noen holdt på å bli drept. Da han fant den hellige Frans alene, spurte han ham: ‘Å, stakkars mann, hvorfor gråter du så sårt?’ Han svarte: ‘Jeg gråter fordi vår Herre utholdt så mye av kjærlighet til oss og ingen tenker på det.’ Da han hadde sagt dette, begynte han å gråte igjen, og den gode mannen begynte å stønne og gråte med ham.» [208]

Frans følger opp denne historien med å si at dette er en type smerte som er behagelig for alle som opplever den. Smerten er behagelig fordi den kommer fra kjærligheten til den elskede og fordi det å bære hans sår i sitt hjerte er å være lik ham, ja, å være forenet med ham. Dette hjertet som er såret av medlidenhet med sin elskede Jesus vet at slik som Jesu lidelse var en vei til forherligelse, slik vil dette såret rense det og gjøre det likere Jesu hjerte. Slik forberedes det til den foreningen det lengter etter og derfor finner det smerten behagelig. En annen tekst utdyper dette:

«Kjærlighet gjør elskere like. Å, jeg ser ham, den kjære elskeren, en brann av kjærlighet som brenner i en tornebusk av sorg. Slik er jeg også: Jeg er fullstendig i brann av kjærlighet i min sorgs buskas. Jeg er en ‘lilje blant torner.’ Å, se ikke bare grusomheten i min gjennomborende sorg, men se skjønnheten i den kjærligheten som trøster meg. Den elskede guddommelige elsker lider i uutholdelig sorg. Dette er det jeg sørger over og som gjør meg svak av skrekk. Men han finner glede i lidelsen. Han elsker plagene og dør med glede fordi han dør for meg. Derfor, når jeg sørger over hans sorg er jeg også tvers igjennom henført av glede over hans kjærlighet. Jeg sørger ikke bare med ham, men jeg blir også forherliget i ham.» [209]

Denne teksten er hentet fra en kontekst der bildene hentes fra Høysangen. Jesus er her elskeren. Frans av Sales setter seg selv i brudens sted. Handlingen finner ikke sted i Salomos telt men på Golgata, for Jesu kjærlighet til menneskene uttrykkes aller klarest der. Som jeg har vist tidligere, er hjertet og kjærligheten forbundet med kroppsvarme og elementet ild. I denne stunden på korset når Jesus viser dybden av sin kjærlighet, blir han beskrevet som en brann for å vise at han i denne stunden er ren kjærlighet.

Frans fletter ofte inn bibelsitater i tekstene sine eller han alluderer til historier fra bibelen. Denne teksten viser til historien der Moses møter Gud som den brennende tornebusken. Busken står i brann, men den fortæres ikke av flammene. Bare Gud kan utholde den rene kjærlighetens ild uten å forgå, for Gud er kjærlighet. I et menneske vil denne ilden utslette alt som ikke er av Gud. Slik blir elskerne like i kjærlighet og derfor er det en smerte som er til å holde ut.

Frans, som føler seg forenet med den korsfestede i sin kjærlighetsfulle betraktning av ham, hevder at også han opplever denne ilden. Fordi det tilhører kjærlighetens vesen at den elskeren gir alt for den elskede finner Jesus glede i å dø når han vet at han dør for Frans. Frans på sin side vet at smerten han føler i sin identifikasjon med den lidende Jesus har sin årsak i kjærligheten og har kjærligheten som mål. Det er kjærligheten som har det siste ordet.

Hjertet lider fordi viljen dør

Kjærligheten sårer hjertet og smerten fra såret renser det. En konsekvens av dette er at man glemmer sin egen vilje. På grunn av kjærligheten ønsker man bare å oppfylle den elskedes vilje. [210] Viljen har sitt sete i hjertet og den sitter svært dypt. Kjærligheten må derfor trenge langt inn i hjertet for å gjennombore viljen, og dette er en smertefull prosess. For at hjertet skal miste sin tilknytning til alt som ikke er av Gud, blir det ført ut på en vei der ingenting av det det tidligere har stolt på gir glede eller trøst. Dette kan minne om Johannes av Korsets mørke natt .[211] Frans av Sales beskriver det slik:

«Slik er følelsene til en sjel som har sunket i åndelig pine som vil gjøre dens kjærlighet ytterst ren: Den er til og med berøvet all glede som kan knytte den til Gud. Slik kjærlighet føyer oss sammen med og forener oss umiddelbart med Gud, vilje til vilje, hjerte til hjerte... ...hvor plaget er ikke vårt stakkars hjerte når det er som om det er forlatt av kjærligheten. Det søker den over alt, men det virker som om det ikke finner den noe sted. Det finner den ikke i de ytre sansene, for de er ikke i stand til å gjengi kjærligheten. Det finner den ikke i forestillingsevnen, for den er ille plaget av ulike inntrykk. Det finner den ikke i fornuften, for den er forstyrret av tusen uklare argumenter og av underlig frykt. Selv om det til sist finner kjærlighet i den ypperste og høyeste del av sin ånd, hvor kjærligheten har sitt sete, så kjenner sjelen den ikke igjen og tror ikke at det dreier seg om kjærlighet. Dens store nød og mørke hindrer den fra å oppleve dens sødme. Den ser den uten å se den, møter den uten å gjenkjenne den, som om den var i en drøm eller i en fantasi. Slik var det når Magdalena møtte sin kjære Mester. Hun ble ikke trøstet av ham fordi hun trodde det ikke var ham, men bare gartneren.
Den har ikke lenger krefter til noe annet enn å la sin vilje dø i Guds viljes hender og slik etterligne sin elskede Jesus.» [212]

Denne lidelsen som hjertet gjennomgår har som sin funksjon å gjøre kjærligheten ren. Sagt på en annen måte fører den til forening med Gud, vilje til vilje og hjerte til hjerte. Kjærligheten er ren når viljen er forenet med Guds vilje.

Smerten oppstår når hjertet oppdager at denne rene kjærligheten som kan forene hjertet med den elskede, med Gud, ikke kan finnes på noen av de stedene den er vant til å søke kjærlighet og vennskap. Dette forklarer Frans av Sales ved å la hjertet foreta en reise gjennom alle de ulike verdener som datidens filosofi regnet som tilgjengelige for erkjennelsen. Det søker i hele den ytre verden, i sansene, i forestillingsevnen og i fornuften, uten å finne den. Så gjennomsøker det hele sin indre verden. Der måtte hjertet finne det det søkte, for denne rene kjærligheten har sitt sete i åndens øverste del. Men smerten gjør at det ikke kjenner den igjen.

Dette hjertet vet nå at ingen ting som finnes i den ytre verden kan svare til dets lengsel. Umiddelbart ser det heller ikke ut som om noe er å finne i det indre. Alt er gjennomsøkt og ingen ting er funnet. Det er umulig å vende tilbake, for hjertet vet at det ikke er noe å hente der det kom fra. Dette er den største smerte hjertet kan oppleve. Den gjennomborer det fullstendig og det er denne smerten som renser det. Hjertet er fylt av smerte og har ingen steder å vende seg. Det griper da det eneste som er synlig i det ellers nakne landskapet — Guds suverene vilje.

Da klarner det. Da kommer kjærligheten det søkte til syne. Da er hjertet forenet med sin elskede, forenet med Gud, vilje til vilje, hjerte til hjerte. Det har lagt sin vilje i Guds hender slik Jesus gjorde og det er blitt gjennomboret slik Jesus ble. Det har vunnet alt ved å tape alt, slik han gjorde det.

Oppsummering

Hva karakteriserer menneskehjertet hos Frans av Sales? For det første er det skapt for Gud. Det lengter etter å elske ham over alt annet og slik være forenet med ham i kjærlighet. Prosessen som fører frem mot dette målet består i at hjertet samarbeider med Guds nåde.

For det andre vil menneskehjertet som inngår et slikt samarbeide med Gud såres av kjærligheten. For hjertet som elsker blir såret på flere vis. Det blir såret fordi det skal atskilles fra kjærligheten til seg selv, for sann kjærlighet er å gi seg selv til sin elskede. Det blir såret fordi alt begjær som ikke fører mot Gud, stikker og sårer hjertet. Dessuten kan det såres av Guds kjærlighets piler for at det alltid skal vite hvor høyt Gud elsker det og derfor alltid strebe mot å elske ham høyere.

For det tredje såres hjertet som elsker av medlidenhet med den elskede. Hjerter som elsker er nært forbundet med hverandre og om den ene er såret, vil den andre oppleve såret som sitt eget. For hjertet som elsker Gud, vil denne medlidenheten på særskilt vis gjelde Jesus, [213] og den vil gjøre at man føler nærhet til og enhet med ham i hans lidelse på Golgata.

For det fjerde såres hjertet fordi det er nødvendig at viljen dør om man skal elske Gud fullstendig. Viljen har sitt sete i hjertet og det er nødvendig at viljen gjennombores helt av kjærlighet. Som jeg viste over, er dette en prosess som etterlater hjertet fullstendig tomt. Dette er den kristnes vei mot målet, ifølge Frans av Sales. Kristus gikk til forherligelse gjennom ydmykelse og vant liv for alle gjennom selv å dø. Etter hans mønster må menneskehjertet gå såret gjennom mørke og lidelse for å komme frem til helhet og lys i kjærlighet til Gud.

[189] Se s 18.

[190] Treatise 1:16 (bind I ss 93-95).

[191] Treatise 1:16 (bind I ss 94-95), min oversettelse.

[192] Treatise 1:5 (bind I ss 60-62).

[193] Treatise 1:17 (bind I ss 95-97).

[194] Treatise 1:18 (bind I ss 97-99).

[195] Dette er en salesiansk innpakning av den thomistiske læren om at nåden gjør naturen fullkommen. Thomas Aquinas var svært viktig for Frans av Sales, se s 4.

[196] Introduction 1:I (s 7), min oversettelse.

[197] Introduction 3:III (s 95-96), min oversettelse.

[198] John A. Abruzzese: The Theology of Hearts in the Writings of St. Francis de Sales , ss 61-64 omtaler hjertet som livmor. Wendy M Wrights artikkel «Birthing Jesus: A Salesian Understanding of the Christian Life» i Studia Mystica er en analyse av graviditet og fødsel som bilde på åndelig vekst og modning i monastisk tradisjon og i salesiansk spiritualitet. Turid Karlsen Seim har pekt på at beskrivelsen av Jesu død i Johannes-evangeliet, der vann og blod strømmer fra såret, vekker assosiasjoner til barnefødsel. Se intervju i Aftenpostens morgenutgave 23.12.95.

[199] Se s 68.

[200] Høys. 5:2.

[201] Treatise 5:5 (bind I s 248), min oversettelse. Jfr. Høys. 5:2.

[202] Se s 36.

[203] Treatise 6:13 (bind I ss 304-305), min oversettelse. Merk at det tidlig i avsnittet er snakk om hjertet, mens Frans i punkt (3) går over til å tale om sjelen. Dette utgjør ingen stor forskjell, for sjelen har, som nevnt, sitt sete i hjertet. Endringen i språkbruk kan skyldes et ønske om å understreke at det her er tale om den aller edleste og inderligste kjærlighet.

[204] Treatise 6:13 ( bind I s 305).

[205] Treatise 6:14 (bind I s 307), min oversettelse. Jfr. Høys. 4:9, 5:8 og Fil. 2:8. Sjulamitten er et navn på bruden i høysangen, jfr. Høys. 6:13.

[206] Treatise 6:14 (bind I s 306).

[207] Frans av Assisi var Frans av Sales skytshelgen og han satte ham svært høyt.

[208] Treatise 6:14 (bind I s 308), min oversettelse. Historien er hentet fra Chronica fratrum minorum bok 1 kap. 86.

[209] Treatise 5:5 (bind I s 247), min oversettelse. Se 2. Mos. 3:2, Høys. 2:2 og Rom 8:17.

[210] Se s 37.

[211] St. John of the Cross: Dark Night of the Soul .

[212] Treatise 9:12 (bind II ss 127-128), min oversettelse. Også i denne teksten anvendes hjerte og sjel tilsynelatende om hverandre. Det gjelder imidlertid å huske at sjelen har sitt sete i hjertet og ansees nærmest som en av dets egenskaper eller funksjoner.

[213] Medlidenhet med medmenneskene er også viktig i salesiansk spiritualitet. Dette vil jeg komme tilbake til senere.

Susanne Anette Kjekshus Kochs hjemmeside. E-mail: susanne@aviana.com. Kodet og designet av Susanne og Per Koch, Oslo.